Når man blir eldre så endres noen verdier og noe svinner hen.

Rockere, filmstjerner og helter. Rollefigurene vi vokste opp til og så opp til. Hverdagsheltene, originalene, posteridealene og opprørerne. Mange av dem er borte. De har sovnet hen. Men ei glemt, for de er i våre minner. Jeg snakket nylig med en barndomskompis (en av de få jeg savner fra barndomsdagene) om hvordan ting var før.

Han så det så treffende: – alt var mer ekte og virkelig før. Vi slo England 2-1 i fotball og V herjet med oss på våre  TV-skjermer. Jeg er hjertens enig. Mye var bedre før, dette har svunnet hen. Nå slår vi ikke noen lenger i fotball og NFF krangler, nye V var en fiasko og det meste er ikke lenger ekte.

Med alle disse gamle heltene har så mye blitt borte.

Greit nok, ikke alt èr krise. Men jeg er ikke for glad i det nye. Det skyldes nok både min konservative legning og det faktum at det gamle èr best. Ikke engang wrestling holder mål lenger. UFC er jo i det minste ekte. Ektehet èr så viktig. KISS holder fortsatt koken, sammen med The Rolling Stones, Clint Eastwood,
Michael Douglas og Van Halen.

Men Olsenbanden, Rolv Wesenlund, James Arness og alle de andre store som virkelig var «højdare» er i sitt virke mer, av naturlige årsaker. Med de svinner alt hen. «Kor e alle heltane hen?» Nedenfor finner du en:

Resten får være i våre minner og kan oppleves på en DVD eller Blu-Ray spiller nær deg på din splitter nye HD-TV. Jeg savner gamle dager. Mye mer enn jeg er villig til å bruke skrevne ord på å uttrykke.

Publisert  12.10.2013, 21:00
Oppdatert 13.10.2013, 16:00

Del på Facebook Del på Twitter