Jeg har enda ikke lagt ned blomster. Men skal og godt vil nettopp det bli.

Farvel ble på en måte tatt idag. NRK sine litt hakkete bilder fra Folkets Hus, rosene, den rare stemningen og sorgen man så tydelig kan se i mange alvorlige ansikter. Det er akkurat èn uke siden nå. Det så utenkelige ingen trodde eller håpet-våget ville skje i vårt lille land. Mange mennesker ble brått revet bort fra oss.
De hadde fremtiden og hele livet foran seg.

Nå er de borte og er stjerner som skinner på himmelen. Jeg kjente dem ikke personlig, men jeg minnes dem, sørger over dem og savner dem. Å snakke for alle er ikke mulig, men er garantert ikke alene om å føle det slik idag. Og i tiden som kommer. Noen flotte ord reflekterer dette her.

I nettopp slike stunder er det så viktig med samhold, nærhet og vennskap. Jeg er selv glad for å ha venner som er der for meg og som jeg kan være her for. Gleder meg veldig til å se igjen et par av dem på mandag, det skal bli godt rett og slett. Balsam for sjelen. Idag er nok mange glad for å være sammen med sine nære og kjære. Jeg tenker på dere og håper deres helg blir fylt med glede, samhold, kjærlighet og ro.

Tenker litt på turen til svenskekysten jeg var på igår. Å oppleve idylliske Grebbestad og det slående vakre Tjurpannan igjen. Å bare kunne være der. Ikke nødvendigvis utforske så mye, men tenke, slappe av, se på havet, takke Gud og føle roen.

Drømmer er viktige å ha. Nå som ellers og alltid. Jeg har tenkt mye på mine. Kanskje en dag klare å fullføre artium som frem til idag har fremstått som en stor skam. Å kunne lese og ta fatt på en vei frem til noe som vil kunne gjøre meg istand til å gi og hjelpe andre mennesker. Et bittelite skritt begynner på tirsdag (trolig) og det skal bli spennende å ikle seg hvitt-svart.

Jeg skal også bruke mer tid på foto fremover og det nye kameraet mitt. Uttrykke meg visuelt, kanskje legge ut noen lydklipp og sette tanker ned på php og dele de. Ikke alle, men ihvertfall noen. Olsok er ikke bare til minne, heder og ære. Det var og skal fortsatt være slik.

Men: nå er også sorg, refleksjon blitt lagt til og en måte å si: nå skal vi reise oss og bli samlet igjen. Som ett.

Publisert  29.07.2011, 17:00
Oppdatert 29.07.2011, 18:10

Del på Facebook Del på Twitter

Den mørkeste dagen i vårt lands historie i etterkrigstid.

Lite visste jeg fredag ettermiddag hva som var i gjære da klokken var blitt 14:55. Planen var å ta t-banen til byen og ta en avstikker via Grubbegaten opptil St Olav og bokhandelen for å overraske fadderen sin på jobb. Før rosenkrans og messe. Men fra morgenen av så hadde jeg en ekkel magefølelse som tilsa meg at noe virkelig var galt. Jeg har lært med årene å lytte til den og noe inni meg ba meg om å vente og bli.

Jeg lyttet og ble hjemme. 20-25 minutter kom sjokket da det ble klart at en bombe hadde eksplodert i Oslo Sentrum ved regjeringskvartalet. Etterhvert som oppdateringene strømmet på Twitter, Facebook og tv`en var slått på så ble det verre. Dette var terror og samtidig ble det meldt om skyting på Utøya der AUF hadde leir.

Den store skjelven kom over meg. Jeg gråt mye og skalv. Ba enda mer og så på nyheter, nærmest i en slags halvbevisstløs tilstand og ble et slags vitne til det som senere skulle bli til en av de verste dagene i vårt lille lands historie. Endel sms`er ble sendt til familie og venner, hadde en lang samtale med tanten min på Grua og fulgte med på nyhetsbildet. Et bilde som stadig ble styggere.

De tok han! Ettermiddag ble til kveld og historiene ble verre i takt med tiden. De første dødstallene kom inn og den ene pressekonferansen overlappet den andre. En mann hadde de tatt og han tilsto etter kort tid å ha sprengt regjeringskvartalet til en krigssone og ha skutt mange mennesker ned med kaldt blod.

Nå har det gått fem dager. Jeg har lest aviser, lest grusomme skildringer og sett enda mer på nyhetene enn på mange år tilsammen. Sakte men sikkert går det opp for meg hva som har skjedd. Terroren, tragedien, de mange som mistet livet, innsatsen til politi, frivillige og alle som viser omtanke. Fakkeltog, rosehav, folks godhet og politikere som står sammen.

Vårt lille land er i sorg, vantro og sjokk. Jeg er i sorg, sjokk og mye av angsten-redselen fra 2001 er tilbake. Flashbacket fra NYC er der, som en ekkel seig klump i meg. Det vil ta tid å fordøye. Jeg tenker på alle de som nå har mistet noen, som sitter igjen eller som opplever at dere nære er hardt rammet.

Tenker på dere alle sammen. Tenner lys. Jeg kjenner smerte og spør meg selv: hvorfor? Så uvirkelig, rått og brutalt. Men hat eller sinne skal ikke få noe bo. Vi må minnes de døde og hedre dem med kjærlighet, ansvar og samhold.

Publisert  27.07.2011, 21:00
Oppdatert 28.07.2011, 01:00

Del på Facebook Del på Twitter

Bakgrunnen er brystsmerter som har kommet og godt over lengre tid. Natt til idag var det ille.

Irrasjonell frykt

På mange måter er jeg glad for å faktisk kunne sitte her nå og skrive denne artikkelen. I hele natt hadde jeg stikkende brystsmerter på høyre side av brystet og tankene raste igjennom, samtidig som man fortvilet prøvde å slappe av og sove litt. Sistnevnte turte jeg ikke, da jeg en stund var sikker på at siste time var kommet.

Nå ser jeg at dette var irrasjonell frykt og slik frykt kan gjøre slemme ting med et menneske.

Tidligere idag bestemte jeg meg for å kontakte fastlegen og fikk legetime førti minutter (!) senere. En rekke prøver ble tatt og det ble konkludert med at dette er spenningssmerter i brystet. Jeg fikk råd om å spise og drikke godt og begynne å trene. Svar på hva som eventuelt feiler meg kommer om tre uker.

Erkjennelsestid

Det første jeg må gjøre, er bare å kjenne at man bekymrer seg for mye og sannsyneligvis over ting man ei burde bekymre seg om. Slapper jeg nok av? Svaret er nei, selvom jeg lever et nokså tilbaktrukket og enkelt liv. Men det er dette å kunne fokusere seg på nået og stenge ting ute helt. Her sliter jeg defenitivt. Iblant så savner jeg en av-knapp som virker like effektivt som lysbryteren.

Tar man dette sammen med at matinntaket ikke er sunt nok og døgnrytmen fullstendig skrudd, så har man kanskje noen pekepinner. Kostholdsplan, stresse ned, svømming, turer rundt Østensjøvannet er de første tingene som slår meg akkurat nå.

Tankevekker

Jeg er fortsatt ganske rystet og skremt. Men ser på dette som en advarsel om at jeg må roe ned, ta bedre vare meg på selv og få orden på et par vesentlige ting. En spesiell takk rettes til VampBea og Valgerd som begge lyttet til meg. Nå så trengs det å finne ut hvor man begynner og hvordan å ta ting stegvis. Aller først med en liten gåtur.

Og til dere som synes jeg er kun grei når man skal spleise på gaver eller være med i familieselskap: jeg er like glad i dere fordet, men trenger dere virkelig snu ryggen til meg når jeg hadde trengt deres støtte? Er det virkelig nødvendig? Både det og nattens hendelser er en virkelig tankevekker.

Publisert  16.07.2010, 20:00
Oppdatert 17.07.2010, 22:27

Del på Facebook  Del på Twitter

Jeg har ikke noe imot legen, men nålene og blodprøvene frister aldri. Ihvertfall ikke i en syk tid som nå.

Skal? Skal ikke?

Det er spørsmålet mange har stilt seg og kommer til å stille seg de neste dagene, ukene og kanskje til og med månedene fremover. Temaet er ikke uventet svineinfluensavaksinen som hele befolkningen blir oppfordret til å da. Noen dødsfall har den gitt, selvom dette ikke offisielt og kan kobles til den. Derimot er det klart at vaksinen kan gi bivirkninger.

Å veie for eller imot vaksinen er en risikovurdering. 35 personer har fått alvorlige bivirkninger og 17 har måttet bøte med livet i Norge av den svært hissige influensavarianten kjent som H1N1(A). Hva skal man egentlig tro om saken? Jeg er i tvil om vaksinen bør tas og samtidig hvor lurt det er å eventuelt ikke ta den.

Ingen garanti

Nå skal det sies at jeg generelt er skeptisk til vaksiner, piller og legemidler overhodet. Bare det å slite med senebetennelse og måtte knaske Voltarol som jeg gjør nå, føles som en skikkelig nedtur. Vel, det var litt på siden. Samtidig så prøver jeg å belyse at den type avsmak og frykt for medisiner og sprøyter er noe jeg ikke er alene om å ha.

Men man skal være klar over at det alltid er en viss risiko med slike vaksiner og muligheten for milde eller alvorlige bivirkninger er alltid tilstede. Jeg forstår derfor så godt at folk lurer på hva de egentlig skal gjøre. Frykten og redselen kommer til syne i folk nå. Har helsevesenet tatt dette med i sine beregninger mon tro?

Vanskelige valg

Det er ikke lett å ta slike valg. Ihvertfall ikke når man har en pandemi løs som har smittet godt over 630.000 mennesker på landsbasis. Og er man redd for sprøyter, blodprøver eller legevisitter så blir ikke valgene noe lettere. De må allikevel tas og ingen andre enn du kan ta dem. Med mindre man ikke blir tvunget. Sist gang var vel på ungdomsskolen og den grelle skoletannlegen som aldri burde fått nærme seg et borr overhodet.

Men å oppfordre noen til å la være eller å ta svineinfluensavaksinen eller andre vaksiner skal jeg ikke gjøre. Det har heller ikke noe å gjøre med å være solidarisk eller ikke, som noen har hevdet. Derimot så handler det om å gjøre hva som er best for en selv.

Kommentar: Du vet at legebesøket er uungåelig for å finne ut av om man har kronisk senebetennelse eller ei. Smertene i knærene ved plutselige værforandringer må også sjekkes ut. Det betyr nåler, et par stikk og blodprøver. Store gutter gråter ikke, de bare kvier seg og venter lengst mulig.

Publisert  15.11.2009, 03:00
Oppdatert 15.11.2009, 03:05

Del på Facebook Del på Twitter