Jeg skal forklare i denne artikkelen hvorfor det er så nøye.

Betalt vare

Ikke alle har eller vil ha den luksusen å kjøre eller sitte på i bil hver dag eller kan ta bussen, fly og båt til jobben for å sette det på spissen. De menneskene er da avhengige av at toget eller
t-banen går fra A til Å og faktisk èr i rute. Etterhvert har det blitt mange i tallet som daglig reiser kollektivt og som enten betaler i form av billett, ukesbillett eller månedsbillett for en tjeneste.

Da har man per definisjon i norsk lov av kjøpsloven betalt for en tjeneste og et produkt som det faktisk er gitt at blir levert. Den norske stat har som tjenesteleverandør plikt til å levere dette. I storby som i bygd, byer eller fylkene på landsbasis. Uten noe om eller jammen.

Konsekvensene

I hele vinter, ifjor vinter og nedslående nok ellers i året så har NSB og Ruter gang på gang ikke klart å levere det de tar seg betalt for. Først denne vinteren etter massivt trykk og mediekaos så har Jernbaneverket begynt å gradvis forstå alvoret. Regjeringen er ikke fornøyd og ei oposisjonen heller. Enda det er de som sitter med nøklene her og løsningene.

Og passasjerene, altså kunden? De er ihvertfall ikke fornøyde. Med god grunn også. Konsekvensene blir jo naturligvis store når man ikke kommer seg til eller fra et sted fordi det stadig oppstår problemer av en eller annen teknisk art. Unnskyldingene er de samme stort sett. Signalfeil, strømfeil, togfeil eller snø og regn.

Løsningene

Det finnes ingen umiddelbare enkeltfungerende løsninger, siden dette handler om langsiktig og helproff planlegging. På et nivå mye høyere enn det regjeringen er villig til å gå, siden de er mer opptatt av å spare og tjene penger enn å tenke fremover og satse. La private selskaper ta over deler eller hele driften, dersom ikke staten lenger kan være en garantist.

Finansiering, profesjonell drift og en helhetelig planlegging trengs. Signalanlegg må skiftes ut, skinnegang må byttes, kravene til el-leverandør må skjerpes og legg utendørsstasjoner i gjennsomsiktige glasstuber. Sistnevnte gir muligheten for oppvarming og unngår at snø, regn, løv eller andre ting legger seg på sporene.

Kommentar: Å kunne reise hvor man vil kollektivt er veldig nøye. Både miljøhensynsmessig, økonomisk sett og rent praktisk også. De som kjører bil forstår kanskje ikke dette helt, men de burde sette seg inn i hvordan det er.

Publisert  25.02.2010, 18:00
Oppdatert 25.02.2010, 18:42

Del på Facebook Del på Twitter

Ett felles selskap for å løse problemene er en dårlig idè.

DÃ¥rlig struktur

Ruter og NSB har det til felles at de begge er statlige selskap med dårlig lederskap og altfor hyppige driftsproblemer. Begge er også i den situasjonen at de opererer på skinnestruktur som må skiftes ut så snart som råd er. Det gjør at ingen av disse selskapene er egnet til å være noen toltalleverandør eller ved noe tilfelle bør være det.

Riktignok er det mye bra på gang i Ruter. Gamle stasjoner har blitt til nye og mye sliten skinnegang har blitt skiftet ut. Dette er selvfølgelig svært gledelig og viktig. Strukturen er avgjørende. Både styringsmessig og rent driftsmessig.

Noe er politisk betinget, andre ting går på rene prioriteringer. Som for eksempel helt håpløse billettsystemer. Jeg mener allikevel at selskapene ikke er flinke nok til å drive eller tydeliggjøre hvor avhengige de er av å få midler til skinnegang eller signalanlegg.

Ulikheter

En annen ting som Jøran Kallmyr bør huske på, er at kjernen i problemet ikke handler om selve avviklingen av trafikken totalt. Men at den allerede nevnte skinnegangen og signalanlegg er utslitte. Dessuten har vi ikke crossrail system som i for eksempel London. Ruter hadde ikke kunnet gjort noe med dette, hverken til eller fra. Selvom de tok over trafikken og driften av jernbanenettet på Østlandet.

Etterspørselen etter kollektivtrafikk og særlig t-bane eller tog øker og vil øke i årene som kommer. Da er det ytterst viktig at disse selskapene virker, men på hvert sitt nett. Det må Oslos og landets politikere begynne å forstå og innse. Øremerkede midler må bevilges til dette over tid. Koordinert tid.

Åpne nye dører

Det er nye tider nå. På alle måter. Jeg har påpekt dette i mange debatter og skal si det akkurat som det èr. Staten må åpne for nye eierskaper på t-bane som tognettet. Dette betyr konkret at selskap som kan, vil og vet hvordan å drive kollektivtransport får komme med et anbud. La det beste og mest seriøse budet vinne. Hvorfor?

Fordi dette vil gi konkurranse og få slutt på monopoler som ikke lenger gavner folk flest. Det betyr at private interesser kan spytte inn sårt tiltrengte midler til skinnegang, infrastruktur og splitter nye signalanlegg.

Klart, dette betyr at nye avtaler, kontrakter, kjøreplaner og prispolitikken må opp for dag. Allikevel så vil dette være verdt det og gi det alle ønsker: stabil og kontinuerlig drift.

Nei og atter nei

Det er derfor jeg sier nei og atter nei til at ett selskap skal drive både tog og t-banedrift i Oslo og på Østlandet alene. En operatør vil ei alene klare å løse de problemene og utfordringene, som en slik overtagelse ville ha medført. Det blir hastverkstankegang og forenklede løsninger som ikke vil betale seg på sikt. Her må det smart og drastisk nytenkning til.

Mange ser dette og jeg er ikke alene om å tenke i de banene. Skattebetalerne burde ha mer å si enn de har idag, for blir det opp til politikerne så vil ingenting skje. Enten vi snakker om 10, 20, 30 eller 50 år frem i tid. Det er helt uaktuelt og en uakspetabel situasjon ingen kan eller bør måtte leve med.

Publisert  21.01.2010, 03:00
Oppdatert 21.01.2010, 04:45

Del på Facebook  Del på Twitter

Har Jernbaneverket og NSB et uløselig problem som aldri vil ta slutt? Hvem har ansvaret?

Prioritering

Akkurat temaet NSB har jeg ikke skrevet så mye om, enda det har sin vonde seiergang i mediene flere år på rad. Jeg nevnte det forsåvidt i bok 04.04 og føler ikke for å være hovmodig eller vitse med problematikken. Derimot så forstår jeg godt frustrasjonen til de mange som er avhengige av toget hver dag. De siste årene har vært en evig lang tålmodighetsprøve for denne store gruppen med dag og ukespendlere.

Er det ikke togstans eller strømbrudd så er det kaos, forsinkelser, innstillinger og iblant litt service. Men helt i bunnen ligger et system som overhodet ikke virker. Utstyret er nedslitt, altfor gammelt og har for svært lenge siden gått ut på dato. Det er prioritering eller mangel på dette som er den viktigste hovedårsaken.

Skinnegang fra krigens dager, dårlig sikring av følsomt elektrisk utstyr, sporingssystemer eller signalanlegg som ikke virker tilfredsstillende. Situasjonen er kritisk og utålbar. Både for regjeringen og oposisjonen.

Kriseorganisering

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa forstår at dette er alvorlig og har hatt krisemøter igår. Nå skal det opprettes kriseorganisering for å få togtrafikken i rute igjen. Det er vel så bra, men kilden til problemene ligger i strukturen og utstyret som truer med å knele helt. Finnes det noen kriseplaner for dette og når skal togkaoset bli et nasjonalt anliggende som kun kan løses med tverrpolitisk dugnad?

Problemene vil nemlig ikke avta jo lenger tiden går. Utstyret blir ikke noe yngre av den grunn og det lureste politikerne gjør, er å begynne å innse dette snarlig. Selv om det betyr at private som statlige må gå inn med midler til nytt utstyr. Kanskje man burde vurdere å gjøre noe med eierskapet bak NSB og Jernbaneverket?

Nye mål

Ifjor kom Nasjonal Transport Plan for 2009-2019. Det spørs vel om ikke denne planen burde omskrives og forlenges noe. Jeg tror KrFs Knut Arild Hareide kan ha et poeng når han mener at NSB bør få konkurranse. Men hvordan dette skal gjennomføres i praksis er jeg langt mer usikker på.

Omorganisering, penger på bordet, en samferdselsmodell for fremtiden og konkret handling er et absoulutt krav. Målet må være å kunne klare å få togene våres på skinner slik söta bror får til. Slik at det å ta tog skal bli så attraktivt og miljøvennlig som det burde være.

Kommentar: Å få jernbanen på skinnene igjen krever en formidabel innsats og dugnad. Fra alle politikerne, partiene og gode krefter i Norge. Det er i alles interesse å få Jernbaneverket og NSB opp på det nivået de bør være på. Den som viser vei, er også den eller de som vil styre i fremtiden.

Publisert  08.01.2010, 04:50
Oppdatert 08.01.2010, 05:05

Del på Facebook Del på Twitter