Dive in Suzie.

For det første, det er ikke noe historisk over det å vedta lover som gradvis plukker fra hverandre samfunnet og gjøre oss skruppelløse, tøylsesløse og forakter alt det opprinnelige som ble gitt oss. Ordet Pride ser jeg også at brukes idag. Men er de klar over at forskjellen? Fordi stolthet versus hovmod er to forskjellige ord.
To så vidt ulike betydninger og to vidt så ulike alvorlighetskarakterer.

La meg dra en liten paralell til denne: Nei, sorry..du er for feit! Sier man virkelig slik til en femåring? Normalt ikke. Men et forsikringsselskap kan tillate seg slikt. Joda, jeg vet at de skal drive forretning, at de skal tjene penger og at de er kyniske. Men et sted går faktisk grensen. Dette er langt over grensen.

Begge deler er langt over grensen. Å ødelegge samfunnets grunnstener og moralske forankninger og det å gi å gi femåringer krenkende avslag er ingenting å skryte av. Skam. Skandale. Tragedie. Det er dekkende ord.

Vannskille? Værfenomen? En leser på Hjelteryggen oppdaget et spesielt fenomen på fjorden og kontaktet likesågodt avisen. Naturen vår er forunderlig, spesiell og herlig på godt som vondt. Pussig, jeg satt akkurat og tenkte over dette med vær, aktiviteten på sol og om man får oppleve Nordlys fremover. Ikke fordet, vær er det jo alltid og mulighetene byr seg nok.

Etter vann kommer (ofte) vei og idag er jeg ved et veiskille. Min første linjestrekning på T-banen er nå festet til bilder på harddisk og er sant som det skal være lettet. Groruddalen er ikke det stedet i Oslo jeg trives best. Samtidig er det greit å se at man faktisk kommer noen vei også.

Feige. Kollektivt feige. Stig Ove Voll spør idag om vi er kollektivt feige. Jeg har ikke opplevd det samme som han (ennå), men er enig i at  vi er altfor kollektivt feige ja. Senest på T-banen igår som idag så er man vitne til foreldre som ikke klarer, vil eller gidder å sette grenser for barna sine. Dette går utover alle. Og det er leit.
For alle parter.

Konsekvensen blir at vi vil få en heller dysfunksjonell neste-generasjon om ikke ting snur snart. Og apropos det, er ikke hver dag man leser om en bil som nærmest meier ned en càfe i Oslo og nærmest blir jaget av rasende gjester før sjåføren arresteres. Gjett hva straffen blir? 5-1 at han er ute fra arresten innen en uke.

Etter fallet så reiser man seg. Ny uke tripper utålmodig utenfør døren nå og vil gjerne inn. Men du må vente, uken. Litt til. Det blir spennende. Et par uavklarte ting står og vipper litt. Jeg vil ha noe tilbake. En nær venn venter på hva som skjer med sitt kamera. Jeg også. Selv har jeg bestemt meg for å rense og pensjonere mitt kamera. Jeg vil ta steget videre.

Ja, hva er veien videre? Holde meg oppreist. Ta mer bilder, leve, nyte, lære mer og fordype seg. Kanonisk. Skriften. Oppdatere seg på teknologifronten og unne seg en sen ferie. Men det er mer. Nåvel, det får komme når det passer seg.

Publisert  25.06.2011, 19:00
Oppdatert 25.06.2011, 19:53

Del på Facebook Del på Twitter

Bok 08, ikke ristet, rørt eller tilsatt noe spesielt. Bare mine ord.

Noe jeg alltid har og alltid vil fascinere meg over er elektronikk og duppedingser. Hvor avhengige vi er blitt av dem, hvor sofistikerte de er og ikke minst hvor sårbare de har en lei tendens til å være også. Det er idag en halvannen uke siden jeg fikk meg ny telefon og gleden var så stor. Helt til man skulle sette i SIM-kortet.
For en teknisk analfabet er ikke slikt bare fryden gitt.

Det måtte gå galt og gi så galt. For å korte ned en potensiell lang vandrehistorie, så ble det telefoner, frem og tilbake og innlevering av splitter ny telefon til verksted. Godt gjort ikke sant? Jeg synes ihvertfall det og er ikke spesielt imponert over meg selv.

I skrivende stund sitter jeg og fikler litt med en lånetlf fra operatøren min, en Nokia 5230. Ganske fiffig sak av en telefon egentlig og det lille inntrykket av denne nye verden er slettes ikke så verst. Mens man venter på å få sin egen telefon tilbake. La oss håpe dette ikke blir en svinedyr opplevelse. Men en lærepenge? Javisst.

Elektronikk varer heller ikke til evig tid, selvom man er forsiktig det med. Idag har jeg vært med min venn VampBea for å skifte ny vifte eller «isbit» som hun kaller det for på Elkjøp. Noe som gikk fint. Ny vifte ble det. Så var neste stopp på Lefdal for å levere inn kameraet, et Canon EOS 40D som bare over natten sluttet å virke uten grunn.

Kameraet er brukt flittig ja, men er behandlet forsiktig og så pent. Og det er ikke første gang dette er inne til reparasjon heller. Hva som skjer? Det finner man vel ut om en liten ukes tid. Jeg håper for hennes del at reklamasjonsretten virker og at det blir nytt kamera.

Tenker selv på å gå opp et hakk eller tre fra Canon EOS 30D til enten 40, 50 eller Canon EOS 60D. Må tenke og sove litt på saken. Som med alt annet så går dette på penger, prioriteringer og hva jeg ser etter i et nytt kamera. Har blitt endel bilder den siste tiden og mer blir det. Var på en liten T-banetokt i Groruddalen igår og resultatet blir synlig de neste ukene.

Skal også trene litt de neste dagene på teori og praksis. For jeg sliter litt med å fokusere godt på manuell fotografering og er ikke helt venn med dybdeskarpheten i alle bildene jeg tar. Det trekker selvfølgelig ned litt, selvom jeg har det moro når man er ute og fotograferer.

De som kjenner meg, vil nok si at jeg bekymrer til tider for mye og det er nok dette med telefon, kamera og litt andre trivielle ting i hverdagen. Skjønt, jeg vet at ting vil ordne seg og må bare la det bli med dette. Så må det også bli for de som ikke vil meg vel. Det er aldri gøy å måtte kutte kontakten med noen, men livet består blant annet av vanskelige valg som må fattes. Dette visste jeg ville komme, nå blir det praksis.

Men på den annen siden gleder jeg meg over å være frisk etter lang tid med en seig forkjølelse og hoste som har sittet siden mars. Lyse dager, masse fine T-banebilder, gode hverdagsopplevelser og mye moro lyser naturligvis opp.

Har du noengang opplevd at maten blåser ut av hendene på deg? Det har jeg. Idag fikk jeg den lite ærefulle opplevelsen av å se en 1/4 kebabtallerken bli feid vekk i ett vindkast. Med pommes frites, kebabsaus, kyllingbiter og salat over halve seg. Det må ha sett utrolig komisk ut fra orkesterplass. For meg var det ikke like moro. Men spesielt ja.

Mens man lurer på hvorfor kriminelle går fri, hvorfor strømleverandører gjør som de vil, der man sitter med sin tekopp idet en dag glir over i en ny. Nye ark, nye muligheter, nye tanker og nye opplevelser.

Skrevet for Tirsdag 14. Juni 2011.

Publisert  14.06.2011, 21:00
Oppdatert 15.06.2011,

Del på Facebook Del på Twitter