Etter alle gode ting som er tre, da kommer nummer fire.

Når dagene går litt i ett, så er det godt med gledesstunder. Siden søndag har jeg hatt en real omgang med forkjølelse og det har blitt mange innedager. Denne gangen var det altså min tur og det finnes alltids de som har det mye verre. Mandag var en slik dag. Etter 10+ år med Nokia, var det på tide å legge et kapittel bak seg og prøve noe nytt. Resultatet ble en hvit Samsung Galaxy S II.

Førsteinntrykket er veldig bra og man er fornøyd nå ja. Har nok blitt en aldri så liten teknologinerd og året er ennå ikke over, uten at man sier mer om det akkurat nå. Men mobilskatt? Mobilbrett? Nei takk. Finnes da grenser for meg også.

Leser du aviser, ser på tv og er ved bevisshet så er det ikke mulig å unngå rettssaken som nå er godt igang. I hele 10 uker til den nette sum av 100-200 millioner kroner, skal saken mot en av tidenes verste drapsmenn i vårt lands historie gå av stabelen. Allerede nå er det blitt mer enn nok og informasjonsflyten er forlengst nådd et vanvittig nivå. Noen vil allikevel ha mye mer.

Allerede har retten flere ganger måttet sette ned foten for TV2, NRK og andre medier som vil gjengi alt og servere oss de mest grusomme detaljer. Men opinionen ser ikke ut til å forstå eller ville/klare/evne å se at det finnes overlevende, etterlatte og berørte som synes dette blir altfor tøft.

Vår kikkermentalitet og «jeg vil se mappa di» holdninger som Ola og Kari Nordmann har, minner meg om en sykelig trang som bare kan oppsummeres som betenkelig og forstyrret. Noen mener at sosiale medier har blitt en fare for menneskehten, siden det brukes aktivt i nettopp denne rettssaken og mange forlanger alle fakta ved et klikk og knips.

Det handler om holdninger. Gode som dårlige. Noe Ruter fikk erfare, etter at de foreslo en rushtidsavgift. Reaksjonene ble så mange at de tilslutt valgte retrettmetoden. Politikerne må ta ansvar, bane vei og sette av penger til mer kollektivtrafikk i et allerde spreng trafikknett.

Dobbelt handlekvote om Siv Jensen og co havner i regjering i 2013. Fagre ord, men løfter de aldri vil kunne klare å holde. Minner meg litt om den urtåpelige Unibetreklamen som går på tv nå. Ender i en bjørnefell? Nei, men å få en sinna bamsemamma etter seg anbefales neppe. Tomme løfter og pengespill har uansett ingenting for seg.

Mer interessant er det å spørre seg hva man gjør når en stadig vekk merker at man dras mot det ortodokse, uten å helt fatte hvorfor. Jeg liker riktignok at de tviholder på det gamle og det ikke er plass for liberalisme, 68-opprør og støy. Men er det alt?

Like mye eller lite som jeg skjønner hvorfor temaene hva som skjer idet vi dør og mareritt om dantes inferno stadig dukker opp. Jeg tror på renselsen, altså purgatoriet og at vi alle må stå til regnskap på dommens dag. Men kanskje er det bevissthet og en dypere vekst som vokser i meg. Ting jeg nok bør snakke med den-de rette om med tiden.

Og hva man hadde gjort om en illsint sverm med drapsbier kom min vei? Jeg ville gjort som de brasilianske spillerne eller tilskuerne som fant ut hvor kjekt et banner kan være som tilfluktssted. Når det er sagt:
God helg, med eller uten bistikk.

Skrevet for Fredag 20. april 2012.

Publisert  20.04.2012, 13:00
Oppdatert 20.04.2012, 14:10

Del på Facebook Del på Twitter