Balansen mellom tøff tv-humor og ytringsfrihetens landskap kan synes hårfin. Det er fordi man velger å tøye den.

Definisjonen av ytringsfrihet

Det jeg godt kunne tenke meg å høre, er TV2s egen definisjon av hva ytringsfriheten er. Innenfor hvilke rammer er den passende og upassende? Debatten rundt Torsdagsklubben, anmeldelsen og ordbruken er sammensatt.

Det går på i hvilket landskap den beveger seg til enhver tid. Spøk, fleiping og morsomheter skal det selvsagt være rom for og lov til. Men er kanalen så ordfattige at man må ty til ytterlighetene hver gang?

Gråsonetilfellene, tragedier, grusomheter og sterkt følelsesmessig opplevelser er sikre kort på en vanskelig om dette misbrukes i kommersiell sammenheng.

Avgjørende ordbruk

Mange vil nok mene at det å ikke kunne si hva som måtte ligge på hjertet til enhver tid, er brudd på ytringsfriheten. Der er jeg uenig, for da blir det misbruk av en rett man daglig må forsvare og bør bruke med fornuften i behold.

Ordene som ble brukt kunne oppfattet som ren jødehets selvom det muligens ikke var ment slik. Akkurat dette ble nok avgjørende for PFU som valgte tommelen ned for TV2 og Otto Jespersen.

Gikk over streken

Brutalt og ærlig så kan det oppsummeres slik: Otto Jespersen gikk over streken og TV2 lot det skje. Dette skapte ikke uventet reaksjoner og ble senere altså til en PFU-klage og politianmeldelse. Det er ikke snakk om å ha humor eller ikke.

For mange jøder vil alltid Holocaust og andre verdenskrig være et sårt tema. Som TV-kanal bør man være kreativ nok til å kunne unngå denne typen feller. I form av klønete ordkløveri og åpenbar dårlig dømmekraft.