Når man blir eldre så endres noen verdier og noe svinner hen.

Rockere, filmstjerner og helter. Rollefigurene vi vokste opp til og så opp til. Hverdagsheltene, originalene, posteridealene og opprørerne. Mange av dem er borte. De har sovnet hen. Men ei glemt, for de er i våre minner. Jeg snakket nylig med en barndomskompis (en av de få jeg savner fra barndomsdagene) om hvordan ting var før.

Han sÃ¥ det sÃ¥ treffende: – alt var mer ekte og virkelig før. Vi slo England 2-1 i fotball og V herjet med oss pÃ¥ vÃ¥re  TV-skjermer. Jeg er hjertens enig. Mye var bedre før, dette har svunnet hen. NÃ¥ slÃ¥r vi ikke noen lenger i fotball og NFF krangler, nye V var en fiasko og det meste er ikke lenger ekte.

Med alle disse gamle heltene har så mye blitt borte.

Greit nok, ikke alt èr krise. Men jeg er ikke for glad i det nye. Det skyldes nok både min konservative legning og det faktum at det gamle èr best. Ikke engang wrestling holder mål lenger. UFC er jo i det minste ekte. Ektehet èr så viktig. KISS holder fortsatt koken, sammen med The Rolling Stones, Clint Eastwood,
Michael Douglas og Van Halen.

Men Olsenbanden, Rolv Wesenlund, James Arness og alle de andre store som virkelig var «højdare» er i sitt virke mer, av naturlige Ã¥rsaker. Med de svinner alt hen. «Kor e alle heltane hen?» Nedenfor finner du en:

Resten får være i våre minner og kan oppleves på en DVD eller Blu-Ray spiller nær deg på din splitter nye HD-TV. Jeg savner gamle dager. Mye mer enn jeg er villig til å bruke skrevne ord på å uttrykke.

Publisert  12.10.2013, 21:00
Oppdatert 13.10.2013, 16:00

Del på Facebook Del på Twitter

Jeg har enda ikke lagt ned blomster. Men skal og godt vil nettopp det bli.

Farvel ble på en måte tatt idag. NRK sine litt hakkete bilder fra Folkets Hus, rosene, den rare stemningen og sorgen man så tydelig kan se i mange alvorlige ansikter. Det er akkurat èn uke siden nå. Det så utenkelige ingen trodde eller håpet-våget ville skje i vårt lille land. Mange mennesker ble brått revet bort fra oss.
De hadde fremtiden og hele livet foran seg.

Nå er de borte og er stjerner som skinner på himmelen. Jeg kjente dem ikke personlig, men jeg minnes dem, sørger over dem og savner dem. Å snakke for alle er ikke mulig, men er garantert ikke alene om å føle det slik idag. Og i tiden som kommer. Noen flotte ord reflekterer dette her.

I nettopp slike stunder er det så viktig med samhold, nærhet og vennskap. Jeg er selv glad for å ha venner som er der for meg og som jeg kan være her for. Gleder meg veldig til å se igjen et par av dem på mandag, det skal bli godt rett og slett. Balsam for sjelen. Idag er nok mange glad for å være sammen med sine nære og kjære. Jeg tenker på dere og håper deres helg blir fylt med glede, samhold, kjærlighet og ro.

Tenker litt på turen til svenskekysten jeg var på igår. Å oppleve idylliske Grebbestad og det slående vakre Tjurpannan igjen. Å bare kunne være der. Ikke nødvendigvis utforske så mye, men tenke, slappe av, se på havet, takke Gud og føle roen.

Drømmer er viktige å ha. Nå som ellers og alltid. Jeg har tenkt mye på mine. Kanskje en dag klare å fullføre artium som frem til idag har fremstått som en stor skam. Å kunne lese og ta fatt på en vei frem til noe som vil kunne gjøre meg istand til å gi og hjelpe andre mennesker. Et bittelite skritt begynner på tirsdag (trolig) og det skal bli spennende å ikle seg hvitt-svart.

Jeg skal også bruke mer tid på foto fremover og det nye kameraet mitt. Uttrykke meg visuelt, kanskje legge ut noen lydklipp og sette tanker ned på php og dele de. Ikke alle, men ihvertfall noen. Olsok er ikke bare til minne, heder og ære. Det var og skal fortsatt være slik.

Men: nå er også sorg, refleksjon blitt lagt til og en måte å si: nå skal vi reise oss og bli samlet igjen. Som ett.

Publisert  29.07.2011, 17:00
Oppdatert 29.07.2011, 18:10

Del på Facebook Del på Twitter

Den mørkeste dagen i vårt lands historie i etterkrigstid.

Lite visste jeg fredag ettermiddag hva som var i gjære da klokken var blitt 14:55. Planen var å ta t-banen til byen og ta en avstikker via Grubbegaten opptil St Olav og bokhandelen for å overraske fadderen sin på jobb. Før rosenkrans og messe. Men fra morgenen av så hadde jeg en ekkel magefølelse som tilsa meg at noe virkelig var galt. Jeg har lært med årene å lytte til den og noe inni meg ba meg om å vente og bli.

Jeg lyttet og ble hjemme. 20-25 minutter kom sjokket da det ble klart at en bombe hadde eksplodert i Oslo Sentrum ved regjeringskvartalet. Etterhvert som oppdateringene strømmet på Twitter, Facebook og tv`en var slått på så ble det verre. Dette var terror og samtidig ble det meldt om skyting på Utøya der AUF hadde leir.

Den store skjelven kom over meg. Jeg gråt mye og skalv. Ba enda mer og så på nyheter, nærmest i en slags halvbevisstløs tilstand og ble et slags vitne til det som senere skulle bli til en av de verste dagene i vårt lille lands historie. Endel sms`er ble sendt til familie og venner, hadde en lang samtale med tanten min på Grua og fulgte med på nyhetsbildet. Et bilde som stadig ble styggere.

De tok han! Ettermiddag ble til kveld og historiene ble verre i takt med tiden. De første dødstallene kom inn og den ene pressekonferansen overlappet den andre. En mann hadde de tatt og han tilsto etter kort tid å ha sprengt regjeringskvartalet til en krigssone og ha skutt mange mennesker ned med kaldt blod.

Nå har det gått fem dager. Jeg har lest aviser, lest grusomme skildringer og sett enda mer på nyhetene enn på mange år tilsammen. Sakte men sikkert går det opp for meg hva som har skjedd. Terroren, tragedien, de mange som mistet livet, innsatsen til politi, frivillige og alle som viser omtanke. Fakkeltog, rosehav, folks godhet og politikere som står sammen.

Vårt lille land er i sorg, vantro og sjokk. Jeg er i sorg, sjokk og mye av angsten-redselen fra 2001 er tilbake. Flashbacket fra NYC er der, som en ekkel seig klump i meg. Det vil ta tid å fordøye. Jeg tenker på alle de som nå har mistet noen, som sitter igjen eller som opplever at dere nære er hardt rammet.

Tenker på dere alle sammen. Tenner lys. Jeg kjenner smerte og spør meg selv: hvorfor? Så uvirkelig, rått og brutalt. Men hat eller sinne skal ikke få noe bo. Vi må minnes de døde og hedre dem med kjærlighet, ansvar og samhold.

Publisert  27.07.2011, 21:00
Oppdatert 28.07.2011, 01:00

Del på Facebook Del på Twitter

Det er kanskje like bra også.

Skandaler har lenge fulgt pressen og særlig i Storbritannia der det har gått sport i sensasjonsjournalistikk, dyneløfting, fabrikerte saker, løgn og sladder over en lav sko. Og leserne har alltid hatt et elsk-hat forhold til nettopp denne aviskulturen. Men det aller meste har en begynnelse og slutt. Slik er det nettopp blitt for den britiske tabloidpressen også.

En avlytningsskandale i ren Wiki-Leaks stil har sørget for dette. Idag tok man farvel med News Of The World som nå legges ned etter 168 års drift. Lenge har jeg tenkt med meg selv i mitt stille sinn, at denne formen for journalistikk måtte få konsekvenser og det fikk den også.

Mitt første bekjentskap med denne avisen (om man nå kan kalle den for det?) var i 1995, på min andre tur til London. Det var en salig blanding av lettkledde damer, porno, tull og nyhetssaker som minnet meg mer om en utgave av Donald. Ett ord beskriver det hele: skandalejournalistikk. Men News Of The World var og er ikke alene. Andre aviser følger godt etter. Som (u)verdige arvtakere

Men nok om det. Spørsmålet er hva som skjer nå. Hva vil dette få å si for britisk presse og da særlig den mer lettkledde og sladrete delen av den? Hva får den å si for pressen generelt?  Dette burde ihvertfall fortelle en og annen avis noe. Om etikette, spilleregler, redaktøransvar, fornuft og ikke minst innhold.

Når avispressene stoppes, lyset slukkes og siste mann/kvinne forlater kontoret må man spørre seg selv:
Vet en journalist og redaktør når grensen er nådd og når nok virkelig er nok? Vil man lære av dette i det hele tatt?

Publisert  10.07.2011, 21:00
Oppdatert 10.07.2011, 22:45

Del på Facebook Del på Twitter

Feil. Min feil. Din feil. Alles feil.

Bare se i speilet for å finne den skyldige sies det. Ja, speil speil på veggen der, hvem i dette landet er mest skyldigst her? Jo, du! E6 eller svømmebasseng? Tidenes TKO for Telenor og regn regn regn. Våt bomull eller våt skabbete bikkje, regn kan ofte lukte beslektet likt. Mon tro om strømprisene endrer seg i søkkvåte Sør-Norge?

Autopiloten er slått på, det er helg nå og tid for å vende seg, tenke seg om, slappe av og komme seg. Tenk at det å sette inn et sim-kort feil kunne skape så mye problemer. Men det er nok andre som sliter mer enn med ti små tommeltotter. Hun sa: du er ikke et lam, men en gris! Nøff nøff og velsignet pinse ønskes eder alle.

Publisert  11.06.2011, 14:00
Oppdatert 11.06.2011, 17:00

Del på Facebook Del på Twitter

Lykke krever intet regnskap.

Den bare er. Er der. Slik sannhet og løgnene er. I lyset eller i de mange smug. Der lukten av gammel som ny blander seg med søppel, gjengene og den lykkesøkende. På let etter morgendagen idag. Hvileløst og uten fremdrift, men med håpet inntakt. Reise seg igjen og gå videre, forbi bananskallet fra noe som alt er forbi.
Et drønn eller to. Nej nej.

Hva når det virkelig siger pang? Tar du dine vinger og flyger. Slik den solsøkende leter etter make og farge, brunfarge. Deg, meg, vi alle. Søkende, sårbare, drømmende, dømmende og forsømmende. I en slags vilter sammenblanding. Kaos, galskap og litt kjærlighet. Noget for enhver smak.

Publisert 07.06.2011, 01:00
Oppdatert 07.06.2011, 01:30

Del på Facebook Del på Twitter

Alle disse dager, i livet sand.

Han har ikke lenge igjen, sa jeg nylig til en venn. Lite visste en hvor rett dette skulle være. Men alle må betale for seg. På det ene eller andre viset. Ingen unntak. På en dag da en viss tomhet virkelig kjennes veldig godt. Hva undrer jeg så over? Jo, over hvor liten respekt man idag har for de gamle tradisjoner. Det andre er at man i det hele tatt kan finne på å ville legalisere narkotika. Vil disse virkelig sine medmennesker så vondt?

E-coli. Mange syke og noen døde. Det er litt en prøvelsens tid nå. Solskinn, blå himmel. Etter storm kommer godvær. Som varme etter kulde. Slik er det også med livet, motgang gir medgang. Hvor rart det enn virker. Mens jeg hører klokken tikke sitt stille sukk.

Publisert 02.06.2011, 21:00
Oppdatert 03.06.2011, 02:00

Del på Facebook Del på Twitter