Mobbing er som kreft. Begge deler er like skadelig på hver sin måte.

Hvis du synes denne sammenligningen er drøy, så spør en som har blitt eller blir mobbet hver eneste dag på skolen, jobben eller privat om hvordan dette er. Da vil du forstå at det ikke er så rosenrødt og noe man bare kan prate bort. Mobbing tar liv, har tatt liv og vil ta liv. Jeg er en av de som vil gjøre mobbing straffbart og forteller litt i et ferskt lydklipp om hvorfor.

Dagbladet skriver idag en meget kort men bra artikkel om dette og anbefaler kampanjen Stå Sammen på det varmeste. Man må ikke forsvare mobbing eller ufarliggjøre den på noen måte. Men være oppmerksom, stå sammen og si nei til all mobbing.

La meg vise to eksempeler på hvor galt det kan gå.

Er dette greit? Nei. Er voldsbruk greit? Nei, jeg er sterkt imot det. Men forstår at man tilslutt kommer i en så desperat situasjon at det ikke er noen annen utvei. Det er hvor langt mobbing kan gå.

Dette er et annet eksempel. Synes du mobbing er like ufarlig nå? Like mye lek? Ikke så nøye? Tenk deg godt om og forstå at mobbing er ekstremt ødeleggende.

Publisert 24.08.2012, 21:00
Oppdatert 25.08.2012, 00:30

Del på Facebook Del på Twitter

Skal ta for meg dette idag, på en søndag.

Toveissak

Årets homoparade gikk av stabelene igjennom Grønland til blandede reaksjoner og er klart tilsvar på fjoårets brutale angrep på flere homofile i bydelen. Det er så godt å se at denne ble gjennomført uten at voldsbruk eller alvorlige situasjoner oppsto. Godt er det også å se at forståelsen finnes, siden toleransen er noe man kontinuerlig må jobbe med. Ikke mot.

Men jeg har merket meg ting etter denne paraden som jeg sterkt reagerer på. Man reagerer på at det finnes folk som tar til motmæle mot dette. Husk: toleransen må gå to veier, ikke bare èn. Ulikhetene og forskjeller. At man godtar at det finnes og alltid vil være grunnleggende uenigheter mellom mennesker.

Urimelighet

Altfor ofte opplever man at det man flagger under toleranse og forståelse blir snudd på hodet og ikke lenger gjelder. Sist helg opplevde jeg dette delvis selv og har skrevet om det også (siste avsnittet). Det er så lett å si at man forstår og det er viktig med dialog. Helt til man misliker det du måtte ha av verdier for en spesiell sak eller generelt.

Homofile, lesbiske og innvandrere er slettes ikke de eneste som opplever hat, eksludering og intoleranse. Kristne, muslimer, arbeidsløse (deriblant NAVs mange ofre), aleneforeldre og funksjonshemmede får også svi for et rått og stadig kaldere samfunn. Hvor urimelighet, urealistiske krav og bortforklaringer gjelder.

Ny kurs

En stadig ordbruk er denne: situasjonen har du selv satt deg i. Som trist vitne har jeg hørt det på NAV-kontor, som burde settes under politietterforskning for flere klare lovbrudd. Men også i sammenhenger der blodet ikke er tykkere enn beskt vann og i mange andre samfunnslag man burde kunne forvente så mye mer av. Det er på tide at hverdagsmennesket legger om kursen sin.

Toleranse må gå hele veien og som en alltid pågående toveisprosess. Ikke bare når det passer seg, sitt og sine best. Enten vi snakker om fine ekslusive dameklubber som viser seg frem på Facebook og Twitter eller i verden ellers. Alt eller ingenting.

Publisert  27.06.2010, 20:00
Oppdatert 27.06.2010, 23:25

Del på Facebook  Del på Twitter