Mobbing er et alvorlig problem og ikke noe man kan feie unna med ansvarsfraskrivelse.

MÃ¥ ta ansvar

Han pleier å si at en av hundre er slemme og viser til at 99 av 100 personer ikke klarer å ta vare på seg selv. Hvor har han så disse tallene fra og når blir de presentert for oss? Og vet psykolog Andesen hvor de 99 av 100 ikke klarer å ta vare på seg selv? Jo, fordi de aldri har fått eller mest trolig vil få noen form for hjelp. Hverken i barnehage, på skole, i jobb eller det offentlige tar mobbingen alvorlig nok.

For å klare seg selv, må man ha drahjelp og det er litt merkelig at en psykolog nærmest kan drive å avfeie dette. Nesten som man lurer på om det med dette, betyr at mobbingen og mobberne legitimeres. Hvorfor? Ord kan gjøre like vondt som voodoo eller trolldom i det hele tatt. Ikke undervurdèr et ords sprengkraft.

Samfunnet må ta mer ansvar og bekjempe mobbing med konkrete tiltak, strafferammer, sanksjoner og preventive metoder. En psykolog som forsvarer mobbere bør vel få sin autorisasjon vurdert på nytt også.

Likegyldighet

Videre fremmes jo nærmest likegyldigheten og dens skremmende prinsipper og merk deg disse ordene:
– Jeg vil ikke definere det, nÃ¥r man blir spurt om hva mobbing er. Man unngÃ¥r altsÃ¥ temaet og vil ikke ta noen stilling til det. Kan dette tolkes som noe annet enn likegyldighet? Og dette er ikke akkurat et enestÃ¥ende tilfelle. Holdningen sprer seg som ild i umoralskt, knusktørt gress.

Mobbing begynner med uskyldig lek og erting, så utvikler det seg til noe mer. Enten på mentalt og fysisk plan over kort som lengre tid. Ethvert trent og våkent øye kan da se dette. Det er ikke snakk om å føle i øst eller vest, men faktisk å føle et ubehag på kroppen direkte.

Orm vs fisk

Et menneske klarer da å se forskjell på en orm og en fisk. Det samme mennesket vet når alt kommer til alt forskjellen på rett og galt også. Selvfølgelig finnes det de som kan utnytte en situasjon og føle seg mobbet. Også for manipulasjonens skyld. Og misforståelser eller feilbedømmelse av en situasjon oppstår. Men tror man virkelig at 1 av 2 nordmenn som sier de har opplevd mobbing i barndommen lyver?

Det er så drøyt og hovmodig at jeg ikke finner helt ord for hva man skal svare til slikt. Muligens greit, siden jeg nok ville angret i ettertid. Men at jeg er betenkt og føler en viss avsky skal ikke stikkes under en stol.

Ingen ønsker å grue seg for å gå på skolen eller jobben. Heller ingen ønsker å få ødelagt barndommen sin, slik mange har pga nettopp mobbing. Noe mobbing er ikke mobbing og det kan man rydde opp i, dersom man har effektive tiltak og tar ansvar.

Kommentar: Det betyr ikke at man skal ignorere og ufarliggjøre mobbing som samfunnsproblem, metodikk og virkemiddel. Ved å legitimere mobbing begår man en grov feil og i et rettssystem som virker, burde dette vært straffbart uten noe om eller men. Hvorfor forsvarer du mobberne? Hvorfor oppmuntre de?

Publisert  11.02.2011, 19:00
Oppdatert 12.02.2011, 14:48

Del på Facebook Del på Twitter

Dette blir ikke hyggelig, men nødvendig lesning.

De er tjukke i huet og late smeller det fra Linnéa Nodelijk (20) nÃ¥r Dagbladet blir spurt om norsk ungdoms holdninger til arbeide. Noe tabloid, veldig dømmende og leit Ã¥ lese. Riktignok har jeg lurt til tider om vi har det for godt i Norge, men Ã¥ si at man ikke liker et helt folk basert pÃ¥ visse gitte erfaringer, blir Ã¥ latterliggjøre et helt folk og en jobb. Siden hun i artikkelen kaller jobben for en «skitjobb».

Skittkasting hører ingen plass hjemme. Det er spøkelser av gammelt bitterhet og blodshat som forlengst burde vært glemt og ordnet opp i på en sivilisert måte. Idag virker det som dette holdes ved hevd nærmest som en slags ufrivillig og smått ekkel, vulgær arv.

Når er mobbing greit? Jeg har et enkelt svar på dette: aldri. Mobbing er aldri greit og er kanskje vårt største samfunnsproblem. VG har satt igang med en anti-mobbekampanje de kaller for Bry Deg og allerede har 50.000 mennesker tatt klar og tydelig avstand til mobbing. Mange har også avlagt et mobbeløfte, noe som er gledelig. Tine Mari (24) sin sak og hilsen til mobberne igår var sterk lesning.

Mobbingen forekommer hver eneste dag. Overalt i hele vår vidspredte verden. Det begynner gjerne med litt erting, knuffing og utvikler seg til noe langt mer alvorlig. Jeg vet, etter ni år med mobbing mer eller mindre daglig på barne og ungdomsskole.

Den er som kreft, snikende, lumsk og livsfarlig. Ja, den krever akkurat kreften liv, fordi den sprer seg og i lik styrke tiltar den bare også. Latent ligger den i oss alle, akkurat som kreften og bør bekjempes på samme vis. Medisinen? At du og jeg tar ansvar, bryr oss og sier ifra når noen blir mobbet.

Penger og kontraktslengder, men ikke lidenskap. Fotballen har såvisst forandret seg og ihvertfall i de store ligaene som man finner i England, Italia og Spania. Den feiende fine fotballen og de gode opplevelsene har blitt byttet med skandaler, bortskjemte spillere som gir blaffen og alt annet enn fotballen selv. Fokuset?
Det er borte, trolig for godt. Fotballen har mistet sin sjel.

Fernando Torres fortviler etter en mislykket debut i Chelsea mot sin gamle arbeidsgiver. Foto: Glyn Kirk/AFP

Nylig stengte overgangsvinduet i England blant annet og klubbene brukte svimlende 1,2 milliarder kroner på overganger. I et land der man sliter med en svært vanskelig økonomi og hvor folk virkelig sliter. Selv på høyt regjeringshold reageres det nå.

Forståelig nok. Ikke har jeg HD-TV og ikke gidder jeg lenger bruke svimlende summer på en idrett som har tapt seg. Ingen spiller er verdt 500 millioner kroner og ingen er større enn sin klubb og historien. Jeg har gitt opp fotballen, den er for gjennomsyret av ting jeg tar totalt avstand fra. Nok er nok for meg.

Skrevet for Tirsdag 08. Februar 2011

Publisert  08.02.2011, 21:00
Oppdatert 08.02.2011, 22:15

Del på Facebook Del på Twitter