I natten. Alene. Tankene daler som sneen ned i sjul (om noen måneder til eller fra).

At jeg er ulykkelig nå skyldes min egen dumhet. Den må jeg gjøre opp for som en mann for senere idag. Forsoning. Men ikke alle tanker er basert på denne. Mange ja, men ikke alle. Tenk at man er så glad i et øyeblikk og så trist en stund senere. Jeg har tenkt i det siste, over ting og mennesker som har vært tidligere i mitt liv. I det gamle, litt i det nye og generelt.

Begynte å tenke litt på hva man savnet, hvem man savnet og hvorfor man savnet dem. Hvem man minnes rett og slett. Fordi det èr mennesker som har gjort et stort inntrykk på meg i mitt liv og dyr også. På godt som vondt.

Jeg savner så mange og minnes like mange. Mest av alt en mor og far. Såvel som bestemor og bestefar. Tidens tann, så for tidlig eller av andre grunner. Grå er jeg blitt i håret. Tiden, altså igjen. Er også en grunn. Det er godt å savne noen og noe, men også vondt. Ikke alltid så lett å forstå, men slik er det med sterke-såre følelser.

Det finnes også de man ikke aner hvem var, men som savner like mye. Fordi de skulle vært iblant oss nå, men ble revet bort så altfor tidlig. For to dager siden fikk jeg endelig vist dem den siste ære. Sant og si så prøver jeg på det hver eneste dag, dem som alle andre.

Publisert 19.08.2011, 02:30
Oppdatert 19.08.2011, 02:45

Del på Facebook Del på Twitter

Jeg har enda ikke lagt ned blomster. Men skal og godt vil nettopp det bli.

Farvel ble på en måte tatt idag. NRK sine litt hakkete bilder fra Folkets Hus, rosene, den rare stemningen og sorgen man så tydelig kan se i mange alvorlige ansikter. Det er akkurat èn uke siden nå. Det så utenkelige ingen trodde eller håpet-våget ville skje i vårt lille land. Mange mennesker ble brått revet bort fra oss.
De hadde fremtiden og hele livet foran seg.

Nå er de borte og er stjerner som skinner på himmelen. Jeg kjente dem ikke personlig, men jeg minnes dem, sørger over dem og savner dem. Å snakke for alle er ikke mulig, men er garantert ikke alene om å føle det slik idag. Og i tiden som kommer. Noen flotte ord reflekterer dette her.

I nettopp slike stunder er det så viktig med samhold, nærhet og vennskap. Jeg er selv glad for å ha venner som er der for meg og som jeg kan være her for. Gleder meg veldig til å se igjen et par av dem på mandag, det skal bli godt rett og slett. Balsam for sjelen. Idag er nok mange glad for å være sammen med sine nære og kjære. Jeg tenker på dere og håper deres helg blir fylt med glede, samhold, kjærlighet og ro.

Tenker litt på turen til svenskekysten jeg var på igår. Å oppleve idylliske Grebbestad og det slående vakre Tjurpannan igjen. Å bare kunne være der. Ikke nødvendigvis utforske så mye, men tenke, slappe av, se på havet, takke Gud og føle roen.

Drømmer er viktige å ha. Nå som ellers og alltid. Jeg har tenkt mye på mine. Kanskje en dag klare å fullføre artium som frem til idag har fremstått som en stor skam. Å kunne lese og ta fatt på en vei frem til noe som vil kunne gjøre meg istand til å gi og hjelpe andre mennesker. Et bittelite skritt begynner på tirsdag (trolig) og det skal bli spennende å ikle seg hvitt-svart.

Jeg skal også bruke mer tid på foto fremover og det nye kameraet mitt. Uttrykke meg visuelt, kanskje legge ut noen lydklipp og sette tanker ned på php og dele de. Ikke alle, men ihvertfall noen. Olsok er ikke bare til minne, heder og ære. Det var og skal fortsatt være slik.

Men: nå er også sorg, refleksjon blitt lagt til og en måte å si: nå skal vi reise oss og bli samlet igjen. Som ett.

Publisert  29.07.2011, 17:00
Oppdatert 29.07.2011, 18:10

Del på Facebook Del på Twitter

Stemple inn. Stemple ut.

Jeg husker det sÃ¥ godt. I 1988 lyste VG-overskriften mot meg: «Den siste som forlater landet, skru av lyset og steng krana». Da hadde det regnet jevnt i ukesvis. Den gangen var jeg en kvisete langhÃ¥ret slask som fløy med avisen om ettermiddagen og nettene, mens dagene gikk til søvn, mat og latskap. Mange Ã¥r senere er det litt Déjà vu, pÃ¥ en mÃ¥te.

Det regner like mye og sommeren er blitt avlyst. I media. 23 Ã¥r senere. Mens jeg tenker og treffende nok sÃ¥ durer «The Morning After» med det akk sÃ¥ undervurderte bandet Apes, Pigs & Spacemen i mine ører. Tenke seg at pappas nye kone skulle fÃ¥ sÃ¥ rett, i 1985.

Oslo som gangsterby. Hm, jassÃ¥? Vel, det var ikke hennes ord, for de var: » i fremtiden vil Oslo bli like farlig og kriminell som New York City«. Jeg tenkte selvfølgelig mitt som guttunge, idag vet jeg at hun faktisk er iferd med Ã¥ fÃ¥ rett. Skremmende nok. Mannen bestilte pirattaxi og det var ogsÃ¥ det siste han gjorde. Noen skjøt han. IgÃ¥r.

Byen er blitt veldig farlig, den har vært farlig lenge. Nå er den kanskje livsfarlig blitt. Jeg tenker over det, over egen utilstrekkelighet, moral, holdninger og tankesett. Både byen som sjelen og personen har mye å ta tak i. Alle har vi vår pose med dritt. Desverre.

Og husk at sorg kan være mer enn bare sorg, også sjelen kan sørge. Den kan til og med bli sliten eller ha behov for ferie.

Jeg savner: sol, en hovedstad i trygghet og kurven oppover. Alle tre hadde virkelig vært kjærkomne. Hver for seg eller sammen. Før det er for sent.

Publisert  19.06.2011, 16:00
Oppdatert 19.06.2011, 17:05

Del på Facebook Del på Twitter

I en uke der morsdag, Valentinsdag og bolledag er på èn og samme dag.

Mentalt som fysisk

Jeg tenkte faktisk over dette første gang i 12 års alderen, på hvorfor eldre folk dør så fort etter hverandre om den ene av dem døde først. Senest forrige dagen så ble dette diskutert med en venn. Det kan like mye ligge på det vitenskapelige planet som det medisinske. Men en teori er at sorgene og traumene blir så mange når den ene går bort, at den andre blir fysisk syk og dør like etter.

Utsettes menneskekroppen for en stor mental eller fysisk påkjenning, så settes også hjertet under press. Det finnes selvsagt spesielle historier som denne også, men jeg tror bestemt at hjertesmerte hos partneren som blir igjen kan være en kvalifisert dødsårsak.

Sorgreaksjon

Den andre og mer langt gangbare varianten er at sorg kan tynge og gå innpå et menneske isåpass skala at man selv kan få hjerteproblemer i form av for eksemepel hjerteinfarkt. For mange kan dette virke så smått utrolig og nesten ikke til å tro. Men mennesker er vanedyr, det største av dem alle. Å si at man takler store endringer og forandringer iløpet av livet er lett og forbilledlig. Kjenn godt etter nå.

Gjør du virkelig det, helt innerst inne? De færreste liker forandringer i større skala noe særlig. Nettopp fordi i menneskets natur så ligger det at man blir vant til noe og binder opp (u)vaner og skikker til dette. Altså, med andre ord: så skaper man en tradisjon. Blir dette revet opp, kan det være årsak nok.

Kommentar: Ordtaket sier at man skal følge sitt hjerte eller kjenne på sitt hjerte. Ved plutselig tap av en mor, far, bror, søster, kjæreste, kollega eller ektefelle kan sorgen bli stor og smerten deretter. Hjertesmerte eller hjertesorg. Den bør ikke vurderes, ta den heller på alvor. Det kan faktisk redde livet ditt.

Publisert  11.02.2010, 06:00
Oppdatert 11.02.2010, 06:05

Del på Facebook  Del på Twitter

God tid for å drive med lystbetont moro. Slippes en skapkunstner fri? Eller er jeg bare en kreativ raring?

Kort er kunst

Noen der ute vil nok mene det sistnevnte. Men kunstnersjelen er nok kommet frem i meg i det siste. For de siste dagene har jeg tegnet og puslet med kort sammen med en god venn. Julemotiver, Halloweenmotiver og til og med noen påskemotiver.

Det er greit å være tidlig ute ikke sant? Og ikke minst kjempemoro. Etterhvert skal det bli til kort. Om det er kunst? Det er ihvertfall en måte å få uttrykt tanker og kreativitet på. Så svaret mitt er definitivt ja.

Tanketid

Jeg tenker alltid mye, men høsten er en tid hvor det dukker opp mye tanker i bollen. Minner, en dose tristhet og savn. I voksen alder har jeg innsett at visse minner og savn fra sorg aldri vil bli helt borte eller slippe taket helt. En dose av livets mange harde realiteter.

Trøsten er jo naturligvis de gode minnene og det at den verste smerten har avtatt med tiden. Idag tenker jeg også mye på en venn som har mistet pusen sin nylig. Mine tanker går til deg og dine nærmeste.

Foto

Fotografering er en fin måte å få ut tanker og følelser på. Fremover så har jeg noen konkrete planer. Det inkluderer også å legge ut en bråte med bilder. Fra ifjor og nye bilder. Årstiden vi er inne i nå gir masse muligheter og fine motiver. 

Motivene står nærmest i suppekø og bare venter på å bli brukt.

Noe nytt fotostæsj skal også innvies etterhvert og har skrevet ned en cirka 300 ulike temaer jeg har lyst å prøve meg på. En egen seksjon for foto vil etterhvert dukke opp også. Noe jeg gleder meg storveis til.

Sluttnota: En kunstnersjel har blitt til. Det handlet bare om å gi den rett verktøy, tid og den rette stemningen. Ha en flott mandag og se rundt deg.
Lys gir liv og liv gir glede og inspirasjon. Til feks foto og dermed altså kunst.

Oppdatert 22.09.2009, 04:40

Del på Facebook  Del på Twitter

Det nytter ikke å forberede seg på døden eller et dødsbudskap. Sjokket er alltid like stort.

SÃ¥ urettferdig

Iblant kan nemlig livet føles virkelig urettferdig. Det nye året har begynt tungt for mange. Nattklubbsbrannen i Hong Kong, kjæresteparet som endte sine dager på veien, John Travoltas sønn og langt nærere relasjoner.

Å miste noen man har for kjært, er særdeles smertfullt.

Det er urettferdig, vondt og logikken føles totalt forsvinnende i sorgen. Sånn er det for alle. Det er vanskelig å sette ord og følelser på hva sorg egentlig er. Men savn og tap en kjær gjør vondt i sjelen. Jeg snakker av egen erfaring.

Hva skal man si?

Det virkelig vanskelige er å vite hva man skal si til en venn, familiemedlem, kollega eller en mer kjent person når tragedien rammer. Finnes det noen riktige ord? Eller skal man la være å si noe?

Ikke lett å vite bestandig, fordi mennesker reagerer så ulikt på følelser og sorg.

Personlig tror jeg det beste bare er å være der, vise støtte, hjelpe til og finne på ting som får tankene litt vekk fra det som har skjedd. Det er ikke lett, men man må allikevel prøve.

Tid og sår

Det sies så fint at tid leger alle sår. Og det har jeg tatt meg selv for å si til andre også. På mange måter så stemmer det.  Å bearbeide sorg, savn og følelser må man gjøre. Enten man vil eller ikke, for å komme videre.

Tap er tungt å bære og vil alltid være en del av deg. Det er ikke til å unngå. Livet går selvfølgelig videre på et vis, men det tar tid. Masse tid. På godt og vondt. Tenn et lys og minnes dem.