Igår var jeg skeptisk og idag er jeg mildt sagt kritisk. 

For mye av det gode

I lengre tid har det vært klart at Barack Obama skulle få årets fredspris og et Oslobesøk ble bebudet. Siden da har det gått i ett med Secret Service, den ene avlysningen etter den andre, formaninger og sikkerhetstiltak i beste amerikanske stil. Det har forlengst tatt av og blir bare for mye av det gode. Jeg liker Obama godt og synes han har fått til mye allerede.

Det blekner litt i et opplegg som minner om et vilt amerikansk mediasirkus på norsk jord. Selvsagt må USAs president ha beskyttelse rundt seg, men noen må lære yankeene hva det å moderere seg vil si. At mannen ikke tar seg tid eller virker å ville ha prisen er en annen ting. Det oppleves som direkte uhøflig.

Ressursbruk

En ting jeg har tenkt jevnt og trutt på de siste uken er ressursbruk og prioriteringer. Politistyrker man knapt har sett maken til skal passe på en historisk president idag. I København tømte man byen for limousiner før klimatoppmøtet. Som om ikke det er nok, så legger man ned skoler og kantiner i en kriserammet kommune. Hva gjør man med pengene? Joda, man bruker de på VIP-billetter istedet.

Dette er et rent hån mot innbyggerne i Tromsø. Men ikke enestående. Alle eksemplene ovenfor er klassiske bevis på hvor feil og grov styre og stats bruk av ressurser er i disse dager. En opptreden og fremgangsmåte som hvilken som helst annen ville slitt voldsomt med å forklare (som i bortforklare dette).

Tiden flyr

Men til tross for irritasjonen og forargelsen så tenker jeg mest på at det er utrolige små 14 dager igjen til jul. Jada, det er den samme greia hvert bidige år. I forrige uke hadde det ikke helt gått opp for meg ennå. Nå har tåken lettet og det er bare å innse at tiden raser avgårde i stormkasts tempo. Kort skal sendes, heim skal vaskes, gaver og mat skal handles inn.

Det er fantastisk hvor fort et år kan gå. Har også tatt meg selv i å lure på hva man gjør når et familiemedlem er sykt og man ikke helt vet hva som kan gjøres. Følelsen av hjelpløshet er den verste jeg kan tenke meg til.

Mens det snører seg til, så må man bare hjelpe til så best det går an og være tilstede. Enten det er besøk av proporsjoner, håpløs pengebruk eller knapt med tid. Man må bare stå sammen, gjøre det beste ut av ting og glede seg over det man har. Om litt er julekvelden her. For 2009. gang.

Publisert  10.12.2009, 03:00
Oppdatert 10.12.2009, 03:15

Del på Facebook Del på Twitter

Det er Pamplonafestivalen og tid for den årlige manndomsprøven.

Syk lek

At spanjolene liker å leke er helt klart. Mens resten av verden raser, så jages man i gatene av en illsint okse. Med liv og død på spill. Skal man tro Hemingway så er dette kunst. Spring for livet, få oksen inn på arenaen og så stikk den ihjel. Til latter, sang og øredøvende jubel. Absurd for mange og en helt normal skikk for spanjoler flest.

Gamle tradisjoner, barskhet og hasardiøse manøvre. En syk lek som krever skader og iblant liv. I år gikk det virkelig galt. En ble spiddet ihjel, for første gang på 14 år. For hva da? Underholdningens skyld? Ingen vil svare på akkurat det. Kan det være at man skammer seg innerst inne i sjelen?

Les mer
Ville scener (Obs: inneholder sterke bilder)

Kommentar: Det er bare å konkludere med at dette er en spansk greie. Man liker å pine dyr og å utsette mennesker for fare. Det henger igjen. Fra en tid der blod, vold og sterke opplevelser var en normal del av hverdagen.

Publisert 15.07.2009, 03:50
Oppdatert 26.11.2009, 12:52

Del på Facebook   Del på Twitter