15.05.2021

Jeg minnes – jeg savner

august 19, 2011 av  
Kategorisert under Hverdagsliv, Personlig

Natt er ung. Jeg tenker. Jeg minnes. Jeg savner. Jeg glemmer ikke. Min sorg kan ikke deles, for den er i mitt hjerte. Mitt savn kan meddeles, men det er min smerte. Arrene i sjelen kan ikke lastes ned. De er innrisset og herdet.

I natten. Alene. Tankene daler som sneen ned i sjul (om noen måneder til eller fra).

At jeg er ulykkelig nå skyldes min egen dumhet. Den må jeg gjøre opp for som en mann for senere idag. Forsoning. Men ikke alle tanker er basert på denne. Mange ja, men ikke alle. Tenk at man er så glad i et øyeblikk og så trist en stund senere. Jeg har tenkt i det siste, over ting og mennesker som har vært tidligere i mitt liv. I det gamle, litt i det nye og generelt.

Begynte å tenke litt på hva man savnet, hvem man savnet og hvorfor man savnet dem. Hvem man minnes rett og slett. Fordi det èr mennesker som har gjort et stort inntrykk på meg i mitt liv og dyr også. På godt som vondt.

Jeg savner så mange og minnes like mange. Mest av alt en mor og far. Såvel som bestemor og bestefar. Tidens tann, så for tidlig eller av andre grunner. Grå er jeg blitt i håret. Tiden, altså igjen. Er også en grunn. Det er godt å savne noen og noe, men også vondt. Ikke alltid så lett å forstå, men slik er det med sterke-såre følelser.

Det finnes også de man ikke aner hvem var, men som savner like mye. Fordi de skulle vært iblant oss nå, men ble revet bort så altfor tidlig. For to dager siden fikk jeg endelig vist dem den siste ære. Sant og si så prøver jeg på det hver eneste dag, dem som alle andre.

Publisert 19.08.2011, 02:30
Oppdatert 19.08.2011, 02:45

Del på Facebook Del på Twitter

Hva mener du?

Fortell meg hva du mener...
Vil du at bildet ditt skal synes i kommentaren? Skaff deg en gravatar!



Trykker du "send inn kommentar" samtykker du at du er kjent med min personvernspolitikk og vil overholde retningslinjene for bruk av nettsidene.