O sumartider hej hej.

Det låt vel slik eller noe i den duren fra mammas 10 eller 20 på topp kassett med Thomas Ledin. Nå er det 28 år siden og man forstår omsider at siden den gang så har man både blitt voksen, sur, grå i håret og at sommer fortsatt er sommer. Den har gått fort som tiden ellers gjør i disse dager. Aksen spinner, vi lever, skattepenger er utbetalt, systemene kræsjer og alle snakker om frekke Pirlo idag.

Juni er nå inne i sine siste dager for denne gang. Ihvertfall for 2012. gang. Dagen har gått med til foto og webfiklerier og har snart, skrevet og gjort om på nettsidenes statiske innhold. Joda, det tok sånn cirka syv år bare. Ja, ting tar tid. Har da alltid sagt det.

Skal bli så flott å endelig kunne åpne dørene sånn offisielt uoffisielt. Ikke at mine nettsider vil sprenge noen grenser eller være den neste store greia. Men for meg er det bittelitt stort. Feirer det sikkert med litt lunken Coca Cola og noe chips fra igår. Mye gamle som nye bilder kommer også nå. Har børstet litt støv av gamle og nye bilder som er lagt i sine rammer. De er ikke mange tasteklikkene unna.

Gå videre eller la det være. Mange er nok uenig med Bjørn Ihler i at man bør la Utøya være og la stedet være for de som døde der for snart et år siden. Man bør tenke godt igjennom dette og heller arrangere årets AUF leir et annet sted mens man tar endelig stilling til dette.

Hvor er solen skriver så mange. Jeg synes ikke sommeren har vært så aller verst til nå i år og ser frem til juli måned. Da kommer den nye Periphery skiva ut, gromsaken er omsider i hus og det blir masse fotomoro fra morgen til kveld. Østensjøvannet, by, fjell og bygd. En kompis spurte sist uke på Nesodden hva lykke er. Hverdagslykken er å gjøre de små tingene og allikevel glede seg over de store øyeblikkene det gir.

Musikk ja. Jeg må bare si følgende: lykkes du ikke som artist, så er det best å bare være ærlig med seg selv. Finn heller på noe annet. Behold klærene på, behold verdigheten og tenk om folk kunne slutte å advokatere syke verdier som ikke har rot i noe som helst. Lær av disse karene. Gojira er navnet. Husk det!

Zombier. Grøss og masse blod. Ikke kunne jeg ha forestilt meg at man skulle la seg fascinere så av dette merkelige greiene. Men joda, The Walking Dead som jeg nylig kjøpte sesong 1 av, har fascinert meg til en viss grad. Kanskje på grunn av settingen, musikken og måten det er laget på. Konseptet i seg selv er ikke nytt eller grensesprengende.

Men det blir snart en liten anmeldelse av sesong 1 mens man venter på sesong 2. Mens butikksystemer, minibanker og hva det måtte være kommer seg til hektene igjen. Er ikke så enkelt med denne teknologien. Kanskje den også vil streike eller trenger en dag på stranden?

Skrevet for Mandag 25. juni 2012.

Publisert  25.06.2012, 20:00
Oppdatert 25.06.2012, 22:00

Del på Facebook Del på Twitter

Dags for numero 22. Ikke catch 22 vel og merke.

Britiske medier mesker seg over at de har vært på Utøya og ikke lyttet til AUF sine ønsker. Om de har behov for å oppklare det faktum at de er ufølsomme og gir blaffen, så trengs ikke det. Den jevne avisleser vet nok dette godt fra før av. Desverre. Mediene burde i det hele tatt vise mer hensyn og opptre fornuftig nå. Noe som også innebærer at man ikke må trykke bilder av en massemorder hver eneste dag.

Jeg forstår at folk har sterke følelser rundt dette og har behov for å få avklart mange ting. Men å blindt la seg bruke i en farlig mann sitt spill og opptre som nyttige fjols vil bare skade mediene mer enn hva godt er. Ønsker de virkelig å trigge flere til å begå terrorhandlinger i fremtiden? Kynisme vs salg for enhver pris.

Det skrives mye om valgkamp og morsomme utspill fra den nyvalgte KrF-lederen. Friskt. Men, etter å ha sett denne debatten er inntrykket: ord, ord, ord og akk så tomme tomme ord. Snakk er billig og handling er dyrt.
Men handling gir ihvertfall resultater. Tomsnakk gir ingenting. Det var ikke akkurat slik at jeg fikk lyst å smøre meg inn i grønn gele, juble og løpe gatelangs midt på lyse dagen. Ikke at det var aktuelt uansett.

Terror eller jordskjelv? Det Hvite Hus, Pentagon og Capitol Hill ble evakuert etter et kraftig jordskjelv på 5.9 richters. Heldigvis ser skadene ut til å være moderate og noen spøker til og med om dette i ettertid. En venn av meg i Baltimore var ihvertfall rystet og skjønner hun godt. Unner ingen å oppleve dette.

Foto. Foto er moro og balsam for sjelen. De siste dagene har det blitt mye bilder. Etter månedsvis og mye snakk dro jeg med VampBea til Østensjøvannet. Med seks oppskårede brød og mye godt humør. Fuglene fikk mat, vi fikk gode motiver og mange fine bilder. Timene gikk fort slik de alltid gjør når man har det koselig. Det var i hele tatt en fin fin dag.

Fremover kommer det nok mye bilder fra denne fototokten og fra Tjuvholmen der måkene fikk brød og noen herlige bilder ble foreviget. Det er utrolig for tamme og nærgående måkene er der. Fugler er i det hele tatt herlige og så elskelige dyr. De gir ikke bare bra motiver, men så mye glede, latter og smil.

Vann er vått, himmelen er blå og livet kjennes godt. Det er både som rim og et faktum å konstatere.

Skrevet for Tirsdag 23. august 2011.

Publisert  23.08.2011, 19:00
Oppdatert 25.08.2011, 15:30

Del på Facebook Del på Twitter

Jeg har enda ikke lagt ned blomster. Men skal og godt vil nettopp det bli.

Farvel ble på en måte tatt idag. NRK sine litt hakkete bilder fra Folkets Hus, rosene, den rare stemningen og sorgen man så tydelig kan se i mange alvorlige ansikter. Det er akkurat èn uke siden nå. Det så utenkelige ingen trodde eller håpet-våget ville skje i vårt lille land. Mange mennesker ble brått revet bort fra oss.
De hadde fremtiden og hele livet foran seg.

Nå er de borte og er stjerner som skinner på himmelen. Jeg kjente dem ikke personlig, men jeg minnes dem, sørger over dem og savner dem. Å snakke for alle er ikke mulig, men er garantert ikke alene om å føle det slik idag. Og i tiden som kommer. Noen flotte ord reflekterer dette her.

I nettopp slike stunder er det så viktig med samhold, nærhet og vennskap. Jeg er selv glad for å ha venner som er der for meg og som jeg kan være her for. Gleder meg veldig til å se igjen et par av dem på mandag, det skal bli godt rett og slett. Balsam for sjelen. Idag er nok mange glad for å være sammen med sine nære og kjære. Jeg tenker på dere og håper deres helg blir fylt med glede, samhold, kjærlighet og ro.

Tenker litt på turen til svenskekysten jeg var på igår. Å oppleve idylliske Grebbestad og det slående vakre Tjurpannan igjen. Å bare kunne være der. Ikke nødvendigvis utforske så mye, men tenke, slappe av, se på havet, takke Gud og føle roen.

Drømmer er viktige å ha. Nå som ellers og alltid. Jeg har tenkt mye på mine. Kanskje en dag klare å fullføre artium som frem til idag har fremstått som en stor skam. Å kunne lese og ta fatt på en vei frem til noe som vil kunne gjøre meg istand til å gi og hjelpe andre mennesker. Et bittelite skritt begynner på tirsdag (trolig) og det skal bli spennende å ikle seg hvitt-svart.

Jeg skal også bruke mer tid på foto fremover og det nye kameraet mitt. Uttrykke meg visuelt, kanskje legge ut noen lydklipp og sette tanker ned på php og dele de. Ikke alle, men ihvertfall noen. Olsok er ikke bare til minne, heder og ære. Det var og skal fortsatt være slik.

Men: nå er også sorg, refleksjon blitt lagt til og en måte å si: nå skal vi reise oss og bli samlet igjen. Som ett.

Publisert  29.07.2011, 17:00
Oppdatert 29.07.2011, 18:10

Del på Facebook Del på Twitter

Den mørkeste dagen i vårt lands historie i etterkrigstid.

Lite visste jeg fredag ettermiddag hva som var i gjære da klokken var blitt 14:55. Planen var å ta t-banen til byen og ta en avstikker via Grubbegaten opptil St Olav og bokhandelen for å overraske fadderen sin på jobb. Før rosenkrans og messe. Men fra morgenen av så hadde jeg en ekkel magefølelse som tilsa meg at noe virkelig var galt. Jeg har lært med årene å lytte til den og noe inni meg ba meg om å vente og bli.

Jeg lyttet og ble hjemme. 20-25 minutter kom sjokket da det ble klart at en bombe hadde eksplodert i Oslo Sentrum ved regjeringskvartalet. Etterhvert som oppdateringene strømmet på Twitter, Facebook og tv`en var slått på så ble det verre. Dette var terror og samtidig ble det meldt om skyting på Utøya der AUF hadde leir.

Den store skjelven kom over meg. Jeg gråt mye og skalv. Ba enda mer og så på nyheter, nærmest i en slags halvbevisstløs tilstand og ble et slags vitne til det som senere skulle bli til en av de verste dagene i vårt lille lands historie. Endel sms`er ble sendt til familie og venner, hadde en lang samtale med tanten min på Grua og fulgte med på nyhetsbildet. Et bilde som stadig ble styggere.

De tok han! Ettermiddag ble til kveld og historiene ble verre i takt med tiden. De første dødstallene kom inn og den ene pressekonferansen overlappet den andre. En mann hadde de tatt og han tilsto etter kort tid å ha sprengt regjeringskvartalet til en krigssone og ha skutt mange mennesker ned med kaldt blod.

Nå har det gått fem dager. Jeg har lest aviser, lest grusomme skildringer og sett enda mer på nyhetene enn på mange år tilsammen. Sakte men sikkert går det opp for meg hva som har skjedd. Terroren, tragedien, de mange som mistet livet, innsatsen til politi, frivillige og alle som viser omtanke. Fakkeltog, rosehav, folks godhet og politikere som står sammen.

Vårt lille land er i sorg, vantro og sjokk. Jeg er i sorg, sjokk og mye av angsten-redselen fra 2001 er tilbake. Flashbacket fra NYC er der, som en ekkel seig klump i meg. Det vil ta tid å fordøye. Jeg tenker på alle de som nå har mistet noen, som sitter igjen eller som opplever at dere nære er hardt rammet.

Tenker på dere alle sammen. Tenner lys. Jeg kjenner smerte og spør meg selv: hvorfor? Så uvirkelig, rått og brutalt. Men hat eller sinne skal ikke få noe bo. Vi må minnes de døde og hedre dem med kjærlighet, ansvar og samhold.

Publisert  27.07.2011, 21:00
Oppdatert 28.07.2011, 01:00

Del på Facebook Del på Twitter