Dugget letter på vinduet.

Mørke skyer. Tunge skyer. Skyer, askeskyer, støvskyer som tar unna for alle våres filleryer. Et tre faller ned, kaoset inntrer, abstinensen banker på og svetteperlene pipler på våre vaners kinn og panner. Søker, søker igjen, finner ikke, jaget etter det virkelige jeg. Deg, meg, jeg, vi? Søkbare og sårbare. 24-7-365.

Men hvor er lykken din og har du tid til å se etter, mens du jakter på det store. Alt eller ikke noe. I bunnen av den store koppen. Latte, mens Europa svetter, selger, låner. Ack. Matte, matte og enda mer krise krise.

Publisert 24.05.2011, 01:00
Oppdatert 24.05.2011, 01:30

Del på Facebook Del på Twitter

En slik situasjon kan nemlig ikke fortsette uten en god løsning.

MÃ¥ ta ansvar

I «skuddlinjen» befinner det seg en uskyldig tredjepart. Nemlig det lille barnet. Som senere vil komme til Ã¥ lure pÃ¥ hvor pappaen er hen. Alle barn trenger en far i livet sitt. Det er lite som er sÃ¥ opprivende som Ã¥ vokse opp uten en farsfigur. SÃ¥ mang en trist skjebne og godt skrevne historier kan støtte opp om akkuat dette.

Utroskap er ingen god unnskyldning, det er nærmest en utilgivelig handling. Allikevel må foreldrene prøve å komme til en felles forståelse og enighet. Ikke alle kan tilgi et slikt tillitsbrudd. Men det er viktig å ta hensynet til barnet oppi alle de såre følelsene, konflikten og mistroen som regjerer. Begge må ta ansvar.

Trenger to foreldre

Et barn trenger to foreldre. En far og en mor. En av dem holder ikke, det blir èn for lite. Barn av skilte foreldre er ikke lenger et tabu, men en trygg oppvekst fordrer trygge rammer og tradisjonelt viser det seg at to danser tango og får til mer sammen. Også i barneoppdragelsen. Jeg sier ikke her at man skal bo sammen eller holde sammen for enhver pris. Hva jeg sier er at man må være bevisste og finne gode løsninger hele veien.

Familierådgivning, samtaler sammen, konfliktløsning og det å være bevisst på hva begge ønsker, kan få til og kan bidra til er viktig. Samtaler og fokus på hva som må til for at foreldrene skal kunne klare å forholde seg til hverandre er essensielt. Det er en oppgave man har, livet ut.

Samvær

Jeg er ingen samlivsekspert eller psykolog. Derimot så er jeg en mann som en gang var et skillsmissebarn. I en slik situasjon som denne er forsoning og det å klare å få til en samværsavtale som fungerer særs viktig. Det sparer alle for mange belastninger. Barn tar skade av samlivsbrudd og oppveksten blir ikke fullkommen. Dette går på helheten og det rent mentale.

Fordi du som barn og senere tenåring alltid vil spørre deg hvorfor ikke foreldrene dine bodde sammen eller sammen. Uansett forklaring vil man danne seg bilder, skyldfølelse og ha en følelse av mangel i seg.

Blant annet ved mangel på en mor eller farsfigur under oppveksten. Samværsrett eller delt samvær vil aldri kunne erstatte det to foreldre sammen gir. Jeg vet dette og mange andre vet det like godt.

Publisert  22.02.2010, 03:00
Oppdatert 22.02.2010, 03:45

Del på Facebook  Del på Twitter