Noen må leve enkelt og andre velger det av fri vilje.

Enkelt og spartansk

Det finnes mange skjebner. Noen av dem er ulykkelige og er preget av fattigdom, et samfunn som ikke makter å følge opp eller narkomane som rett og slett ikke får noe sted å bo. Andre derimot velger å leve et enkelt og spartansk liv selv. Opp igjennom årenes løp så har jeg sett noen selv, lest om noen eller blitt fortalt om noen.

Noen bor i parkeringshus, under broer, i kjellere, mellom t-banestasjoner eller i gamle trehytter og snøhuler. Fellesnevneren er at de alle gjør det av hver sin grunn. Det kan virke spesielt, brutalt og hjerterått på mange. Men alt har sin årsak og historie.

Viljen

De som blir tvunget ut eller blir kastet ut og må bo på gaten føler jeg virkelig med. Enten dette være 378 barn, narkomane eller husokkupanter. De som selv velger å bo hytter, grotter-jorhuler eller snøhuler beundrer jeg derimot. Fordi de har en vilje av stål og velger det helt enkle som naturen gir dem, fremfor materielle goder, duppditter, penger og mye av det dagens overfladiske teknologisamfunn har å by deg på.

Å leve et liv uten alt det som finnes rundt oss av overflødige ting idag er mulig. Selvom så mange av oss ikke helt forstår hvordan de klarer, så beviser disse menneskene at det faktisk èr fint mulig. De har tatt et valg det står stor respekt av og som alle har noe å lære etter.

Mine møter

Jeg har møtt det man trygt kan kalle huleboere eller originaler om du vil. Første gang var vel i 1984 eller 1985 da mamma kjørte forbi Blindern (der hvor t-banestasjonen er idag). I en hule der så bodde det en original fyr som i åresvis har kranglet med Universitetet. Det var et spesielt møte. Jeg er neimen ikke sikker på om han lever eller ikke den dag idag.

I mange år på 1990 tallet la jeg også merke til en uteligger som gikk i fillete klær og uten sko på sine svært så forfrosne bein. Han syntes godt og kunne luktes like godt. Men var fredelig og gjorde aldri noen eller noe så mye som en flue fortred. Jeg forsto ikke dengang. Idag forstår jeg litt bedre.

Kommentar: Han tok et valg og valgte å leve slik selv. Ville du gjort det? Ville jeg? Og kan vi forstå de som nå velger et slikt liv? Jeg tenker på dem og beundrer dem om og om igjen for det valget de tar.

Publisert  21.02.2010, 19:00
Oppdatert 21.02.2010, 21:40

Del på Facebook  Del på Twitter

Gårdagens sammenstøt kunne vært unngått. Makt er ikke alltid nøkkelen til de gode løsningene.

Mye arbeid

Til tross for at ordet husokkupanter høres veldig negativt ut og oftest forbindes med bråk, uro, problemer og voldsomme demonstrasjoner, så må man se litt bak dette. Hausmania som stridens kjerne omhandler, er gamle nedslitte bygårder som har vært forfalne i åresvis uten at Oslo Kommune har gjort noe til eller fra med dem, før nå.

Bystyrepolitikeren Ivar Johansen takker pÃ¥ sine nettsider husokkupantene i en artikkel for det arbeidet de har gjort med H42 som «slagfeltet» kalles pÃ¥ folkemunne. Disse ungdommene har faktisk vedlikeholdt og fikset pÃ¥ i ubebodde gÃ¥rder. Det hadde vært pÃ¥ sin plass Ã¥ takket de for dette, istedenfor Ã¥ gjøre narr av dem.

Feil fremgangsmåte

Istedet så går en byrådsrepresentant ut og kaller disse ungdommene for pøbler og avskum. Selvfølgelig er ikke hærverk, det å sette søppeltønner i brann og å knuse butikkvinduer eller biler bra. Men det er et uttrykk for avmakt, fortvilelse og sinne over dårlig og brutal behandling av kommunen og politiet.

Fremgangsmåten er helt feil. Dette er ungdom og ildsjeler som burde blitt belønnet, fremfor å bli straffet og nå trolig bli fengslet. De burde fått sitt eget sted som de kunne pusset opp, vedlikeholdt og fått oppholde seg på. Så unødig og en dårlig måte å hanskes en situasjon på.

Boligklemmen

Ivar Johansen har også rett når han peker på boligsituasjonen i Oslo nå. Riktignok så er planen å bygge nye studentboliger i H42 området. Boligsøkerne er hundrevis og det å få skaffet seg en permanent bolig er nå alt annet enn enkelt. Særlig når byrådet ikke tenker å forbedre dette med det første heller. Med i bunnen så blir selvsagt gårdagens tumulter enda mer forsterket og sinnet rår.

Nå sendes ungdommene i kø på byens sosialkontor, mens gården mures igjen og riving er det neste skritt. Et vesentlig problem forblir uløst. Menneskeverdet er satt et skritt tilbake og idag er det flammene, kaoset og maktbruken som settes i sentrum. Trist, unødig og akk så uverdig.

Kommentar: Boligklemmen forsvinner ikke, den vil vokse seg mye større. Hva har kommunen tenkt å gjøre med dette? Vil de i det hele tatt foreta seg noe?

Publisert  12.02.2010, 12:30
Oppdatert 14.02.2010, 14:45

Del på Facebook  Del på Twitter