De må jo få leve. Du må jo tåle litt.

Man må kanskje det. Enten man liker det eller ikke. Argumentet har jeg fått servert 100 ganger. Minst. Av folk som ikke synes det er så viktig med reglement og at det iblant kunne vært godt med litt ro. Si at du bor i en aktiv blokk på passende størrelse fra tidlig 1960 tall med naboer som blir stadig mindre nøye på det. Pang! Der smalt det igjen gitt og denne gangen trodde jeg naboen over meg var på vei igjennom gulvet.

Men nei, det var bare naboen som «mistet noe» i gulvet igjen. Klokka fem på morgenen. Det var denne natten med søvn spolert. Dette gjentar seg vel en sånn fire-fem ganger pr uke. Hver uke. Hele året. Sur? Kjerring? Nei, ingen av delene. Men høyst våken, har grei hørsel og med sansene i behold. Da får man med seg ting.

Utrolig nok. Det er vel kanskje utrolig at man finner seg i slikt tull. Det slamres i dører hele tiden, ting mistes tilfeldigvis i gulvet, naboens dobermansvalp finner også ut at den skal remje som en stukken gris midt på natten et par ganger i uken. Med fare for å bli beskyldt å være dommer, så kan man bare konstatere at det «ække så nøye ass». De må jo få lov til å leve, slik tante så hårdnakket hevder.

Å skrive et brev til styret kunne vel kanskje vært en mulighet. Men sannsyneligvis så hadde de vel «ikke sett» problemet. Briller til godt voksne mennesker som burde klare å se og tenke selv, har jeg ikke ressurser eller tid til. Mine naboer, egoistene gjør som de selv vil uansett.

Kommentar: Meg, meg, meg, meg og meg. Jeg trenger ferie. Fra naboer som ikke makter å se lenger enn sine egne behov og fra et samfunn som de bare er et skurrete speilbilde av. En lang ferie er det jeg trenger. Jeg er like sliten av dem, som de er av sitt eget liv. Hva forteller det deg?

Publisert  11.11.2010, 07:30
Oppdatert 11.11.2010, 14:00

Del på Facebook Del på Twitter