Sett fra en ung jente sin øyne og med Døden som fortelleren.

Prøvelser

Liesel er en ung jente som tidlig får erfare at livet kan være tøft. Hun mister broren og opplever den sorgen det er å miste en bror, bli adskilt fra sin mor som er kommunist og ikke lenger tør ta seg av sitt barn. Nazi-Tyskland anno 1939 var ingen enkel plass for noe eller noen. Gradvis tilpasser hun seg et nytt liv hos sine forsterforeldre, før jøden Max dukker opp og det blir enda mer intenst.

Som ny i byen, ny på skolen og med vennen Rudy som eneste holdepunkt blir det mange fasader å holde. Maske må bære, sannhet må skjules og følelsen av at det uungåelig vil skje henger hele tiden over rollekarakterne.

Hans er en bedagelig herrmann som tar seg av Liesel og lærer henne å lese og skrive, mens fruen i huset, Rosa er streng, brysk og med dårlig skjult kjærlighet gjør hun sitt ypperste for å holde familien unna sult og nazistenes konstante søkelys.

Ordene gir liv

Max sin situasjon blir gradvis vanskeligere, men samtidig utvikler vennskapet mellom Max og Liesel seg.
De er begge glade i ord og lesning gir dem begge viktig næring. Bøkene og historie løfter dem mens luftangrepene nærmer seg på alle kanter.

Tørsten etter ord gjør at Liesel utsetter seg selv for problemer og Max blir tilslutt tvunget å rømme. Hans blir kalt inn i hæren og enda en gang tas knusende farvel. Ut av det lille de har, gjør man sitt beste og man kan gjerne peke på at en av hovedkarakterene nærmest fremstår som en porselensdokke. Eller at man snakker gebrokkent engelsk istedenfor tysk.

Lidelse ga utvikling

Fordi Liesel gjennomgÃ¥r massiv lidelse og fÃ¥r døden tett innpÃ¥ seg. Alt hun hadde kjær gikk tapt over natten, men Max kommer tilbake, skrivelysten er da godt igang og en sterk rollekarakter og en tapper ung dame har lagt fremtiden foran seg. Noe «Døden» og glimt av Liesels voksende og voksne liv ga oss glimt av. SÃ¥visst er det i pressede situasjoner man vokser som mennesker.

Mange anklager filmen for å være langtekkelig, for glatt eller overdreven. Men det kommer an på hva man er ute etter. Geoffry Rush, Emiky Watson og Sophie Nélisse gjør alle en strålende innsats i en annerledes film som tvang frem tårer i øyekroken opptil flere ganger.

Liesel ble en gammel dame og solgte bøker i massevis, men historien viste oss at omtanke, mot og bøker er noe som aldri vil forsvinne med tiden. Filmen er forøvrig basert på boken med samme tittel.

Filmfakta:

Tittel: Boktyven
Regi: Brian Percival
Medvirkende: Sophie Nélisse, Emily Watson, Geoffrey Rush, Nico Liersch og Ben Schnetzer
Utgivelsesår: 2013
Sjanger: Drama
Nasjonalitet: Tyskland og USA
Filmens nettsider: The Book Thief

Publisert  23.01.2014, 22:00
Oppdatert  25.01.2014, 21:00

Del på Facebook Del på Twitter

Det begynner med en sjarmoffensiv over callinganlegget. Deretter går det med snuten ned.

Utenom det vanlige

Denne flyturen var ikke vanlig og det som gikk galt kunne gikk så galt. Men med en av tidenes mest utrolige og hasardiøse manøvre noensinne (flyet styrtet etter en kombinasjon av opp-ned og sidelengs flygning), så klarer den driftige kapteinen å være helt på dagtid også (som motpol til nattens heltedåder).

Rett etter avgang film er rett uttrykk for denne filmen. Livet, livene og ettermælet preges for det meste av det som skjedde rett etter avgang. Mens fylleangsten snikende dukker opp, møte med sårbare personligheter og et lengre sykehusopphold avsluttes.

Men hadde egentlig fylla og narkorusen skylda? Det virker så opplagt og nesten ferdigdømt. Men kanskje
det ligger mer bak. I mellomtiden går det som nærmest kan kalles en anti-helt i dekning. Alkoholen flyter, dopet inntas og en ung kvinnelig heroist dukker opp som en vandrende advarsel på hvor galt det kan gå.

Veien til en enda mer tvilsom vei lurer ved både hun såvel som kaptein Whitaker. Og det er en del av et moralbilde blant annet Dagbladet har problemer med å forstå. Hvilket kommer klart frem.

Fallet

Hovmod fører alltid til fall og det er ikke bare en flykaptein som er under etterforskning som må innse det. Ingen vil være med at dette er noe annet enn menneskelig svikt. Men så er ikke tilfelle. Flyet datt regelrett fra hverandre, en flyertinne vil ikke innse at det finnes rusproblemer, ansvarsfraskrivelser og risikoer som ties ihjel og glattes over.

Samtidig forberedes det til høring, man baserer kapteinens forsvar på løgnelser og rusproblemene forsøker man å skyve tilside. Uten hell overhodet. De forverres derimot. At en dreven pilot er skrøpelig og har store problemer, er over enhver tvil. Skuffet familie, isolasjon og ensidig fremstilling. Det tilspisser seg.

Fallet var stort for alle. Og samvittigheten innhenter tilslutt Whip Whitaker som sier det alle vet, men ingen egentlig vil høre: han drakk og: flyet datt fra hverandre. Noe ingen fyllekule eller narkotiske substanser i neseborene kan fremskape. Flyselskapet hadde også skyld, men ville ikke innse det. De falt også.

Enkelt og virkelig

Bak enhver årsak er det alltid to sider. Denzel Washington viser igjen hvilken karakterskuespiller han og tar for seg på dekket bord. Når rusen tok slutt kom angeren og ydmykheten. Men den uansvarlige var den mest ansvarlige av dem alle. De ansvarlige ble isteden til de uansvarlige. Følelser? Nei, beundring? Ja.

Ikke bare et bilde for denne filmen, men også historien den er basert på. Begge deler har skjedd og vil skje igjen. Oscar eller ei, dette er en film som får en til å tenke etter og forstå at ikke alltid lønner det seg å komme med forhastede konklusjoner. Velspilt og engasjerende på en rørende måte.

Filmfakta:

Tittel: Flight
Regi: Robert Zemeckis
Medvirkende: Denzel Washington, Don Cheadle, Kelly Reilly, Bruce Greenwood og John Goodman.
Utgivelsesår: 2012
Sjanger: Drama
Nasjonalitet: USA
Filmens nettsider: F l i g h t

Publisert  21.01.2014, 22:00
Oppdatert 27.01.2014, 00:00

Del på Facebook Del på Twitter

VÃ¥re verdier og holdninger gjenspeiles i alle former for kultur.

Enkelt og vakkert

La meg begynne med det enkle, men muligens også det aller vakreste. Nemlig himmelen og naturen rundt oss. Det ser så lett ut ikke sant? Og så dagligdags, men det er nå ikke det. Naturens skaperverk er svært, komplekst og noe vi mennesker må bli flinkere til å ta vare på og vise vår takknemlighet til. Ta vår egen natur som et godt eksempel.

Geiranger, Nordkapp, Rondane, Trollstigen, Svartisbreen er alle grønne og verdifulle gullskatter som er vår kulturarv. Mer lokalt så er Frognerparken, St. Hanshaugen, Middelalderparken og Østensjøvannet steder jeg holder svært høyt.

Det kompliserte

Skarpervek som i vakre og storslåtte byggverk er noe jeg i høyeste grad anser som kultur. I Norge finnes det mange vakre bygninger og storslått kunst. På verdensbasis finnes det derimot en overflod av byggverk og kunst som er fantastiske. Å nevne dem alle ville vært umulig. Velger derfor å trekke frem Musèe du Louvre, pyramidene i Egypt og Machu Picchu som prakteksempler.

På det vakre, men samtidig så kompliserte. Jeg lar meg også forbløffe av Taj Mahal, Eiffeltårnet, vår egen Monolitten, Big Ben og Trollveggen. Bygd av mennesker og et resultat av smak, stilart og et arbeide det står enorm respekt av.

Det fordøyelige

Underholdning og moro er kulturens mer langt fordøyelige kapittel. Film og tv-serier kan også være storslagent. Som et skaperverk? Ja, på en eller flere måter. Men det fanger våre sanser annerledes enn det byggverk og naturen gjør. Det visuelle uttrykkes gjennom lyd, bilder og følelser som kjennetegner tv, film, kino og teater.

Dramaet, fremføringen, historikken og estetikken. Det er ganske merkelig hva lyd og bilde kan gjøre med en. Stemningen det skaper, tankene, øyeblikkene og minnene. Jeg har det også slik med film på kino eller tv. Gode skuespillere og et godt manus fremhever selvsagt helhetsinntrykket og opplevelsen.

• Hjem • Om meg