Nylig fikk mange seg en overraskelse da de skulle pÃ¥ kino. «Nei, slikt gjelder ikke pÃ¥ kinoen lenger».

Moderne klasseskille

Av ulike grunner finnes det mange som er uføre idag i ung alder og eller som gammel. I Oslo kommune har man til tider tatt hensyn til dette. Men med ny regjering er det nye koster og regler. Nå går det utover de med dårligst råd. Det skal fra nå av ikke lenger være lov med honnørrabatt på Oslos kinoer. Tilbudet på kveldstid er fjernet og er kun på dagtid.

For ikke mange måneder siden sto den nye statsministeren å lovet at hun skulle endre Norge. Gjøre Norge bedre. Det er godt mulig. Så lenge man har penger og sitter godt i det. Og der er et faktum enten man er positiv eller ikke fullt så positiv at Høyre og FrP driver med klasseskillepolitikk.

Dette er klasseskille og et spark mot de som har minst. Hva ønsker man egentlig å oppnå med dette? Få de med mindre å rutte med til å gå mindre på kino? Skape avstander og skiller mellom folk i Oslo. Det er lov å stille seg spørsmål med holdningen til Oslo Kino.

Kino blir luksusvare

Morten Valestrand, økonomidirektør i Oslo Kino hevder til sitt forsvar at fjerningen av honnørrabatten ikke er diskriminerende. Det er godt mulig han selv ikke opplever det slik, men vet han hva det vil si å være trygdet?
Gå på sosialpenger og ha lite å rutte med. De færreste politikere har ingen grunnforståelse i hvordan dette èr og hva det konkret innebærer. Naturligvis ligger dette på politisk nivå.

Kino blir en luksusvare og det er akkurat slik de som styrer ønske at det skal være. Det er noe forskrudd og fullestendig galt med hele tankesettet og måte å skape likhet på. Man fremprovoserer istedet voksende forskjeller og ulikheter.

Kino og kultur er viktig for mange. Nå er det bare å innse at det blir lenger mellom hver gang man kan unne seg en slik godbit. Ikke alle fattige èr rike og med det mener jeg at ikke alle har en gullkantet trygd eller pensjonsordning. Det er vanskelig å forstå om man ikke selv eier empati eller viser interesse for andre mennesker og samfunnsgrupper.

Publisert  13.02.2014, 00:30
Oppdatert 13.02.2014, 04:00

Del på Facebook Del på Twitter

Et historisk drama med en grusomhet det er vanskelig for mennesker å forstå 149 år senere.

Sant og virkelighetsnært

Historien i «12 Years A Slave» er basert pÃ¥ en sann historie om Solomon Northrup. En fri, farget mann fra New York som blir skjenket, kidnappet og offer for slaveriet i de amerikanske sørstatene. Den desperate kampen for Ã¥ komme tilbake til livet og familien fÃ¥r vi være vitne til og føle pÃ¥ kroppen. Takknemlighet, oppreisning og en historie som mÃ¥ fortelles. For kommende generasjoner. Slik at dette ikke skjer igjen.

Lidelse, ondskap, kynisme og et menneskesyn som kan ryste troen på menneskeheten er så sterkt tilstede. Men det er også øyeblikk med uventet godhet, snev av rettferdighet og håp. I skyggen av piskeslagene og kampen for å holde det gående. Både metalt og fysisk.

HÃ¥pet

I sitt tolvte Ã¥r som slave forandres alt. Møtet med en kanadisk slavemotstander skulle komme til Ã¥ forandre tilværelsen hans helt. Uopprettelig skade var et faktum, men han ga aldri opp og «Platt» viste oss at det var mulig Ã¥ komme seg ut av ondskapen og den grusomme utnyttelsen av fattige mennesker som var pÃ¥ leting etter et godt og trygt liv. Mens mange ga opp eller mistet livet, beholdt han pÃ¥gangsmotet.

For skildringen av det grusomme hverdagslivet, hvordan plantasjeeierne gikk frem og ikke minst de menneskelige skildringene.

Chiwetel Ejiofor bruker kroppsspråket, kroppsholdninger og blikk. Vi får møte Benedict Cumberbatchs som en godt oppegående plantasjeeier og hans motstykke Epp (Michael Fassbender) som en langt mer hensynsløs, rå og brutal personlighet som nyter å piske og forgripe seg på sine slaver.

Storslått og enkelt

Ikke bare er filmen storslått, men også enkel på sitt vis og konfronterende. Steve Mc Queen har filmatisert en skildring av en tid som fortsatt den dag idag plager amerikanerne langt inn i folkesjelen. Flere av scenene i filmen er direkte grusomme og man blir nummen i hele kroppen av å se på dette. Skuespillet skinner og det på en naturlig måte.

Hvordan var det mulig? Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne amerikanerne godta dette? Hvordan kan mennesker behandle hverandre slik? Alle disse spørsmålene sitter utenpå leppene som små hudfolder og presser frem svar. Svar jeg tror den jevne amerikaner fortsatt kvier seg for å besvare. I 2014.

En effektivt kratfull og gripende film som tvinger frem de vanskelige spørsmålene på svar vi kanskje aldri fullt og helt vil få.

Filmfakta:

Tittel: 12 Years A Slave
Regi: Steve Mc Queen
Medvirkende: Chiwetel Ejiofor, Michael Fassbender, Lupita Nyong’o, Sarah Paulson
Medvirkende: Benedict Cumberbatch og Alfre Woodard
Utgivelsesår: 2013
Sjanger: Historisk drama
Nasjonalitet: England og USA
Filmens nettsider: 12 Years A Slave

Publisert  07.02.2014, 22:00
Oppdatert 13.02.2014, 01:00

Del på Facebook Del på Twitter

Sett fra en ung jente sin øyne og med Døden som fortelleren.

Prøvelser

Liesel er en ung jente som tidlig får erfare at livet kan være tøft. Hun mister broren og opplever den sorgen det er å miste en bror, bli adskilt fra sin mor som er kommunist og ikke lenger tør ta seg av sitt barn. Nazi-Tyskland anno 1939 var ingen enkel plass for noe eller noen. Gradvis tilpasser hun seg et nytt liv hos sine forsterforeldre, før jøden Max dukker opp og det blir enda mer intenst.

Som ny i byen, ny på skolen og med vennen Rudy som eneste holdepunkt blir det mange fasader å holde. Maske må bære, sannhet må skjules og følelsen av at det uungåelig vil skje henger hele tiden over rollekarakterne.

Hans er en bedagelig herrmann som tar seg av Liesel og lærer henne å lese og skrive, mens fruen i huset, Rosa er streng, brysk og med dårlig skjult kjærlighet gjør hun sitt ypperste for å holde familien unna sult og nazistenes konstante søkelys.

Ordene gir liv

Max sin situasjon blir gradvis vanskeligere, men samtidig utvikler vennskapet mellom Max og Liesel seg.
De er begge glade i ord og lesning gir dem begge viktig næring. Bøkene og historie løfter dem mens luftangrepene nærmer seg på alle kanter.

Tørsten etter ord gjør at Liesel utsetter seg selv for problemer og Max blir tilslutt tvunget å rømme. Hans blir kalt inn i hæren og enda en gang tas knusende farvel. Ut av det lille de har, gjør man sitt beste og man kan gjerne peke på at en av hovedkarakterene nærmest fremstår som en porselensdokke. Eller at man snakker gebrokkent engelsk istedenfor tysk.

Lidelse ga utvikling

Fordi Liesel gjennomgÃ¥r massiv lidelse og fÃ¥r døden tett innpÃ¥ seg. Alt hun hadde kjær gikk tapt over natten, men Max kommer tilbake, skrivelysten er da godt igang og en sterk rollekarakter og en tapper ung dame har lagt fremtiden foran seg. Noe «Døden» og glimt av Liesels voksende og voksne liv ga oss glimt av. SÃ¥visst er det i pressede situasjoner man vokser som mennesker.

Mange anklager filmen for å være langtekkelig, for glatt eller overdreven. Men det kommer an på hva man er ute etter. Geoffry Rush, Emiky Watson og Sophie Nélisse gjør alle en strålende innsats i en annerledes film som tvang frem tårer i øyekroken opptil flere ganger.

Liesel ble en gammel dame og solgte bøker i massevis, men historien viste oss at omtanke, mot og bøker er noe som aldri vil forsvinne med tiden. Filmen er forøvrig basert på boken med samme tittel.

Filmfakta:

Tittel: Boktyven
Regi: Brian Percival
Medvirkende: Sophie Nélisse, Emily Watson, Geoffrey Rush, Nico Liersch og Ben Schnetzer
Utgivelsesår: 2013
Sjanger: Drama
Nasjonalitet: Tyskland og USA
Filmens nettsider: The Book Thief

Publisert  23.01.2014, 22:00
Oppdatert  25.01.2014, 21:00

Del på Facebook Del på Twitter

Det begynner med en sjarmoffensiv over callinganlegget. Deretter går det med snuten ned.

Utenom det vanlige

Denne flyturen var ikke vanlig og det som gikk galt kunne gikk så galt. Men med en av tidenes mest utrolige og hasardiøse manøvre noensinne (flyet styrtet etter en kombinasjon av opp-ned og sidelengs flygning), så klarer den driftige kapteinen å være helt på dagtid også (som motpol til nattens heltedåder).

Rett etter avgang film er rett uttrykk for denne filmen. Livet, livene og ettermælet preges for det meste av det som skjedde rett etter avgang. Mens fylleangsten snikende dukker opp, møte med sårbare personligheter og et lengre sykehusopphold avsluttes.

Men hadde egentlig fylla og narkorusen skylda? Det virker så opplagt og nesten ferdigdømt. Men kanskje
det ligger mer bak. I mellomtiden går det som nærmest kan kalles en anti-helt i dekning. Alkoholen flyter, dopet inntas og en ung kvinnelig heroist dukker opp som en vandrende advarsel på hvor galt det kan gå.

Veien til en enda mer tvilsom vei lurer ved både hun såvel som kaptein Whitaker. Og det er en del av et moralbilde blant annet Dagbladet har problemer med å forstå. Hvilket kommer klart frem.

Fallet

Hovmod fører alltid til fall og det er ikke bare en flykaptein som er under etterforskning som må innse det. Ingen vil være med at dette er noe annet enn menneskelig svikt. Men så er ikke tilfelle. Flyet datt regelrett fra hverandre, en flyertinne vil ikke innse at det finnes rusproblemer, ansvarsfraskrivelser og risikoer som ties ihjel og glattes over.

Samtidig forberedes det til høring, man baserer kapteinens forsvar på løgnelser og rusproblemene forsøker man å skyve tilside. Uten hell overhodet. De forverres derimot. At en dreven pilot er skrøpelig og har store problemer, er over enhver tvil. Skuffet familie, isolasjon og ensidig fremstilling. Det tilspisser seg.

Fallet var stort for alle. Og samvittigheten innhenter tilslutt Whip Whitaker som sier det alle vet, men ingen egentlig vil høre: han drakk og: flyet datt fra hverandre. Noe ingen fyllekule eller narkotiske substanser i neseborene kan fremskape. Flyselskapet hadde også skyld, men ville ikke innse det. De falt også.

Enkelt og virkelig

Bak enhver årsak er det alltid to sider. Denzel Washington viser igjen hvilken karakterskuespiller han og tar for seg på dekket bord. Når rusen tok slutt kom angeren og ydmykheten. Men den uansvarlige var den mest ansvarlige av dem alle. De ansvarlige ble isteden til de uansvarlige. Følelser? Nei, beundring? Ja.

Ikke bare et bilde for denne filmen, men også historien den er basert på. Begge deler har skjedd og vil skje igjen. Oscar eller ei, dette er en film som får en til å tenke etter og forstå at ikke alltid lønner det seg å komme med forhastede konklusjoner. Velspilt og engasjerende på en rørende måte.

Filmfakta:

Tittel: Flight
Regi: Robert Zemeckis
Medvirkende: Denzel Washington, Don Cheadle, Kelly Reilly, Bruce Greenwood og John Goodman.
Utgivelsesår: 2012
Sjanger: Drama
Nasjonalitet: USA
Filmens nettsider: F l i g h t

Publisert  21.01.2014, 22:00
Oppdatert 27.01.2014, 00:00

Del på Facebook Del på Twitter

Denne gangen er sesongen flyttet og vi er i en tidsperiode der innbyggerne i den idylliske fjellbygden venter på snø. Masse snø.

En annerledes film

Jul i Flåklypa er definitivt en annerledes film enn klassikeren Flåklypa Grand Prix fra 1975. Enten man er en observant kinogjenger eller ei så har mye skjedd siden det  glade 1970-tallet. I Flåklypa også. Den driftige og tidvis lettere desperate avisredaktøren Frimand Pløsen søker etter snø gjør han lettere manisk, så britisk som en mediemann kan bli og til tyv for anledningen.

Men på en godmodig og litt klønete måte, slik det kan forventes i Caprinos eventyrverden. Reodor Felgen lar seg tilslutt overtale og en ny oppfinnelse settes sammen. Men denne gangen går det litt over styr og da må den trauste gjengen på Flåklypatoppen trå til igjen på selveste julaften.

Det blir full fart med morsomme kommentarer, smÃ¥ hendige ulykker og pÃ¥ to hjul i svingene. Denne gangen er det derimot Ludvig som trÃ¥r til nÃ¥r det virkelig «er fali» og det er bare morsomt Ã¥ være vitne til.

Nesten som før

Den trygge, gode og nesten litt løsslupne stemningen er der fortsatt og som en god venn sier: det er ikke noe vold, intimitet eller tull over dette. Her serveres man et godt stykke arbeide med nye animasjoner, nye stemmer og morsom vri på flere klassiske ting. Humoren er den samme og filmen blir ikke utdatert eller mislykket. Heldigvis.

Snertne replikker med litt dårlig skjult sårbarhet, morsom vitsing med mediene, en litt røffere utgave av Solan og den gamle gode Ludvig som er like saktmodig og heltemodig igjen. Man kan bare le og smile hele veien hjem fra kinosalen. Filmen klarer seg godt uten Il tempo Gigante. Det er fortsatt full fres i Flåklypa.

Filmfakta:

Tittel: Jul i Flåklypa
Regi: Rasmus A. Sivertsen
Medvirkende: Trond Brænne, Trond Høvik, Kari-Ann Grønsund og Kåre Conradi.
Utgivelsesår: 2013
Sjanger: Familiefilm
Nasjonalitet: Norge
Filmens nettsider: IMD profil

Publisert  04.12.2013, 20:00
Oppdatert 11.01.2014, 15:00

Del på Facebook Del på Twitter

Når man blir eldre så endres noen verdier og noe svinner hen.

Rockere, filmstjerner og helter. Rollefigurene vi vokste opp til og så opp til. Hverdagsheltene, originalene, posteridealene og opprørerne. Mange av dem er borte. De har sovnet hen. Men ei glemt, for de er i våre minner. Jeg snakket nylig med en barndomskompis (en av de få jeg savner fra barndomsdagene) om hvordan ting var før.

Han sÃ¥ det sÃ¥ treffende: – alt var mer ekte og virkelig før. Vi slo England 2-1 i fotball og V herjet med oss pÃ¥ vÃ¥re  TV-skjermer. Jeg er hjertens enig. Mye var bedre før, dette har svunnet hen. NÃ¥ slÃ¥r vi ikke noen lenger i fotball og NFF krangler, nye V var en fiasko og det meste er ikke lenger ekte.

Med alle disse gamle heltene har så mye blitt borte.

Greit nok, ikke alt èr krise. Men jeg er ikke for glad i det nye. Det skyldes nok både min konservative legning og det faktum at det gamle èr best. Ikke engang wrestling holder mål lenger. UFC er jo i det minste ekte. Ektehet èr så viktig. KISS holder fortsatt koken, sammen med The Rolling Stones, Clint Eastwood,
Michael Douglas og Van Halen.

Men Olsenbanden, Rolv Wesenlund, James Arness og alle de andre store som virkelig var «højdare» er i sitt virke mer, av naturlige Ã¥rsaker. Med de svinner alt hen. «Kor e alle heltane hen?» Nedenfor finner du en:

Resten får være i våre minner og kan oppleves på en DVD eller Blu-Ray spiller nær deg på din splitter nye HD-TV. Jeg savner gamle dager. Mye mer enn jeg er villig til å bruke skrevne ord på å uttrykke.

Publisert  12.10.2013, 21:00
Oppdatert 13.10.2013, 16:00

Del på Facebook Del på Twitter

Med minimale forventninger ble dette en interessant opplevelse.

Sannheten må frem

«GÃ¥ten Ragnarok» er en blanding av action, eventyr og med skrekklignende elementer i seg en film som er enkel, men samtidig avansert og til tider intens. Den ikke helt vellykkede og lettere distrè enkemannen og alenefaren Sigurd Svendsen sliter med Ã¥ holde det gÃ¥ende. Han leder et forskningsprosjekt som er iferd med Ã¥ miste all troverdighet og pengestøtte. Men et besøk og en til nÃ¥ ukjent rune forandrer hele bildet.

StorslÃ¥tt natur i Pasvikdalen, «Ingenmannsland» og sporene fra Den kalde krigens dager legger en uforløst eim over kinosalen mens inntrykkene og bildene dras inn i sjel og tanker. Her har ikke mennesker ferdet i nyere tid og det blir klart for arkeologene at tingene som de fant, som de mistet og fortiden er helt annerledes.

Vikingene var i nord, men det var også der det stoppet for dem. Når dette blir klart så forvandles eventyrlyst til ren frukt og en spennende ferd blir til kampen på liv og død.

Grådighet gir nød og død

Hvis vikingenes mÃ¥l var Ã¥ ta en russisk landsby i Ã¥r 833 med navnet «Odins øye» ble de treffende ordene: far, din grÃ¥dighet vil koste oss alle dyrt» sÃ¥ treffende og er et delvis skjult, men ogsÃ¥ klart tema i filmen. Oserberggraven hadde og har fortsatt mange hemmeligheter. SÃ¥ vikingene sin egen slutt eller hele verdens slutt? Er den aldrende kvinnen i graven Dronning Ã…sa? Samtidig er det klart at vikingene ville vi skulle vite at «mennesket vet lite» og det er helt riktig.

En lykkejeger griper sin sjanse, situasjonen blir enda mer farlig og intens. Om man i tillegg legger til en arkeolog som fraviker fra fornuft og ansvar sÃ¥ endrer bildet seg fra skattejakt til selv Ã¥ bli jakt(et) pÃ¥. For om «ho mor fekk nok so det vart Ragnarok«, hva da nÃ¥r man tukler med morsinstinktene?

Med bittesmå aner fra Fritt Vilt filmene, litt India Jones, litt Sherlock Holmes (i ny drakt). En arkeologs evne til å lese runer bringer oss til en lettere kryptologisk setting der fortid, nåtid og (muligens) fremtid møtes. Dragehoder og runer var ikke myte, men en konkret advarsel. Som ga død og nød.

La gåten ligge

Om man ikke henger seg opp i det teologiske (noe man kan gjøre og fordi filmen er sprekkfull av det) så er moralen faktisk enkel: Godt eller vondt? Og hvor mye er man villig til ofre for å avdekke en gåte og en del av historien? Historien er ikke original om man ser på handlingsmønsteret, men varm og spennende hele veien. Særlig Pål Sverre Valheim Hagen og Sofia Helin gjør knakendes gode rolletolkninger.

Familie. Nærhet. Heltemod. En mor som beskytter sitt avkom. Alle klassiske verdier som legges frem på en uanstrengt måte i en film som holder hele veien. Med det klare budskapet at fortid bør oftest være fortid.

En (nerve)pirrende historie forblir fortsatt det og gåten forblir der fortsatt. I dunkel belysning der ormemor får regjere i fred og ro. Det er nok best slik. Fakta og fiskjon i skjønn forening.

Filmfakta:

Tittel: GÃ¥ten Ragnarok
Regi: Mikkel B. Sandemose
Medvirkende: PÃ¥l Sverre Valheim Hagen, Nicolai Cleve Broch og Sofia Helin mfler.
Utgivelsesår: 2013
Sjanger: Eventyr/Action
Nasjonalitet: Norge
Filmens nettsider: IMD profil

Publisert  07.10.2013, 22:00
Oppdatert 10.10.2013, 16:00

Del på Facebook Del på Twitter