Er du ufør så har du også havnet i uføret.

FÃ¥r ikke lov

Sku ei en hund ved hårene uten grunn. Mange utføre vil, men får det ikke til. Eller rettere sagt, de får ikke lov til å jobbe. Et arbeidsmarked som stadig blir smalere, gjør ei saken noe lettere. At det finnes ett regelverk i NAV og ett i Statens Pensjonskasse som ikke samsvarer, bidrar bare til å komplisere ting.

I verste fall avstumpes det man får i trygd eller andre hjelpesatser til et minimum.

Med andre ord så blir du straffet dersom du er ufør og ønsker å gjøre litt nytte for deg. Dette til tross for at stat og regjering er de som klager over at antallet trygdede og uføre øker i foruroligende tempo. Men å legge noe til rette for de som ønsker seg tilbake finnes i liten grad. Forstå det, den som kan.

Kolliderende logikk

Så at lenge det ikke eksisterer noe klart regelverk rundt dette på politisk nivå, blir det heller ingen endringer med det første. Noe som kolliderer fullstendig med regjeringens logikk og intensjoner rundt det å få de uføre tilbake i arbeid. Da hjelper det så fint lite med IA-avtaler eller mange fagre løfter. Tilsynelatende oppgående politikere snakker med flere tunger samtidig og alle vet at da blir det bare rot.

For å få noe må man også gi noe. Ingen er uføre fordi de vil eller ønsker dette. Alt har som sagt sin historikk og årsak. Psykisk syke, kronisk syke eller langtidssykemeldte blir møtt med fordommer, formaninger og de mange pekefingre. Men fornuften og gode ordninger for å kunne komme tilbake derimot, de er fraværende.

Uteblivelse

Hvorfor vil de ikke tilbake i arbeide? Dette spør NAV, politikere og en rekke eksperter seg om. Årsaken er enkel nok, det går på hvordan arbeidslivet behandler mennesker. Noe jeg har tatt opp ved andre anledninger. Du brukes, du tømmes og kastes vekk som en tom ølboks. Arbeidspresset og klimaet på arbeidsplassene sliter ut folk. Sykdom og frafall er uungåelig.

Kristin Clemets hestekurer, nekt av ytelser og vrangvilje fra byråkratiets side hjelper ihvertfall ikke.

Befinner du deg i uføret så blir man også stående utenfor. De bedriftene som tar imot folk og som greier å få folk tilbake i arbeid skal ha ros dette. Regjeringen har til dags dato ikke gjort nok for de som står utenfor og så gjerne vil inn og tilbake igjen. Inkluderende arbeid betyr ikke for noen. Alle eller ingen. Punktum.

Publisert  15.03.2010, 19:00
Oppdatert 15.03.2010, 22:30

Del på Facebook  Del på Twitter

Utdannelsen din kommer i andre rekke. Det viktigste er om god eller utgått vare i fremtidens sorteringssamfunn.

Biometriens fremsteg

Jeg tror Jon Bing og Tom Rojahn har et godt poeng i at man ikke skal undervurdere teknologiens utvikling. Den går fortere enn man kanskje våger og vil tro. Spørsmålet er hvor godt forberedt vi er på de nye kravene som vil stilles i fremtiden? Allerede idag er biometrien på full fart inn i dagliglivet vårt. I butikkene så vil snart fingeravtrykk brukes som betalingsløsning.

På arbeidsplassen vil hodefasongen din, fingeratrykk i adgangskortet eller irismønster i øyet ditt være greie måter å godkjenne eller avvise din identitet på. Selvsagt er det også en god måte for en arbeidsgiver å vite om du er tilstede eller ikke ved et uhell eller når din effektivitet skal måles.

Hvem får jobb?

Med DNAets inntog i arbeidslivet vil helt nye scenarioer blir en realitet. I fremtiden spør du ikke lenger fastlegen din om sykmelding eller en legeerklæring. Men derimot om sekvensering av DNAet ditt. Arvestoffene åpner opp for at en positiv arbeidsgiver i fremtidens arbeidsmarked vil kunne vurdere om du har en fremtid eller bare utgjør en helserisiko.

Bruk og kast med andre ord. Vil ikke en arbeidgiver ha deg, så vil garantert ikke forsikringsselskapet det heller. Å se en kobling her er ikke vanskelig. Den vil bli mer og mer vanlig. Det fjerner også all tvil om hvem som vil få jobb og hvem som ikke vil få det. Er du ikke frisk eller 100 % normal? Glem det.

Kommentar: Jeg er ikke positiv til en fremtid der gensjekk, overvåking på jobben og dine helseopplysninger er fritt tilgjengelig for sjefen eller forsikringsselskapet. Men det er nok et spørsmål om tid før det kommer. Med mindre ikke regjeringen snart begynner å viser vilje til å beskytte folks privatliv og personvern.

Publisert  17.11.2009, 20:00
Oppdatert 17.11.2009, 02:00

Del på Facebook Del på Twitter

Gårdagens Aftenposten peker på et stort problem.
Som irriterer meg grenseløst.

DÃ¥rlige holdninger

Kristin Clemet kaller nordmenn for arbeidssky og latsabber. Ingen stiller derimot spørsmål med at arbeidsinnvandrere kommer hit og vil ha jobb, men ikke vil lære seg språket. Ser noen hvilket problem det faktisk er? Det forteller meg mye.
Om totalsvikt fra statens side og elendige holdninger hos de som kommer hit.

Hva slags signaler sender dette egentlig til forbrukerne? Og hvorfor stilles det ingen krav til språkopplæring, holdninger og fokus på kundeservice når du skal jobbe i et annet land? Her er min reaksjon.

Les mer

Kommentar: Skal du jobbe i Norge, så må det være et minstekrav at du kan snakke og forstår språket. Det må bli lovfestet nå. I bunnen må utvisning og hjemsendelse ligge om man ikke innfrir disse kravene.

Oppdatert 04.09.2009, 02:30

Del på Facebook  Del på Twitter