Ikke alle har tilgang på 100 millioner og et rettsapparat uten sidestykke.

Hvem snakker så de syke, eldres og svakes sak i samfunnet da? Svært få desverre. Det er ikke noen tvil om at noe av det verste som har skjedd i landets historie er oppe for en dag idag. Kritikkverdig er dog medias overfokus på massedrapsmannen og detaljegalskapen som jeg velger å kalle det. Fordi det grenser mot det sykelig og minner mer om en slags tvungen heltedyrkelse.

Hva med ofrene, de skadde selv og alle som er blitt berørt av ettermælet? Riktignok skriver mediene om disse også, men de selger ikke like godt med aviser og nedprioriteres. Trenger man også å skrive detaljert og bruke bilder av en svært farlig person hver dag?

Den ensidige fokusen er desverre også som med den skjeve sosiale fordelingen i Norge. Noen er søkkrike, andre blir bare fattigere. Mange som har krav på hjelp idag blir ikke hørt og avvist. Dels fordi man setter inn alt på en rettssak som ikke burde kostet så mye, dels fordi man skal vise seg for hele verden og favoriserer noen mennesker og menneskegrupper.

Rom for alle, plass for alle og likhet betyr ikke å sette grupper opp mot hverandre, avspise eldre og kronisk syke med smuler. Disse har ingen som kan gi dem spalteplass, rettssaker eller som streiker for deres rettigheter. «Sånn er det bare».

Media burde gi mer plass til de som trenger hjelp og ifølge loven har krav på det. Greit, de selger ikke like mye aviser som en som nesten har tatt 100 menneskeliv. Men det handler om å ha et ansvar og ta et ansvar. Formidleransvaret media ser ut til å ha glemt.

Publisert  16.04.2012, 17:00
Oppdatert 17.04.2012, 11:00

Del på Facebook Del på Twitter

Med tungen rett i munnen og tekoppen innen betryggende avstand.

Idag er det 100 år siden skipet som ikke kunne synke sank. Titanic. Man kan trygt si at hverken ferden eller med båten så gikk ting som planlagt. «The ship of dreams» ble det i sin tid kalt. Men som vi vet fra historien som fra filmen som kom i 1997 og tidligere versjoner, at det ble et mareritt. Over 1200 mennesker døde den natten.

Man kunne sikkert sagt mye om årsakene, men det får være ekspertens område. Menneskelig svikt ga stor menneskelig tragedie. Det bør vel være dekkende og man får håpe at skipsfarten har lært av denne og lignende katastrofer til havs.

Likhet for alle. Rettferdighet for alle. Tenk om streik virkelig hadde handlet om dette. Men det gjør ikke det. Hvorfor? Fordi menneskelige følelser og begjær er involvert. Rettigheter, goder og ordninger. Dette blir et gruppefenomen og derfor ikke for alle. Bidrar man til større klasseskiller? Ja. Visstnok får de syke, svake og oftest neglisjerte noen få kroner ekstra i stønader og pensjoner.

De som blir stigmatiserte og truet med 70 kroner om dagen har ingen streikerettigheter. Hva med de psykisk syke, kronisk syke og eldre som blir stuet bort, ikke får den hjelpen de trenger og glemt? De nevnes jo ikke med ett ord.

Det er lett for mange å si at de har penger i banken og er gode i tanken. Men når hjertet ikke er i banken eller nødvendigvis ikke er så godt i tanken, da blir det tomt og dumt.

Er det politiske spillet som foregår om dagen ikke planlagt? Der er jeg mer usikker nå. Men ord som mer demokrati og mer åpenhet høres jo flotte ut. Like flotte som da jeg jublende for 9 1/2 måned strålte over ny mobiltelefon. Det gikk heller ikke som planlagt. Arvtager er for min del funnet. La oss håpe den blir å virke som planlagt og at de som sier de styrer landet gjennomfører rettssaken som planlagt.

Om jeg så plutselig befinner meg klissnaken, neddopet og i en eller annen kald fengselscelle et eller annet sted, så gikk ikke denne postingen som planlagt. Derimot er planen idag: te, mat, slappe av og bli frisk.
Det var som tidligere nevnt: ikke planlagt.

Publisert  15.04.2012, 11:00 (definitivt ikke som planlagt)
Oppdatert 15.04.2012, 12:30

Del på Facebook Del på Twitter