Bok 08, ikke ristet, rørt eller tilsatt noe spesielt. Bare mine ord.

Noe jeg alltid har og alltid vil fascinere meg over er elektronikk og duppedingser. Hvor avhengige vi er blitt av dem, hvor sofistikerte de er og ikke minst hvor sårbare de har en lei tendens til å være også. Det er idag en halvannen uke siden jeg fikk meg ny telefon og gleden var så stor. Helt til man skulle sette i SIM-kortet.
For en teknisk analfabet er ikke slikt bare fryden gitt.

Det måtte gå galt og gi så galt. For å korte ned en potensiell lang vandrehistorie, så ble det telefoner, frem og tilbake og innlevering av splitter ny telefon til verksted. Godt gjort ikke sant? Jeg synes ihvertfall det og er ikke spesielt imponert over meg selv.

I skrivende stund sitter jeg og fikler litt med en lånetlf fra operatøren min, en Nokia 5230. Ganske fiffig sak av en telefon egentlig og det lille inntrykket av denne nye verden er slettes ikke så verst. Mens man venter på å få sin egen telefon tilbake. La oss håpe dette ikke blir en svinedyr opplevelse. Men en lærepenge? Javisst.

Elektronikk varer heller ikke til evig tid, selvom man er forsiktig det med. Idag har jeg vært med min venn VampBea for Ã¥ skifte ny vifte eller «isbit» som hun kaller det for pÃ¥ Elkjøp. Noe som gikk fint. Ny vifte ble det. SÃ¥ var neste stopp pÃ¥ Lefdal for Ã¥ levere inn kameraet, et Canon EOS 40D som bare over natten sluttet Ã¥ virke uten grunn.

Kameraet er brukt flittig ja, men er behandlet forsiktig og så pent. Og det er ikke første gang dette er inne til reparasjon heller. Hva som skjer? Det finner man vel ut om en liten ukes tid. Jeg håper for hennes del at reklamasjonsretten virker og at det blir nytt kamera.

Tenker selv på å gå opp et hakk eller tre fra Canon EOS 30D til enten 40, 50 eller Canon EOS 60D. Må tenke og sove litt på saken. Som med alt annet så går dette på penger, prioriteringer og hva jeg ser etter i et nytt kamera. Har blitt endel bilder den siste tiden og mer blir det. Var på en liten T-banetokt i Groruddalen igår og resultatet blir synlig de neste ukene.

Skal også trene litt de neste dagene på teori og praksis. For jeg sliter litt med å fokusere godt på manuell fotografering og er ikke helt venn med dybdeskarpheten i alle bildene jeg tar. Det trekker selvfølgelig ned litt, selvom jeg har det moro når man er ute og fotograferer.

De som kjenner meg, vil nok si at jeg bekymrer til tider for mye og det er nok dette med telefon, kamera og litt andre trivielle ting i hverdagen. Skjønt, jeg vet at ting vil ordne seg og må bare la det bli med dette. Så må det også bli for de som ikke vil meg vel. Det er aldri gøy å måtte kutte kontakten med noen, men livet består blant annet av vanskelige valg som må fattes. Dette visste jeg ville komme, nå blir det praksis.

Men på den annen siden gleder jeg meg over å være frisk etter lang tid med en seig forkjølelse og hoste som har sittet siden mars. Lyse dager, masse fine T-banebilder, gode hverdagsopplevelser og mye moro lyser naturligvis opp.

Har du noengang opplevd at maten blåser ut av hendene på deg? Det har jeg. Idag fikk jeg den lite ærefulle opplevelsen av å se en 1/4 kebabtallerken bli feid vekk i ett vindkast. Med pommes frites, kebabsaus, kyllingbiter og salat over halve seg. Det må ha sett utrolig komisk ut fra orkesterplass. For meg var det ikke like moro. Men spesielt ja.

Mens man lurer på hvorfor kriminelle går fri, hvorfor strømleverandører gjør som de vil, der man sitter med sin tekopp idet en dag glir over i en ny. Nye ark, nye muligheter, nye tanker og nye opplevelser.

Skrevet for Tirsdag 14. Juni 2011.

Publisert  14.06.2011, 21:00
Oppdatert 15.06.2011,

Del på Facebook Del på Twitter

Bakgrunnen er brystsmerter som har kommet og godt over lengre tid. Natt til idag var det ille.

Irrasjonell frykt

På mange måter er jeg glad for å faktisk kunne sitte her nå og skrive denne artikkelen. I hele natt hadde jeg stikkende brystsmerter på høyre side av brystet og tankene raste igjennom, samtidig som man fortvilet prøvde å slappe av og sove litt. Sistnevnte turte jeg ikke, da jeg en stund var sikker på at siste time var kommet.

Nå ser jeg at dette var irrasjonell frykt og slik frykt kan gjøre slemme ting med et menneske.

Tidligere idag bestemte jeg meg for å kontakte fastlegen og fikk legetime førti minutter (!) senere. En rekke prøver ble tatt og det ble konkludert med at dette er spenningssmerter i brystet. Jeg fikk råd om å spise og drikke godt og begynne å trene. Svar på hva som eventuelt feiler meg kommer om tre uker.

Erkjennelsestid

Det første jeg må gjøre, er bare å kjenne at man bekymrer seg for mye og sannsyneligvis over ting man ei burde bekymre seg om. Slapper jeg nok av? Svaret er nei, selvom jeg lever et nokså tilbaktrukket og enkelt liv. Men det er dette å kunne fokusere seg på nået og stenge ting ute helt. Her sliter jeg defenitivt. Iblant så savner jeg en av-knapp som virker like effektivt som lysbryteren.

Tar man dette sammen med at matinntaket ikke er sunt nok og døgnrytmen fullstendig skrudd, så har man kanskje noen pekepinner. Kostholdsplan, stresse ned, svømming, turer rundt Østensjøvannet er de første tingene som slår meg akkurat nå.

Tankevekker

Jeg er fortsatt ganske rystet og skremt. Men ser på dette som en advarsel om at jeg må roe ned, ta bedre vare meg på selv og få orden på et par vesentlige ting. En spesiell takk rettes til VampBea og Valgerd som begge lyttet til meg. Nå så trengs det å finne ut hvor man begynner og hvordan å ta ting stegvis. Aller først med en liten gåtur.

Og til dere som synes jeg er kun grei når man skal spleise på gaver eller være med i familieselskap: jeg er like glad i dere fordet, men trenger dere virkelig snu ryggen til meg når jeg hadde trengt deres støtte? Er det virkelig nødvendig? Både det og nattens hendelser er en virkelig tankevekker.

Publisert  16.07.2010, 20:00
Oppdatert 17.07.2010, 22:27

Del på Facebook  Del på Twitter

Jeg skal dele noen tanker med dere.

Gjøre det beste

Det eneste som er sikkert her er i livet, er at man blir født og dør. Før eller siden og ihvertfall så lenge verden eksisterer i den formen vi kjenner til. Man velger ikke selv å bli født, man bare blir det. Oppvekst, skolegang, undomsår, opplevelser og utdanning. Så tar voksenalderen over, man får ansvar og må bare henge med i svingene. Å gjøre det beste, er akkurat hva det dreier seg om.

Man må gjøre det beste, fordi det nytter ikke å se seg tilbake, be om bli født påny, be om å bli byttet ut med noen annen eller bytte familie. Ubestridelige realiteter og artige tankespinnerier når hodet er stille. Dette får meg til å tenke på tidsalderen jeg og så mange befinner oss i.

Godt og vondt

Etter å ha vokst opp på 1970 tallet, gått på skole på 1980 og frem til tidlig 1990 tallet så kom de nyere tidene. Teknologien kom for fullt. Mobiltelefonen, internett, bredbånd, elektriske apparater og da særlig høykvalitets-tv`er. Vel og bra, men teknologien, informasjonsflyten, effektiviteten og alt bare noen tastetrykk unna gjør noe med oss.

Vi lever i en tidsalder der folk ikke lenger har like god tid til hverandre. Noe skal skje hele tiden og samhold, fellesskap og respekt som toleranse og tålmodighet er byttet ut med egoisme, individualisme, intoleranse, utålmodighet, slemhet og manglende respekt.

Egoismens tidsalder hvor drap, hovmod og manglende forståelse for hva menneskeverdet er betyr og står for dominerer. Jeg likte nok helt klart 1980 årene best, da dette var en tid hvor de gamle verdiene fortsatt levde godt og folk tok bedre vare på hverandre

En annen tid

Jeg kunne helt klart ønske at jeg hadde levd i en annen tid. I en annen og langt bedre verden. Teknologi, mat i overflod, goder man strengt tatt ikke hadde trengt og luksus som tv, internett, radio, duppedingser, elektrisitet og underholdning kunne jeg klart meg uten. Tilvenningssak og helt mulig å justere seg etter. Selvom dette for mange virker helt urealistisk og mulig.

I eldre tider var det knallhardt, ikke mye demokrati, lite ytringsfrihet, ditto lite mat å spise og heller lite med de rettigheter slik vi er vant til idag. Men samholdet, æren, respekten, godheten og enheten sto mye sterkere. Ihvertfall fra middelalderen og frem til en cirka 1850. Kunne jeg levd slik? Svaret er ja, uten tvil.

Konklusjonen

Min konklusjon er at jeg lever i feil tid. Fordi de verdiene vi har i samfunnet idag og holdningen som råder, er noe jeg er lite komfortabel med. Men gode venner, nære relasjoner, familie og alt det som betyr noe, gjør at jeg klarer meg fint i denne verdenen. At vi er i en prøvelsenes tid der stadige jordskjelv oppstår, flom, kulde, ekstremvær og den manglende respekten for livet danner tonen, får så være.

Hvordan ting blir fremover, vet jeg lite om. Men mine verdier, holdninger og mål går på å vise omtanke, ære, kjærlighet og godhet for det som betyr noe. Kanskje man er en re-pioneer i en ny tidsregning. Det gode vil alltid vinne tilslutt. Men hvor dyrt vil det koste?

Publisert  09.03.2010, 21:00
Oppdatert 10.03.2010, 04:25

Del på Facebook Del på Twitter