Jeg har enda ikke lagt ned blomster. Men skal og godt vil nettopp det bli.

Farvel ble på en måte tatt idag. NRK sine litt hakkete bilder fra Folkets Hus, rosene, den rare stemningen og sorgen man så tydelig kan se i mange alvorlige ansikter. Det er akkurat èn uke siden nå. Det så utenkelige ingen trodde eller håpet-våget ville skje i vårt lille land. Mange mennesker ble brått revet bort fra oss.
De hadde fremtiden og hele livet foran seg.

Nå er de borte og er stjerner som skinner på himmelen. Jeg kjente dem ikke personlig, men jeg minnes dem, sørger over dem og savner dem. Å snakke for alle er ikke mulig, men er garantert ikke alene om å føle det slik idag. Og i tiden som kommer. Noen flotte ord reflekterer dette her.

I nettopp slike stunder er det så viktig med samhold, nærhet og vennskap. Jeg er selv glad for å ha venner som er der for meg og som jeg kan være her for. Gleder meg veldig til å se igjen et par av dem på mandag, det skal bli godt rett og slett. Balsam for sjelen. Idag er nok mange glad for å være sammen med sine nære og kjære. Jeg tenker på dere og håper deres helg blir fylt med glede, samhold, kjærlighet og ro.

Tenker litt på turen til svenskekysten jeg var på igår. Å oppleve idylliske Grebbestad og det slående vakre Tjurpannan igjen. Å bare kunne være der. Ikke nødvendigvis utforske så mye, men tenke, slappe av, se på havet, takke Gud og føle roen.

Drømmer er viktige å ha. Nå som ellers og alltid. Jeg har tenkt mye på mine. Kanskje en dag klare å fullføre artium som frem til idag har fremstått som en stor skam. Å kunne lese og ta fatt på en vei frem til noe som vil kunne gjøre meg istand til å gi og hjelpe andre mennesker. Et bittelite skritt begynner på tirsdag (trolig) og det skal bli spennende å ikle seg hvitt-svart.

Jeg skal også bruke mer tid på foto fremover og det nye kameraet mitt. Uttrykke meg visuelt, kanskje legge ut noen lydklipp og sette tanker ned på php og dele de. Ikke alle, men ihvertfall noen. Olsok er ikke bare til minne, heder og ære. Det var og skal fortsatt være slik.

Men: nå er også sorg, refleksjon blitt lagt til og en måte å si: nå skal vi reise oss og bli samlet igjen. Som ett.

Publisert  29.07.2011, 17:00
Oppdatert 29.07.2011, 18:10

Del på Facebook Del på Twitter

Den mørkeste dagen i vårt lands historie i etterkrigstid.

Lite visste jeg fredag ettermiddag hva som var i gjære da klokken var blitt 14:55. Planen var å ta t-banen til byen og ta en avstikker via Grubbegaten opptil St Olav og bokhandelen for å overraske fadderen sin på jobb. Før rosenkrans og messe. Men fra morgenen av så hadde jeg en ekkel magefølelse som tilsa meg at noe virkelig var galt. Jeg har lært med årene å lytte til den og noe inni meg ba meg om å vente og bli.

Jeg lyttet og ble hjemme. 20-25 minutter kom sjokket da det ble klart at en bombe hadde eksplodert i Oslo Sentrum ved regjeringskvartalet. Etterhvert som oppdateringene strømmet på Twitter, Facebook og tv`en var slått på så ble det verre. Dette var terror og samtidig ble det meldt om skyting på Utøya der AUF hadde leir.

Den store skjelven kom over meg. Jeg gråt mye og skalv. Ba enda mer og så på nyheter, nærmest i en slags halvbevisstløs tilstand og ble et slags vitne til det som senere skulle bli til en av de verste dagene i vårt lille lands historie. Endel sms`er ble sendt til familie og venner, hadde en lang samtale med tanten min på Grua og fulgte med på nyhetsbildet. Et bilde som stadig ble styggere.

De tok han! Ettermiddag ble til kveld og historiene ble verre i takt med tiden. De første dødstallene kom inn og den ene pressekonferansen overlappet den andre. En mann hadde de tatt og han tilsto etter kort tid å ha sprengt regjeringskvartalet til en krigssone og ha skutt mange mennesker ned med kaldt blod.

Nå har det gått fem dager. Jeg har lest aviser, lest grusomme skildringer og sett enda mer på nyhetene enn på mange år tilsammen. Sakte men sikkert går det opp for meg hva som har skjedd. Terroren, tragedien, de mange som mistet livet, innsatsen til politi, frivillige og alle som viser omtanke. Fakkeltog, rosehav, folks godhet og politikere som står sammen.

Vårt lille land er i sorg, vantro og sjokk. Jeg er i sorg, sjokk og mye av angsten-redselen fra 2001 er tilbake. Flashbacket fra NYC er der, som en ekkel seig klump i meg. Det vil ta tid å fordøye. Jeg tenker på alle de som nå har mistet noen, som sitter igjen eller som opplever at dere nære er hardt rammet.

Tenker på dere alle sammen. Tenner lys. Jeg kjenner smerte og spør meg selv: hvorfor? Så uvirkelig, rått og brutalt. Men hat eller sinne skal ikke få noe bo. Vi må minnes de døde og hedre dem med kjærlighet, ansvar og samhold.

Publisert  27.07.2011, 21:00
Oppdatert 28.07.2011, 01:00

Del på Facebook Del på Twitter