Likeverd for alle?

Du mÃ¥ stÃ¥ opp morran! smalt det fra Bjarne HÃ¥kon Hanssen i 2005. I sommer gjentok FrPs nestleder Per Arne Olsen det samme budskapet. Er vi bare trøtte? Latsabber? Glade i en «gro-dag»? La oss ta en titt nærmere pÃ¥ dette.

Budskapet virker enkelt, men i ettertid har det ikke visst seg å være like enkelt.

Program ble til mur

Kvalifiseringsprogrammet som ble lansert i 2005 gikk raskt fra å være en vei ut i jobb til å bli murveggen så mange i ettertid har møtt på. Som kjent er det vanskelig, om ikke umulig å komme seg gjennom eller forbi en murvegg. Arbeidsløse som syke (ofte kronisk) syke har i tur og orden blitt skjelt ut offentlig media de siste årene. Uten at den ene eller andre har tatt seg bryet med å komme til bunns i problematikken.

NAV sliter som ofte omtalt med sin reform og det har skapt sine ofre. De svake og arbeidsløse er i en sårbar situasjon hvor fallhøyden er større enn veien oppover til et verdig og komplett liv. Dette vektlegges altfor lite. Fordi det ikke passer seg eller gjør godt i langsiktig perspektiv.

Menneskeverd og likeverd

Jeg liker godt slagordet «Alle skal med». Men jeg tror man først som sist bør innse at ikke alle kan komme ut i jobb. Samfunnet er i konstant endring, noe som igjen gir høyere tempo enn før, beintøffe krav og som ikke tar nevneverdig hensyn til helse og funksjonalitet. Ikke alle har den gaven Ã¥ være friske uten ballaster eller helseplager som pÃ¥virker arbeidsinnsatsen og evnen til Ã¥ arbeide.

Menneskeverd og likeverd er iferd med å bli mangelvare i det moderne samfunn, hvor profitt og effektivitet ofte er viktigere enn mennesket bak arbeidet. Kan du ikke jobbe så betyr det sosialpenger eller trygd og et stempel som samfunnsbyrde og taper.

Inkludering vs eksludering

Den siste og kanskje viktigste faktoren er inkluderingen i et allerede beintøft og usikkert arbeidsmarked. Er du trygdet eller har stått utenfor arbeidsmarkedet i lengre tid så er døren oftere stengt enn åpen. Enda regjeringen sier de skal ha mer fokus på dette og vil ha slutt på diskriminering i arbeidslivet. Likefullt forekommer den hver eneste dag.

Det blir simpelt og lettvint å be folk komme seg opp morran og ta seg sammen når man ikke er villig til å se på hele situasjonsbildet og forstå hvorfor folk ikke jobber nok eller blir sykere enn før.

Å angripe et problem gjør man ikke med å skape nye. Å sette funksjonshemmede, syke og trygdede bakerst i køen viser at man ikke har forstått noe som helst eller er villig til å løse et langsiktig problembilde.

Kommentar: Trygd er ikke smittsomt, det er resultatet og et produkt av et samfunn der det kun er plass til noen og langtifra alle. Det gjør noe med mennesker, både fysisk som psykisk.

Publisert  01.11.2009, 00:05
Oppdatert 05.11.2009, 18:06