Det vanskelige vitnesbyrdet

En ting er å se på at ens nære og kjære har det vanskelig og trenger hjelp i mange ulike faser. Man gjør da selvsagt sitt, hjelper til dere det kan og står på. Når en selv sliter litt, noe som har vært av og på siden desember i tillegg så blir løftene tyngre. Oppi dette så ryker kameraet. Sykdom, personlige nedturer og elektronikkens underfundigheter ble plutselig til en snøball. Eller dominoeffekt om man vil.

Alle som har opplevd slik vet at det kan være vanskelig å skinne da, stå oppreist med rak rygg og riste alt av seg. Men man må allikevel prøve. Altfor mange lar være. Jeg kan ikke la mine nære og kjære være overlatt til seg selv. Hva gjør man? Da hjelper man til allikevel. Selvom nettene blir korte og dagene lange.

Men det er i sterk motgang man vokser. I troen, som mennesket og i livet totalt. Det vanskelige vitnesbyrdet er det nødvendige vitnesbyrdet.

BÃ¥lterapi

Dra til skogs! Hva gjør man når alt føles helt på bånn? Da sleper man seg hjem med tunge bæreposer fra matbutikken i tett snøvær, pakker tursekken og drar til skogs med en kompis. Dra til skogs! Da sleper man seg hjem med tunge bæreposer fra matbutikken i tett snøvær, pakker tursekken og drar til skogs med en kompis. Østmarka er en oase og turen gikk til Nøklevann og Kattisa.

Det å bare traske innover i snødekt sko, få tankene vekk og over på andre ting. Vi varmet opp bål, spiste middag, drakk kaffe, kakao og nøt dessert. Bare det å sitte i skogen, oppleve stemningen, kjenne på dette med takknemlighet og vite at ikke alt er oss så gitt som vi liker å tro. Det kaller jeg for bålterapi. I flammene fra bålet så jeg glede, enkelthet og nøkternhet.

Å gjøre slik på en fredagskveld er spesielt. Mange hygget seg nok med hjemmekos, fest, fyll og lignende. Men det å være ute i naturen overgår alt dette. Det var godt og så sårt tiltrengt. Skogen er aldri feil, akkurat som det er med kaffe og fine opplevelser.

Publisert  01.02.2014, 20:00
Oppdatert 01.02.2014, 22:30

Del på Facebook Del på Twitter

Og ganske så riktig, alt kan slettes ikke sammenlignes.

Fredagen hoppet jeg glatt over, men torsdagn kan fint leses her. Lørdagen derimot er litt som meg for tiden, slapp, rask, rolig, døgnvill, hurtig og sånn passe slepen i kantene. Jeg brukte den for det meste til å hvile og pusle med med nettsidene. Gamle artikler har blitt tilpasset til det nye webutseende. Dagens mest omtalte begivenhet er nok Melodi Grand Prix. Nåvel, jeg greier ikke eller gidder ikke å engasjere meg.

Derimot så gledet det meg at Liverpool viste hvem som var best på Merseyside. Nå er fjerdeplassen innen rekkevidde. Slikt lyser opp en dag som har vært bedagelig og slik jeg akkurat ville at den skulle være. Enkle gleder altså. Jeg har vel fortalt at man er lett å glede? Men ei like like lett at lede.

På en slik dag er det også på plass å gratulere samefolket med sin dag. Mange glemmer at samene faktisk er vår egen urbefolkning, som man slettes ikke alltid har vært like flinke til å ta vare på eller respektere. Arven og historie det er lov å være stolt av derimot. Har ingen problemer med å hylle en gammel kultur, jeg er glad for at fortsatt finnes. Idag er det nok av ting ellers som desverre er blitt vannet ut forlengst.

Det får meg til å tenke på noe en av meg spurte om. Idag har man blitt så redd for å kritisere ting som ikke er bra. Som for eksempel samfunnet vi lever i, skikkene våres, tankegangen eller mentaliteten som råder nå. Hvorfor? Jeg føler akkurat det samme. Ikke vær redd, skriv og si det du føler. Hele tiden. Men vær fornutftig.

Hvilket bringer meg til neste tema, nemlig Danmark. Og jeg har et par ting som skal ut nå. Først så vil jeg si at dere aldri har gjort opp for dere. Å jada, det finnes de av oss som vet så godt at dere stjal og skjendet våre olavsskrin for nær 470 år siden. Dere vanæret og viste noe av vårt helligste total disrespekt. Hvorfor har dere aldri innrømmet dette eller bedt om unnskyldning?

Husk at selvom ting tar sin tid, så må man alltid gjøre opp for seg. Nå er det Danmark sin tur. Følelsene her er blandet, men velger å tilgi og ønsker de lykke til med å komme seg ovenpå. Allikevel, så man gjøre opp for sine synder. Nå er det deres tur, København.

Det er to ting jeg liker veldig dårlig. Det ene er turister som tar seg til rette og oppfører seg så deretter på tur. Hvem kjøper seg egentlig dynamitt og blåser vekk halve fjellsiden når man er på ferie? Jo, turister som må ha sluttet å tenke, gjør det. Helt utrolig og så idiotisk. Gruveselskapene som gjør dette lovlig, hva kan man si om dem? Velg selv et ord og fortell gjerne i kommentarfunksjonen eller her hva akkurat du synes.

Det andre er mennesker som kommer hit for å stjele, svindle, jukse, bedra og skaffe seg masse gjeld man så stikker fra. For meg spiller det ingen rolle om det er fra Sverige som Polen, USA eller Romania. Her må myndighetene ta grep og stille disse landene til ansvar. Da er heller økonomisk hjelp å foretrekke.

Søndagen inneholder ikke de helt store planene. Kveldsmesse, fikse mer på nettsidene og gjøre seg klar til en ny uke hvor masse foto, nye opplevelser, læring og OL venter. Derfor er det helt greit med slappe dager, før man er høyt, lavt og tar livet med et eneste stort svalestup og smil. Det heter seg at livet må leves nå og det er jeg enig i.

Lærdommen jeg har lært denne uken, er at alt det man tar for gitt idag har andre blødd og ofret alt sammen for. Vår første virkelige konge, dine foreldre, dine besteforeldre og deres foreldere og besteforeldre. Tenk på dem, minnes dem og gi dem din ære før du slukker lyset og legger deg ikveld.

Skrevet for Lørdag 06. og Søndag 07. februar 2010.

Publisert  07.02.2010, 03:00
Oppdatert 07.02.2010, 05:30

Del på Facebook  Del på Twitter

Takknemlighet

Jeg vil begynne med å vise til artiklene mine fra første dag og fra annendagsfeiringen på Hadeland. I år har jeg kost meg fillete selvom man som vanlig har forspist, kanskje vært litt i la-la-la-la-la-land og bare glist fra øre til øre hele tiden. Igår fikk jeg jagge meg enda en presang og må bare takke min venn Lise så mye og ydmykt for masse snadder. Okey, jeg tilstår at livets gleder er gode.

Men de skal ikke rokke ved forsettene. Selvom eksperter antyder at man egentlig ikke bør ha nyttårsforsetter. Nå gjør jeg som det selv passer meg uansett. Men et mål er satt og det skal nås.

Å vise takknemlighet er mye viktigere og har alltid vært viktig for meg siden barndommen av. Men genuint fra hele mitt hjerte, så er jeg kjempefornøyd med gavene i år og julen har vært uforglemmelig god.

Ble du glad?

Ble du som leser og titter innom glad igår? Gledet noen akkurat deg igår? Fikk du mye fint til jul i år? De siste dagene har jeg lest om barn som rømte i 25 minusgrader fordi gavene ikke var fine nok og igår var den store byttedagen. Jeg var tidlig sammen med en venn i byen igår og det merktes godt fra ett tiden og utover at det ble mye trøkk i byens mange kjøpesentre.

Er vi like glade og takknmelige som før for det vi får, eller tar man ting så gitt at det blir helt krise om det ikke er som forventet og forlangt? Var ikke parfymen dyr nok? Ble det iPod istedenfor iPhone? Eller var ikke filmen du ønsket deg fet nok? Det kan virke litt som om takknemligheten og gleden å få er i krise.

La seg glede

En annen ting som er lett å merke seg, er folks frustrasjoner over at det er skikkelig vinter ute nå. En stor ode til snøen. Vi er kjempeheldige som bor i et land med fire årstider. Som virker og nå er helt ved det normale. Den siste uken og de siste dagene har det vært kaldt og kommet mye snø. Et lite dypdykk på Facebook eller Twitter forteller om folk som klager og gråter sin nød.

Sol hele året og sex på stranden. Jeg blir oppriktig flau når voksne folk tuter mer enn ungene sine. Lån heller akebrettet til sønnen eller datteren, kle deg godt og nyt snøen. Klimaet vårt er sårbart som det er fra før av og legg egoet ditt tilside for en liten stakket stund. Tok meg 20 år+ å virkelig forstå dette.

Kommentar: Men tilbake til dagen igår, den var virkelig flott og det var koselig å se igjen gode venner, nyte litt drikke, kose seg og bare skravle om løst og fast mens romjulen siger på. Takk for gledene og for at jeg fikk lov til å glede.

Publisert  29.12.2009, 07:50
Oppdatert 29.12.2009, 07:55

Del på Facebook Del på Twitter