Venner skremmes bort og en plaget helt med vokteren Henri må flytte til et nytt sted.

Plaget og jaktet

John Smith er navnet en plaget og jaktet personlighet tar. Med beskjeden om å være mest mulig usynlig.
I am Number Four er på mange måter en blanding av litt X-Files, litt X-Men, litt E.T. og ungdomsfilm i en og samme pakke. Vanskelige valg, forelsker, klappjakt og det gode mot det onde. Slik kan det oppsummeres veldig kjapt.

La oss si at du ikke er menneske, men derimot fra en planet langt borte og noen har veldig lyst å ta deg av dage. Da må man slåss, gjemme seg og være diskret. Muligens i den rekkefølgen også. Å være en jaktet tenåringsalien er nok ikke så enkelt.

Forviklinger

John prøver å gjøre lite av seg på skolen og det går bra. Nesten. For et møte med skolens overnysgjerrige fotograf Sarah endrer mye. Fienden må unngås for enhver pris, men slik går det jo selvsagt ikke. Vennskap blir forelskelse og forviklinger. Brutale mord, farer og full fres til tider blir det mer av enn romantikk og søt kjærleik.

Det innebærer også et møte med skolens ikke akkurat overintelligente bøller som plager en nerd. Konflikter.
Action, pene damer, outsidere, eksistensielle spørsmål, forbrødring, overnaturlige evner, overbeskyttende foreldre og konspirasjonsteorier som løses. Det er rom for alt sammen.

Helt greit

La det være klart at dette er en ungdomsfilm og den krever ikke altfor mye tankevirksomhet av seeren heller. Greit nok det. Dette er en actionfilm med full rulle og høy popcornføring. Jeg fant den faktisk fornøyelig nok. Noen heftige slåsskamper, litt enkel humor og elementer av klappjakt gjør at filmen kan likes. Men det mest fornøyelige er de slemme romvesene.

De er langt søtere enn Critters, mindre byråkratiske og sure enn øglene i V og ikke like ubeslutsomme som gresshoppene i ID4. Men de kommer til kort mot de gode. Ihvertfall denne gangen, for det legges opp til flere filmer. Som sagt: helt greit, i passe doser.

Filmfakta:

Tittel: I Am Number Four
Regi: Michael Bay
Medvirkende: Alex Pettyfer og Dianna Agron mfler.
Utgivelsesår: 2011
Sjanger: Sci-Fi
Nasjonalitet: USA
Filmens nettsider: Find Number Four

Publisert  29.06.2011, 01:00
Oppdatert 29.06.2011, 02:00

Del på Facebook Del på Twitter

P for Pizza

Jeg har sagt det før og gjentar det igjen, pizza med stor P er den man får på enten Peppes eller Dolly Dimples. Denne uken har Dolly store pizzaer til liten pris og slike sjanser kan jo ikke et gjennomsnitts matvrak la gå fra seg. Nå er jeg stappmett etter en stor kombipizza som gikk ned på høykant sammen med heller doven cola.

Og jeg lærer selvsagt aldri, forspist men like fornøyd av den grunn. Det er noe med meg og god mat. Jeg får bare ikke nok og har ikke vett nok til å stoppe før man er full som en gassballong på ellevill flukt. Ikke rart at venner blir oppgitt. Men de har rett i en ting, det er sjeldent eller aldri bunn i meg.

Som julaften igjen

Forøvrig er jeg idag i en tilstand nær ekstase. Slik smårollingene er på julekvelden etter middagen som du vet mor og far drøyer med vilje for å teste tålmodigheten din. Det er tid for premiere på den nye versjonen av V. Du vet, sci-fi serien om de humanoidaktige øglene som ville ta vannet, gjøre deg til deres festmåltid og så ta over hele jorda.

1983 og 84 da denne serien kom ut er ikke så lenge siden. På en annen side er det veldig mange plusskilo og hårlengder siden. Kan den nye versjonen bli like bra som originalen? Teaseren ser ihvertfall veldig bra ut og jeg er så spent at det kribler i hele meg omtrent. Julaften kommer tidlig i år.

Hoftesving

Noen kan danse, andre svinger seg i sengehalmen og så har du de som er så dønn usportslige at det er kvalmt. I forrige uke skrev trenerlegenden Gunnar Prokop seg inn i historiebøkene som tidenes mest usportslige trener. Å takle en kvinnelig håndballspiller i stor fart er ikke bare usportslig, men farlig, direkte idiotisk og en bønn om hjelp etter min mening.

NÃ¥ er gliset borte og psykologen blir neste stopp for Prokop. Hoftedansen mÃ¥tte fÃ¥ konsekvenser og er man lure sÃ¥ blir dette siste gang vi ser denne mannen pÃ¥ en trenerbenk. Kanskje «Skal vi danse?» eller «X-Faktor» er tingen for deg Gunnar?

Publisert  03.11.2009, 20:00
Oppdatert 05.11.2009, 18:16

Del på Facebook Del på Twitter

«Surrogates» er lettere underholdende og veldig forutsigbar.

Stakkarslig

En verden uten kriminalitet, smerte, frykt eller konsekvenser kan virke forlokkende på enhver. Og der stopper også logikken i filmen. Det bare må gå galt og selvsagt gjør det også det. En rekke mord som tar livet av både surrogatene og personene bak fjernstyringen tvinger FBI til å ta ta affære. Bruce Willis spiller FBI-agenten Greer som oppdager at ikke alt er som det bør være.

For å komme til bunns i saken så må han gi opp sin egen surrogat og utsette seg selv for farer i jakten på å oppklare saken. Effektene er bra, men innholdet makter ikke å følge det opp. Handlingen i filmen er rett og slett stakkarslig og mangler en mulig fremtid snært eller snev av eventyrlighet.

PÃ¥ avstand

En god mÃ¥te Ã¥ oppsummere «Surrogates» er at den holder deg pÃ¥ avstand igjennom hele filmen. I Matrix-filmene som en fjern relevans, sÃ¥ fikk man i det minste en viss idè om hvordan et mer høyteknologisk og fartsfylt samfunn ville fortone seg. Det er ingenting med samfunnet eller rammene rundt filmen som er interessant eller lokker.

Derfor feiler filmen underholdningsmessig. Godgutten selv løser mysteriet og plastikkdukkene settes tilslutt tilside for den siste og slitne helten på sin ufrivillige scene. Skjønt han virker matlei, matt og like frustrert som det mang en kinogjenger var etter å ha bevitnet et futuristisk fjolleri på film.

Fakta:

Tittel: Surrogates
Regi: Jonathan Mostow
Medvirkende:  Bruce Willis og Rosamund Pike
Utgivelsesår: 2009
Sjanger: Sci-Fi
Nasjonalitet: USA
Filmens nettsider: Chose Your Surrogate

Publisert  30.10.2009, 00:45
Oppdatert 30.10.2009, 01:00

Del på Facebook Del på Twitter