Kapittel 44, dag 5 og nivå 14,5. Er du klar?

Aller først idag så vil jeg begynne med å takke familien, kjente, venner, bekjente og alle de nære rundt meg. Tusen takk for superkoselige bursdagshilsener igår. Det varmet virkelig i hjerteroten. Vil rette en spesiell og stor takk til VampBea for den store oppmerksomheten på nettsidene hennes og i bloggen. Jeg er så glad, takknemlig og ydmyk, min gode venn.

Dagen igår ble feiret med venner og gode mennesker rundt meg i Asker. Helt enkelt, koselig og uten for mye action. Akkurat slik jeg ønsket meg. Været glimtet også til med knallsol og blå himmel. Det i seg selv var alt en voksen mann trenger. Mer kos og festivitas blir det i helgen og til uken.

Groruddalen i flammer? Så dramatisk er det nok ikke. Men det ulmer og koker der nå. Et lokalsykehus som skal legges ned og en elv som ikke lenger er deres. Jeg skjønner at de reagerer, er sinte og føler seg lurt. Arbeiderpartiet, Sv og Sp har løyet for dem. Enklere kan det ikke sies. Personlig så lurer jeg litt på hva det er regjeringen egentlig vil her? Hva vil de med Groruddalen?

Og nÃ¥r kommer boken «Vi som la ned Groruddalen» ? Ettersom det jo igjen er tid for atter en god, innsiktsfull og fin biografi, fra en avtroppende politiker. Har skrevet en egen artikkel om dette tidligere idag. Hvor er sÃ¥ alle heltene hen?

Første fredagstanke går til oljefondet som aldri ser ut til å lære. Smellen de fikk ifjor ga altså ingen preventiv effekt og igjen satses det på nye og omstridte prosjekter. Avkastningen var på 613 milliarder kroner. Kanskje jeg er rar, gammeldags og dum, men er heller for trygg forvaltning fremfor hodeløs gambling. Bak speilet er riset. Sigbjørn med sparekniven varsler at nå skal det kuttes i barnetrygden.

Absurd og som forlengst fryktet. Hadde finansministeren og politikerne tatt litt ansvar og hatt litt folkevett: vel, da ville de selv gått ned i lønn og gitt avkall på bonuser. Den dagen dette skjer, da skal jeg løpe klissnaken fra Tøyen til Storgata. Min lave tillit er deres egen feil.

Min andre fredagstanke går til de etterlatte og kollegaene til politimannen som onsdag ble drept i Grimstad. Forsvareren til mannen som politiet har tatt (takk og lov) kan si hva han vil. Men dette er et helt overlagt drap. Igjen så stiller jeg spørsmål ved lovene og reglene vi har i landet. Når skal dette få konsekvenser? Lever vi i et fredselskende kosemosesamfunn? Nei. Vi gjør ikke det. 21 år og forvaring må være en selvfølge her.

Se mot England hvor det for første gang i historien er blitt en dom på en fotballbane. Jeg er for at fotball skal være full av liv, intesitet og tøffe dueller. Men når du tilsiktet og bevisst går inn for å skade og kveste en annen spiller så er fengselsstraff helt på sin plass. Her har vi alt av britene å lære. Konsekvens og direkte handling.

Det er tid for Ã¥ avslutte noe og det er brÃ¥ket rundt Romøren. Det er helt riktig at mannen burde ha sagt nei og at man skulle latt Anette Sagen fÃ¥ hoppe først. Ikke «først» men som aller aller første. Men nÃ¥r folk begynner Ã¥ dra igang kronerulling for Ã¥ sabotere for en landslagshopper sÃ¥ gÃ¥r dette for langt. Ã… utestenge hopperen er ogsÃ¥ helt feil. Denne avgjørelsen er det tross andre som har tatt.

Det blir som med sprengkulden og problemene i Østersjøen. Alt står jo bom fast, på stedet hvil. Slik er det også med mennesker nå. Samfunnet er i utvikling? Hvilken utvikling da? Like ekstrem som været? Jeg vet neimen ikke helt og er i skrivende stund usikker på om jeg virkelig vil vite. Nåvel. God helg.

Skrevet for Fredag 05. mars 2010.

Publisert  05.03.2010, 17:00
Oppdatert 05.03.2010, 17:35

Del på Facebook  Del på Twitter

Men hvor begynner man og hvilke grep må først foretas?

Juksekultur og velferdsrot

Jukse og snyltekulturen er det aller første man må ta tak i. De mange trygdesvindelsakene og det omfattende jukset i deler av taxinæringen må slås knallhardt ned på. Her nytter det ikke med honningkrukke, formanende fyord og klapp på skulderen. En annen sak er jo disse trygdeutbetalingene som en stund ble gitt til polske arbeidere. Dette er direkte uansvarlig bruk av velferdsmidler.

Så kan man spørre seg: hvem er inkonsekvente og hvem gjør ikke jobben sin riktig? Svaret er de norske stortingspolitikere som fortsatt er 1940-talls naive og NAV som aldri kommer til å klare å rydde opp i sitt evigvarende rot. System kræsj eller eventuelt systemkræsj.

Resultatet blir som altfor mange ganger før at juksemakerne går fri og får utbetalt store summer de ikke har krav på. Mens herr og fru hattemaker derimot settes under kollektiv mistanke og henvises til brødsmulene fordi det skal spares inn. Man blir syndebukk fordi systemet selv ikke har kontroll og noen må ta smellen.

Sykelønnssystemet

Jeg deler Jens Stoltenbergs bekymring om økte trygdeutgifter og velferdsutgifter som har gjort et voldsomt innhogg i statsbudsjettet. Men til nå har jeg vært uenig om fokuset som har vært rettet mot feil målgruppe. Derfor er det ikke så urettferdig at bedriftene må være på å betale deler av regningen for å kunne få ned sykefraværet i arbeidsstokken.

Men her må man ha tungen rett i munnen og skissere opp en helhetlig og fungerende løsning. Inkluderende arbeidsliv, et NAV som begynner å virke og utfordringene dette vil gi for småbedrifter må også tas med i betraktningen.

Viktig skille

Kanskje det aller viktigste her, er å skille mellom det å gjøre de rette grepene og å foreta seg forhastede feilsteg. Fordi det vil bare bidra til å forverre den sosiale situasjonen for mange. Jeg tenker først og fremst på at politikerne har en lei tendens til å kreve kutt og leke sheriff Johan anno 1180 i usmakelig 2009 variant.

Å redusere velferdsordninger og ta fra de syke, ressurssvake og arbeidsløse som har altfor lite fra før av er ingen løsning. Det er bare et steg nærmere offentlig og sosialt massemord. Slike desperate tiltak må bare ikke den rød-grønne regjeringen ty til.

Kommentar: Jeg vil oppfordre godt gasjerte stortingspolitikere og næringslivsledere om å vise moderasjon. Kutt lønnen deres med 200.000 hver, innfør ny sykepengeordning og få utslettet juksekulturen. Sist men ikke minst, fjern den sosiale dumpingen som vokser seg som en ondartet kreftsvulst i arbeidsmarkedet.

Publisert  20.11.2009, 05:30
Oppdatert 20.11.2009, 05:40

Del på Facebook Del på Twitter

Budskapet virker enkelt, men i ettertid har det ikke visst seg å være like enkelt.

Program ble til mur

Kvalifiseringsprogrammet som ble lansert i 2005 gikk raskt fra å være en vei ut i jobb til å bli murveggen så mange i ettertid har møtt på. Som kjent er det vanskelig, om ikke umulig å komme seg gjennom eller forbi en murvegg. Arbeidsløse som syke (ofte kronisk) syke har i tur og orden blitt skjelt ut offentlig media de siste årene. Uten at den ene eller andre har tatt seg bryet med å komme til bunns i problematikken.

NAV sliter som ofte omtalt med sin reform og det har skapt sine ofre. De svake og arbeidsløse er i en sårbar situasjon hvor fallhøyden er større enn veien oppover til et verdig og komplett liv. Dette vektlegges altfor lite. Fordi det ikke passer seg eller gjør godt i langsiktig perspektiv.

Menneskeverd og likeverd

Jeg liker godt slagordet «Alle skal med». Men jeg tror man først som sist bør innse at ikke alle kan komme ut i jobb. Samfunnet er i konstant endring, noe som igjen gir høyere tempo enn før, beintøffe krav og som ikke tar nevneverdig hensyn til helse og funksjonalitet. Ikke alle har den gaven Ã¥ være friske uten ballaster eller helseplager som pÃ¥virker arbeidsinnsatsen og evnen til Ã¥ arbeide.

Menneskeverd og likeverd er iferd med å bli mangelvare i det moderne samfunn, hvor profitt og effektivitet ofte er viktigere enn mennesket bak arbeidet. Kan du ikke jobbe så betyr det sosialpenger eller trygd og et stempel som samfunnsbyrde og taper.

Inkludering vs eksludering

Den siste og kanskje viktigste faktoren er inkluderingen i et allerede beintøft og usikkert arbeidsmarked. Er du trygdet eller har stått utenfor arbeidsmarkedet i lengre tid så er døren oftere stengt enn åpen. Enda regjeringen sier de skal ha mer fokus på dette og vil ha slutt på diskriminering i arbeidslivet. Likefullt forekommer den hver eneste dag.

Det blir simpelt og lettvint å be folk komme seg opp morran og ta seg sammen når man ikke er villig til å se på hele situasjonsbildet og forstå hvorfor folk ikke jobber nok eller blir sykere enn før.

Å angripe et problem gjør man ikke med å skape nye. Å sette funksjonshemmede, syke og trygdede bakerst i køen viser at man ikke har forstått noe som helst eller er villig til å løse et langsiktig problembilde.

Kommentar: Trygd er ikke smittsomt, det er resultatet og et produkt av et samfunn der det kun er plass til noen og langtifra alle. Det gjør noe med mennesker, både fysisk som psykisk.

Publisert  01.11.2009, 00:05
Oppdatert 05.11.2009, 18:06

Del på Facebook Del på Twitter

En som ble til to

Før var det sosialkontor og trygdekontor. Riktignok så samarbeidet ikke disse etatene seg imellom i særlig grad og da som nå, så ble brukerne ofte behandlet som kasteballer. Men forskjellen var at de fikk hjelp den gangen. Det er ikke alltid like selvsagt nå. Først het det Aetat og fokuset var på jobb, jobbformidling og målet var å få ned køen av arbeidsledige.

Så kom det en ny vind av effektivisering, velferd, sammenslåinger og alt ble straks mye mer komplisert. Saksbehandlerne ble skjermet eller fjernet, ansvarsfraskrivelsen ble til arbeidsbeskrivelse og arbeidslinje. Hjelpen var plutselig som en broket tur opp fjellheimen. Uten noe sikkerhet eller garantier i bunnen.

Gjengangeren

Stikkordssøk eller et enkelt nyhetssøk viser at temaet NAV har blitt til den altfor så omtalte gjengangeren. Nesten som foreldremøtene, bekymringssamtalene eller uttallige besøk på rektors kontor for den ustyrlige tenåringen. Reformen var nok i beste mening, men den kom så altfor tidlig og har blitt forandret for mange ganger. Ansatte har ikke fått tilstrekkelig opplæring, de sykmelder seg, køene vokser og frister blir ikke overholdt.

På 1-2-3 har man skapt en ond sirkel som hverken NAV selv eller regjeringen til nå har klart å løse. FrPs partileder Siv Jensen har gjentatt brummet i mediene og vil ha NAV-sjefen fjernet. Kanskje man heller skulle se på selve ordningen og innse at den ikke virker?

De ubehagelige fakta

Det pekes på at mediene kan ha vært med på å skape mye negativitet rundt NAV-reformen. Det blir altfor enkelt og ingenting løses ved å fraskrive seg ansvar og ikke være villig til å se de ubehagelige faktaene i hvitøyet. Misnøyen er voksende blant brukerne og tilliten til etaten er synkende.

De lange køene som bare vokser, urimelig lang ventetid som i seg selv skaper problemer, overskrideler, gjentatt internt rot og flere svært grove overtramp er som bensin på et allerede ulmende bål.

I 2013 skal reformen evalueres. Det er for lenge Ã¥ vente. Innen da er mange blitt syke, liv som kunne ha blitt bedre er ødelagt og økningen av trygdesaker vil ha eksplodert til himmels. Fordi staten ikke takler rebelske gjengangere og samtalene pÃ¥ «rektors kontor» ikke fører frem.

Kommentar: Hva gjør man så da? Nå fryktes det full NAV-krise. En gjennoppretting av gamle etater er det lureste skrittet regjeringen kan ta. Med en fellesplattform på samarbeid der brukerne har høyeste prioritert. Det er ikke uten grunn at det enkleste ofte har vist seg å være det beste.

Publisert  29.10.2009, 19:30
Oppdatert 29.10.2009, 19:40

Del på Facebook Del på Twitter