Derimot er den ene alderen til min kjære tante som fyller år idag. Grattis Kalle-kanin, jeg skal gjøre stas på deg slik et bursdagsbarn naturligvis fortjener. Barn? Tja, kanskje ikke. Men idag er ikke det så nøye. 64 da? Joda, det er antallet med slike bøker man har krøket seg igjennom. Når jeg sier krøke, så er det fordi det èr akkurat slik det føles.

Sett deg selv på tv noengang? Eller hørt stemmen din på radio? Med mindre du ikke er veldig scenevant så kjennes sikkert følelsen igjen. Men gi meg tid, det blir bedre etterhvert. Mine venner synes jeg måtte skrive mer om meg selv og det prøver man på etter beste evne.

Det er rart å innse at nå er høsten her igjen. På dager som denne så innser man det virkelig. Det blir mørkt ute allerede ved 21-tida og luften er mye kaldere enn for en to til tre uker siden. Jeg klager ikke, men noterer meg hvor fort det går igjen. Tid, nok en gang. For en ny årstid, farger og mange tenner lys. Selv tenner jeg lys hver dag og hedrer mine døde og levende. Ja, jeg skrev hedrer og ikke minnes.

Idag var det tid for å skaffe mer lys, ta en matbit i byen og henge litt med en venn. En fin måte å begynne ny uke på. Man ble forsøkt budt på ting man ikke akkurat får på apoteket og et par morsomme planer for tiden fremover er lagt også. Jeg liker å være med på å ha det moro eller skape moro.

Til tider kan jeg nok være et lite matvrak og planen var en kyllingkebab i strøket rundt der man vokste opp en gang i tiden. Det endte isteden med kalde burgere og sei pommes frites fra Burger King. Men det gikk ned, med som med så mye annet. Alt går i grisen osv. Oink! Og for første gang på 35 lange år prøvde jeg agurk.
Hva skal man si? Jeg overlevde, men videre godt var det ikke.

Status for august blir gjort opp imorgen, men det har vært en finfin måned og sant å si: så ser jeg nå frem til høsten. Den blir interessant og plages hverken av kaldere vær, nakne trær, mye farger eller kortere dager. Dette er alt sammen en del av sjarmen.

Imorgen er en slags D-dag for meg og litt av utviklingen videre beror på dette. Normalt ville jeg vel utgjort en reell trussel for porselenet her i min lune hule. Men denne gangen ser magefølelsen ut til å ha stukket sin kos. Det kan bety flere ting. Men gidder ikke å prøve å tolke det. Å la være og ta det som kommer er mye bedre. Har jo tross alt selv bedt om møtet.

Det er ikke ofte jeg lar meg opprøre av blogger og denne er ikke noe unntak. Men hva synes dere om denne setningen fra siste avsnitt i bloggposten: Hun er faen ikke riktig klok den kjerringa! Greit, vi snakker om ei lita jente som moren kanskje må lære litt om hva nestekjærlighet og anstendig oppførsel er. Men allikevel.

Du er en liten kremmer du. De ordene likte ikke Tottenham-sjef Harry Redknapp noe videre og ba Sky Sports utskremte sin medarbeidere om å ryke og reise. En kremmer var ihvertfall ikke stakkaren som brukte 40.000 på ei han chattet med, som til overmål ikke finnes. Nettvett, jeg bare sier det: nettvett. Det kunne spart han for mange penger.

De får jo mat, men jeg skal tulle med hodene deres. Christer Falck er klar for en ny omgang med Robinson. Hæla i taket dere? Det kan vel være verdt et forsøk. Litt lett underholdning har da aldri snikmyrdet noen.
Med det er Akt I i del 35 av sesong 2010 over. Natta.

Skrevet for Mandag 30. august 2010.

Publisert  31.08.2010, 01:00
Oppdatert 31.08.2010, 03:55

Del på Facebook Del på Twitter

Denne dagen endret definitivt livet mitt.

Drømmer jeg?

Se her, se her da! Flyet kommer mot oss. Det var faktisk scenarioet noen opplevde 11.9.2001 og øyeblikket er boret seg i våres minner for alltid. Ikke noe magisk øyeblikk akkurat, men et med skrekk og gru. Den dagen hadde jeg kommet hjem fra jobb og slo på TV 2, da bildene som skulle forandre livet mitt flimret over tv-skjermen.

Ikke to, men tre fly treffer tre forskjellige bygninger i World Trade Center. Bare dager før hadde jeg sett filmen True Lies og lurte på om jeg drømte. Men dette var ingen drøm. Derimot var det en grusom virkelighet som var til, foran mine egne øyne i tv-ruten.

Etterhvert ble jeg klar over at et fly hadde styrtet i Pentagon og at enda et styrtet utenfor Connecticut. Flight 93. Allerede da forsto jeg at dette var regelrett terror og frøs til is.

Lang dag

For meg ble 11. september også en lang dag. Nærmest paralysert så satt man klistret til tv og så nyheter på TV 2, TV-Norge, Sky News og CNN. Man var i en slags transe og sjokktilstand. Hvordan kunne dette skje og hva ville konsekvensene av dette bli? Senere fikk vi vite at dette trolig var utført av Al Quaida og USA skjerpet tonen ovenfor Afghanistan og Pakistan. Dag ble til dager og uke. Minst.

Krigen og kampen mot terror, flyselskaper som gikk konkurs, ekstremt streng sikkerhet på flyplasser i USA og en frykt som satt løst i mange. Frykten sitter fortsatt, mange er fortsatt redde og i USA er man vaktsomme som aldri før. Alt ble forandret.

Idag

Vi skriver fredag 20. august og det er snart gått 10 år. Utrolig, med tanke på hvor fort tiden egentlig har gått. Samtidig virker det fortsatt som igår. Sjokket og vantroen har sunket inn. Men man minnes ennå. Jeg la ned blomster foran USAs ambassade og tenkte på alle de som hadde mistet noen og fikk sine liv så forandret.
Mitt liv ble også forandret. Jeg var og er fortsatt mer vaktsom.

På folk som oppfører seg mistenkelig på t-bane, buss eller trikken. På vesker eller bager som settes fra seg og man vet alltid at dette også kan skje her. Men man kan ikke slutte å leve og 11. september skal jeg hedre alle de som mistet livet. For det var dagen den verden jeg lever i defintivit mistet sin uskyld.

Publisert 20.08.2010, 20:00
Oppdatert 21.08.2010, 17:25

Del på Facebook Del på Twitter