Er det som skjer fra den ene tiden til den andre vår egen feil?

At skyldes valg

Det er ikke bare ved Stortings eller kommunevalg at man må gjøre valg. Daglig er vi nødt til å ta valg. Gode eller dårlige valg. I alle tider har det også vært slik, men nå i vår tidsalder med all teknologi tilgjengelig, utdanning, sterk bevisshet og agressive medier så synes det tydelig. Kanskje for tydelig. I 1880 årene så man konturene til det som skulle bli dagens politikere.

Siden dannelsen av Venstre har det gått slag i slag. Det ble begynnelsen på hva som idag går for å være det politiske systemet i Norge. Forvaltning, regjering og systemet som bestemte, rådet og tok beslutninger for folket. Hjulet som fikk kongeriket til å rulle sin gang.

I et fungerende samfunn som er bygd på demokrati, slik det meste av verden er, så blir valgene man tar så utrolig avgjørende og viktige. Enten blir de til det bedre for folk eller til det langt verre.

Metthet

Jeg tror man begynner å komme til et ytterpunkt hvor metthetsfølelsen nå er iferd med å sette inn. Politikerne er så mange og en helt ny generasjon er på vei. Men som med veldig mange mennesker ellers i hverdagen så synes de nå å være mette. Men hvorfor? Er det fordi vi har alt som trengs? Har det for trygt og godt?

Hvileskjær? Kan det være mulig? Stopper velferdsutviklingen opp? Prioriteringene er jo allerede feilslåtte.

Mistanken styrkes for hver dag som går. Særlig når det kommer frem at politikere gir blaffen i at landet råtner og kulturminner smuldres bort, mens mange er bekymret over fremtiden og klør seg i hodet over tilstanden generelt. Kanskje er livet i ferd med å bli kjedelig, statisk og på stedet hvil.

Likegyldighet

Det som skjer når noen styrer, steller og ordner for deg for lenge, er at du blir vant til dette, slutter å tenke og gidder ikke å bry deg lenger. Alt blir en rutine og dette er vår egen feil. Fordi folk kunne sagt nei på slutten av 1880 og langt på vei sagt at samfunnsstyringen skulle vært et fellesanliggende der alle innbyggerne måtte bidra. Idag er vi likegyldige og drikker oss fulle istedenfor å bli sinte, gjøre opprør og kreve endringer.

Direktedeltagelse, folkeavstemninger og direktedemokrati tror jeg ville gjort livet langt bedre i store deler av verden. Alle ville da vært tvunget til å være og bli langt mer bevisste over de valgene man tar hver eneste dag. Dog så vil dette først snu den dagen noe virkelig dramatisk skjer. Smertegrensen varer ikke til evig tid.

Publisert  12.03.2010, 17:00
Oppdatert 13.03.2010, 03:20

Del på Facebook  Del på Twitter

Jeg skal forklare i denne artikkelen hvorfor det er så nøye.

Betalt vare

Ikke alle har eller vil ha den luksusen å kjøre eller sitte på i bil hver dag eller kan ta bussen, fly og båt til jobben for å sette det på spissen. De menneskene er da avhengige av at toget eller
t-banen går fra A til Å og faktisk èr i rute. Etterhvert har det blitt mange i tallet som daglig reiser kollektivt og som enten betaler i form av billett, ukesbillett eller månedsbillett for en tjeneste.

Da har man per definisjon i norsk lov av kjøpsloven betalt for en tjeneste og et produkt som det faktisk er gitt at blir levert. Den norske stat har som tjenesteleverandør plikt til å levere dette. I storby som i bygd, byer eller fylkene på landsbasis. Uten noe om eller jammen.

Konsekvensene

I hele vinter, ifjor vinter og nedslående nok ellers i året så har NSB og Ruter gang på gang ikke klart å levere det de tar seg betalt for. Først denne vinteren etter massivt trykk og mediekaos så har Jernbaneverket begynt å gradvis forstå alvoret. Regjeringen er ikke fornøyd og ei oposisjonen heller. Enda det er de som sitter med nøklene her og løsningene.

Og passasjerene, altså kunden? De er ihvertfall ikke fornøyde. Med god grunn også. Konsekvensene blir jo naturligvis store når man ikke kommer seg til eller fra et sted fordi det stadig oppstår problemer av en eller annen teknisk art. Unnskyldingene er de samme stort sett. Signalfeil, strømfeil, togfeil eller snø og regn.

Løsningene

Det finnes ingen umiddelbare enkeltfungerende løsninger, siden dette handler om langsiktig og helproff planlegging. På et nivå mye høyere enn det regjeringen er villig til å gå, siden de er mer opptatt av å spare og tjene penger enn å tenke fremover og satse. La private selskaper ta over deler eller hele driften, dersom ikke staten lenger kan være en garantist.

Finansiering, profesjonell drift og en helhetelig planlegging trengs. Signalanlegg må skiftes ut, skinnegang må byttes, kravene til el-leverandør må skjerpes og legg utendørsstasjoner i gjennsomsiktige glasstuber. Sistnevnte gir muligheten for oppvarming og unngår at snø, regn, løv eller andre ting legger seg på sporene.

Kommentar: Å kunne reise hvor man vil kollektivt er veldig nøye. Både miljøhensynsmessig, økonomisk sett og rent praktisk også. De som kjører bil forstår kanskje ikke dette helt, men de burde sette seg inn i hvordan det er.

Publisert  25.02.2010, 18:00
Oppdatert 25.02.2010, 18:42

Del på Facebook Del på Twitter