Det vanskelige vitnesbyrdet

En ting er å se på at ens nære og kjære har det vanskelig og trenger hjelp i mange ulike faser. Man gjør da selvsagt sitt, hjelper til dere det kan og står på. Når en selv sliter litt, noe som har vært av og på siden desember i tillegg så blir løftene tyngre. Oppi dette så ryker kameraet. Sykdom, personlige nedturer og elektronikkens underfundigheter ble plutselig til en snøball. Eller dominoeffekt om man vil.

Alle som har opplevd slik vet at det kan være vanskelig å skinne da, stå oppreist med rak rygg og riste alt av seg. Men man må allikevel prøve. Altfor mange lar være. Jeg kan ikke la mine nære og kjære være overlatt til seg selv. Hva gjør man? Da hjelper man til allikevel. Selvom nettene blir korte og dagene lange.

Men det er i sterk motgang man vokser. I troen, som mennesket og i livet totalt. Det vanskelige vitnesbyrdet er det nødvendige vitnesbyrdet.

BÃ¥lterapi

Dra til skogs! Hva gjør man når alt føles helt på bånn? Da sleper man seg hjem med tunge bæreposer fra matbutikken i tett snøvær, pakker tursekken og drar til skogs med en kompis. Dra til skogs! Da sleper man seg hjem med tunge bæreposer fra matbutikken i tett snøvær, pakker tursekken og drar til skogs med en kompis. Østmarka er en oase og turen gikk til Nøklevann og Kattisa.

Det å bare traske innover i snødekt sko, få tankene vekk og over på andre ting. Vi varmet opp bål, spiste middag, drakk kaffe, kakao og nøt dessert. Bare det å sitte i skogen, oppleve stemningen, kjenne på dette med takknemlighet og vite at ikke alt er oss så gitt som vi liker å tro. Det kaller jeg for bålterapi. I flammene fra bålet så jeg glede, enkelthet og nøkternhet.

Å gjøre slik på en fredagskveld er spesielt. Mange hygget seg nok med hjemmekos, fest, fyll og lignende. Men det å være ute i naturen overgår alt dette. Det var godt og så sårt tiltrengt. Skogen er aldri feil, akkurat som det er med kaffe og fine opplevelser.

Publisert  01.02.2014, 20:00
Oppdatert 01.02.2014, 22:30

Del på Facebook Del på Twitter