Men først, slå opp på vers 23 og les videre.  

La meg først begynne med skryten. Noen fortjener virkelig den og det er til alle de som gjør noe for Haiti-ofrene. Enten det er kjente stjerner som John Travolta, Caritas, Norges Røde Kors eller andre frivillige som er involvert. Når man ser de hjerteskjærende scenene og leser om de mange triste skjebnene så forstår man hvor ille dette er.

Jeg så en tv-reportasje forigårs (onsdag) som gjorde sterkt inntrykk på meg. I hovedstaden Port-Au-Prince var alle offentlige kontorer og bygninger fullstendig lagt i ruiner. Landet Haiti er faktisk per definisjon satt på vent. Når det begynner å virke igjen, vet ingen. Men det kan ta tid. Lang tid.

Næringslivsledere derimot er jeg ikke like sikker på om trenger støttende go`ord. Det står ihvertfall ikke på pengene og nå raser også Stein Erik Hagen mot skyhøye lederlønninger. Når du tjener 350 ganger så mye som en vanlig ansatt så har det forlengst gått over alle støvleskaft. Det er en kultur, en grådighetskultur som aldri synes å helt ta slutt.

Ikke alle har lært av finanskrisen eller hvorfor ting har blitt som de altså har blitt. Da nytter det ikke å kjefte på Dubai, USA eller andre som har brukt penger. De alle må i fellesskap forstå at grådighet kun gir villrådighet og det går utover så uendelig mange mennesker. Med eller uten jobb.

Månen èr magisk og det har jeg ment i over ett år allerde. Ihvertfall på nettsidene mine. Nå står jo en ny helg straks for dør og mulighetene er gode. Dersom været er bra vel og merke. Isåfall er mulighetene store for å oppleve månen på nært hold. Hele 50.000 kilometer nærmere enn hva som er normalt. Finn frem kameraet og telezoomen.

For egen del blir det ingen bilder denne gangen. Nytt kamera får jeg først på søndag eller tidlig i neste uke. Trøsten er at det vakre med naturen er at slike opplevelser åpenbarer seg hele tiden. Uansett hvilken årstid det er. Derfor vil nye muligheter by seg. Sjekk ut dette bildet så lenge.

Indiana Jones, sjokolade og på besøk en god venn er ingen dum måte å avslutte en fin kveld på. En veldig fin måte å runde av en dag som begynte med en lang, koselig telefonsamtale. Nye bånd og gode relasjoner er noe jeg vektlegger og synes er svært så viktig. Mangfold og samtidig en gjensidig respekt og forståelse er det som tiltaler meg og samtidig driver meg.

På en annen side tenkte jeg litt på dette med blasfemiparagrafen. Mange vil nå avskaffe denne. Jeg ønsker derimot å styrke denne ytterligere. Det er altfor mye håneri og en stadig mer negativ og ufin tone mot religion, religiøse og alt den kristne tro står for. Å legge tilrette for mer av dette, synes jeg er fullstendig galt og feil.

3D har blitt populært og her har nok «Avatar» mye av skylden. En fantastisk film som har gÃ¥tt forbi «Titanic» i rene billettinntekter forlengst. Det siste er at 3D-tv`er nÃ¥ blir produsert. Man kan vel ane en aldri sÃ¥ liten 3D-bølge pÃ¥ gang og det blir spennende Ã¥ se om dette slÃ¥r an eller ei. iPad eller bare litt tredimensjonal moro? Om det er din greie, sÃ¥ velbekomme.

Det fÃ¥r meg til Ã¥ tenke pÃ¥ film og kino. Snart er det tid for «Alice In Wonderland» pÃ¥ norske kinoer og den nye eventyrfilmen Lyntyvene som jeg er veldig nysgjerrig og spent pÃ¥. I mellomtiden skal «Public Enemies» og et par andre godbiter sjekkes ut. Filmanmeldelser kommer.

Tilslutt så vil jeg si noe til den norske stat idag. Hei, se her litt: 1/3 av alle landets kirker er per dags dato de reneste brannbombene. Dette er deres fulle ansvar og nå forventer jeg som norsk borger og skattebetaler at dere gjør noe med dette. Ikke la vår historie, kultur, ære og skikker forfalle. Ta ansvar, bevilg penger og rust opp alle kirkene som har behov for dette.

Planer for helgen? Undertegnede skal for det meste bare kose seg, drikke iskald cola, spise god mat, hvile mye, gjøre noen plikter, lese og la livet seile forbi. Som en virvelfind forbi husveggen. God fredag, med alt det en slik dag måtte gi.

Skrevet for Torsdag 28. januar 2010.

Publisert  29.01.2010, 14:00
Oppdatert 29.01.2010, 23:05

Del på Facebook  Del på Twitter

Jeg er på nivå 16 og lys tennes i den lette snøføyken ute.

Imorges var jeg litt spent og mer spent enn hva vanlig er om morningen. For første gang på tre år så skulle jeg treffe noen fra nett, sammen med min gode venn VampBea. Ett vennepar av henne som bor ute i Asker. Etter litt kjapp proviantering på Oslo S så var det klar for en liten togtur. Tenke seg til, ikke var toget forsinket heller. Slettes ikke verst.

Å komme tilbake til Asker igjen var rart. Sist gang var i 1980. Jepp, hele 30 år siden og en god del har skjedd siden sist. Det var ikke så mye tid til å se seg om, men det lille jeg så var flott. At stedet nå har fått bystatus er helt fortjent, rett og slett.

Fint og koselig var også besøket. Det var da ingenting å være nervøs for. Har nok litt lett for å være det og så smått beskjeden første gang. Ole og Kristin som vi var på besøk hos, hadde det kjempefint. Vi pratet, koste oss med hjemmebakt kake, reflekterte og det ga meg mange sterke inntrykk. Fordi: det er ikke måte på hvor mye uflaks, motgang og dritt man iblant skal måtte tåle.

Inntrykkene etter besøket er mange. Jeg er såpass god menneskekjenner at det går an å skjelne mellom et førsteinntrykk og det å vite når man er hos hyggelige og hjertevarme mennesker. Noe som slår meg gang på gang er at man skal måtte tåle så mye og slåss for alt. Hvorfor har det blitt slik?

Når jeg er inne på dette med forunderlige ting, så har jeg et par ting på lur. Først ut er Statistisk Sentralbyrå. Finnes det noen verre enn de og innpåslitne selgere? De siste dagene har de ringt meg sikkert 20 ganger. Bare fordi de kjører en lovpålagt undersøkelse. Er jeg derimot pålagt å svare de? Nei og ikke vil jeg svare de heller. Telefonterror fører ei noe godt med seg.

Get er også noen underlige skruer. Det er disse som gir meg internett og kabel-tv. Siden nyttår har det vært mye krøll med ustabilt nett og det ble selvfølgelig rapportert inn. Et dumt svar og to uker senere fant de idag ut at de skulle kontakte meg og sjekke stå. Spar pengene, fiks heller forbindelsen.

Ruter er også til å bli forundret eller forarget over. Fra 1. februar endrer de prisene og nå har de likegodt valgt å fjerne månedskortene. Dette har blitt erstattet av noe de kaller 30-dagers kort. Syv av årets tolv måneder er 31 dager. Nå skal de altså tjene mer penger ved å snylte på kollektivreisende. Sleipt og utspekulert.

Men dette skal ikke trekke ned pÃ¥ noen mÃ¥ter. Straks skal jeg lage meg litt sen mat, ta et glass iskald cola og tenke pÃ¥ tiden fremover. Tankene har vært noen den siste tiden. «Vil du dette?» «Er dette deg?» «Klarer du Ã¥ gjennomføre dette?» Svaret pÃ¥ alle disse er ja, uten tvil. Jeg bekrefter dette ved Ã¥ risse dette inn her og nÃ¥.
Sette grenser er viktig. Like viktig er det å teste grenser og så sprenge dem.

Har du forresten tenkt på hvor viktig det er å være glad for det man har? Jeg gleder meg over dette hver dag. Det finnes de som ikke har noe og det må man aldri glemme. Gode tanker går til brødre, søstre, venner og nye bekjentskaper. Med ønske om en fin kveld og givende morgendag.

Skrevet for Onsdag 20. januar 2010.

Publisert  21.01.2010, 00:45
Oppdatert 21.01.2010, 01:40

Del på Facebook  Del på Twitter

Lurer du på hva som skjer etter 12? Man ber da ikke om ulykke, gjør man vel?

Begeistre, ja jeg lar meg begeistre av Martin Beck og filmene i denne serien. Det finnes mye bra tv-krim der ute og mange tenker på Wallander når jeg sier svensk krim. Men helt siden midten av 1990 tallet har jeg latt meg forbløffe av Beck og spesielt rollefiguren Gunvald Larsson. Det er vel bare Garfield som får meg til å le (knegge) mer.

Når den siste Beck-filmen er laget, så skal jeg ha boksen. Det er sikkert og visst. Mens vi er inne på temaet film, så har jeg omsider fått sett ferdig Valkyrie og gitt den en filmanmeldelse også. Ble jeg ble begeistret? Tja, det er vel å ta hardt i. Men historie fra krigens dager er alltids av interesse, på sin litt spesielle måte.

Melodi Grand Prix har jeg nok allerede nevnt her, men nevner det igjen. Enda et fenoment som mange lar seg begeistre av. I disse dager sÃ¥ avholdes del-finaler. Sannelig har man gjort mer ut av konseptet enn i gamle dager da det kun var èn finale og dett var dett. «Dette er ikke slutten» sier en VG-artikkel fra igÃ¥r og gir bud om at en artist har rørt mange.

Helt siden jeg var en liten snørrvalp har dette med MGP bare vært for bakgrunnsstøy for det meste Ã¥ regne. Jada, jeg vet at vi har vunnet to ganger og det har man fÃ¥tt med seg. Men interessen har bare aldri vært der. Som med Gasolin, Kim Larsen og Thomas Ledin, servert av mor – sÃ¥ gikk dette inn i kapittelet under støy.

Men man får det jo med seg og kanskje lar engasjere, rive med eller bli overrasket av det allikevel. Snodig. Derimot så blir jeg bare trist av de lovløse tilstandene på Haiti nå. Men folk må være klar over at dette er et resultat av desperasjonen som råder og mennesker i ekstreme situasjoner har lett for å bli ville. Slik rovdyr kan være. Naturen rår og da kan selv mennesker bli et særs blodtørstig dyr.

Utsiktene er slettes ikke lyse for Haiti. Eksperter har alt konkludert med at det er vanskelig å bygge opp nye og sikre hus, mens andre varsler at det vil komme nye jordskjelv i fremtiden som også kan ramme svært hardt. Men man kan og skal aldri gi opp for det, selv når det ser mørkest ut.

Med disse ordene så gjør jeg meg klar til å møte en ny uke med nye muligheter. Det er mye på agendaen og jeg gleder meg til mange fine dager sammen med gode venner og nye opplevelser. Gårdagens feil som jeg ei nevner, skal rettes opp og endelig blir det tid for fotofiklerier igjen også. Driftsstyremøte venter også, hvor nytt styre for 2010 skal velges.

Jeg har endel tanker rundt dette med politikk og særlig skolepolitikk. Men de skal jeg komme tilbake til på et senere tidspunkt. Hvis livskvalitet, fremtid, satsning og prioriteringer som betaler seg er det viktigste. Ha en fin mandag alle sammen.

Skrevet for Mandag 18. januar 2010.

Publisert  18.01.2010, 02:00
Oppdatert 18.01.2010, 07:55

Del på Facebook Del på Twitter

Med en honnør så går torsdagen inn i fredagen.

Det betyr altså pr definisjon at helgen er nær og vi er halvveis ut i januar måned. Jammen så har ikke denne måneden gått fort også, etter en litt treg og dvask start. Ettertenksomt spør jeg meg om gårsdagen virkelig var sann og innser at den virkelig var det. Aversjonen mot tallet 13. er ihvertfall ikke blitt noe mindre, av flere grunner.

Haiti og de grusomhetene de har opplevd gjør sterkt inntrykk på meg. Sterkt og ekkelt inntrykk ble det også i natt da selskapet som drifter nettsidene mine tok en tur i asfalten. Lenge kunne det se ut til at sidene mine var borte og den iskalde følelsen av skrekk og vantro bredde seg. Men det gikk bra tilslutt. Takk gud for det.

V som i venner, gode venner og hjelpsomhet er så gull verdt. I så måte er VampBea, som har webdesignet og gjort disse sidene mulige helt enestående. Uten hennes fantastiske innsats, så hadde ikke dette vært gjennomførbart. Det kan jeg si med en eneste gang. Hva det var som egentlig skjedde i natt? Det vet jeg ei, men for en opplevelse. Kunne fint vært foruten det.

På en annen side, så er det jo slike ting som må til. For å innse hvor mye venner betyr for meg og hvor viktig det er å være takknemlig for det man har, uansett størrelse, verdi eller betydning. Jeg ser på hele episoden som en sterk påminnelse og er glad for at alt er ved det normale igjen.

Latter, glede og kos. Ja torsdagen var en fin dag fra begynnelse til slutt. I selskap med gode venner så går timene uendelig fort. Men det er og vil alltid vært slik, i godt selskap så fyker tiden afsteds. I døgnets bris mot ny dag, nye muligheter og lærdom. Det er også morsomt å få en ny venn over på Facebook. Nå gjelder det å få henne og en annen venn på Twitter også.

Idag var også første gang jeg kan huske at jeg har gått igjennom en gravlund uten å føle noen direkte frykt. Noe kunne jeg føle, men tror jeg for nå skal la det bli med det. Dette er ikke alt som kan forklares og tiden er ikke rett for dette enda heller. Men, enda en erfaring rikere. Ups, ja stopp en halv der.

Avslutnings vis er jeg glad for at min venn og fotomentor har fått tilbake babyen sin fra reperasjon. Jollyjoy! La nå dette markere starten på en ny fin tid med masse foto, kreativitet og fotofikling. Jeg har funnet meg et nytt gallerioppsett som skal kjøpes de nærmeste dagene. Har som (tidligere nevnt) en voksende backlogg med bilder som skal sjekkes ut. De beste av dem vil publisert fremover.

Tankene mine går til kusinen min som idag drar nordover for å ikle seg kongens klær. Det gjenspeiler seg i headeren som er til ære for henne. På tampen vil jeg si følgende: Island, dere bør nå forstå hva alvor virkelig betyr. Med dette ønsker jeg alle en god fredag og en riktig flott, fredfylt helg.

Skrevet for Torsdag 14 januar 2010 og litt med fokus rettet inn i fredagen.

Publisert  15.01.2010, 01:00
Oppdatert 15.01.2010, 02:50

Del på Facebook Del på Twitter

I natt går mine tanker til menneskene på Haiti som har mistet sine kjære og alt de eide.

Ødeleggelsene er enorme. Presidentpalasset ligger i ruiner, hele Port Au Prince ligger i ruiner og det anslås at så mange som 100.000 mennesker kan være døde etter det fatale jordskjelvet. Her oppe i nord sitter jeg nå, mange tusen mil unna de dramatiske begivenhetene som utspiller seg. Sjokkert og med en følelse av maktesløshet krypende nedover skulderne.

Hvorfor sjokkert? Lidelser og død skjer jo over verden hver eneste dag. Ja, det er riktig. Men det gjør det ikke desto tristere fordet. Dette er så voldsomt, gripende og nært. Ethvert medmenneske med hjerte, sjel, empati og samvittighet reagerer når slike grusomme katastrofer inntreffer.

Haiti har over årenes løp opplevd en rekke opptøyer, konflikter, snusk, juks, bedrag og en endeløs fattigdom. USAs utenriksminster Hillary Clinton har på rett når hun sier at dette er av bibelske proporsjoner. TV-bildene viser mennesker som er desperate, sinte og redde om hverandre. Kaoset råder nå og fortvilede mennesker forsøker å redde ut sine kjære fra ruinene.

Plyndring, frykt for vold og usikkerhet råder mens man konstaterer at dette er så urettferdig. Ingen katastrofe er rettferdig og scenene som utspiller seg er grusom. Klumpen i brystet vokser og jeg tenker mye på de som lider og har mistet alt og kanskje alle som betød noe for dem. Jeg kan knapt forstå det som har skjedd.

Verdenssamfunnet må og vil hjelpe Haiti. Det både ønsker, vet og er jeg fullstendig klar over at vil skje nå. For verden står virkelig sammen når det trengs aller mest. Mennesker er gode og kanskje er det nettopp slike voldsomme katastrofer som må minne oss på hvem vi er, hva som betyr noe og hva som må til for å forstå viktigheten av samhold.

Av prinsipp vil jeg ikke drive med reklame på nettsidene. Men jeg er ærlig og sier rett ut at jeg skal gi penger og vil tidsnok støtte bygging av ny katolsk kirke også (den nåværende er totalt ødelagt). Om du vil støtte, følg linken.

Kommentar: Jeg vil minnes alle de døde og vil i bønn hedre biskopen av Port au Prince, Joseph Serge Miot som også omkom i jordskjelvet. Dette er bare så uvirkelig og trist.

Publisert  14.01.2010, 01:00
Oppdatert 14.01.2010, 02:40

Del på Facebook  Del på Twitter