Hvorfor spør en hel verden seg om.

Ensomheten rår

Idag er verden fylt med alle mulige slags duppedingser og alt er tilgjengelig. Allikevel er mennesker mer ensomme enn noensinne før. Fler sliter også med dop eller alkoholproblemer, depresjoner og så mange andre lidelser. Verden har blitt så rask. Alt skal skje så fort, klimaet mennesker mellom er blitt kaldere og tiden man hadde til hverandre før, er borte nå.

Robin Williams og mange andre som levde/lever av å være morsomme, er ofte de mest deprimerte. Er forventningene for høye? Setter man standarder det ikke er mulig å leve opp til? Eller gjør berømmelsen noe med deg som bare er skadelig? Eller er vi blitt så kyniske mot hverandre at man blir drevet utenfor stupet?

Spørsmålene flyter i luften. En tidlig septembernatt. Mange sliter med sine ting. Robin Williams slet med rusmisbruk, depresjon og var iferd med å utvikle Parkinsons. Kanskje han følte seg ensom? Selvom man har familie, kone og barn så kan man allikevel være ensom. Mange er det.

Finner ikke sin plass

Verden anno 2014 er ingen enkel plass å leve på. Det er kriger, grusomheter og mye elendighet. Noen finner ikke sin plass i samfunnet. Man henger ikke med «i svingene». Lene Marlin sto også nylig frem og fortalte at hun hadde prøvd å ta livet. Depresjoner og følelsen av å ikke strekke til, bli sett, bli hørt eller forstått kjenner mange av oss til. Den kan tære på enhver.

Hva om man ikke orker mer? Jeg prøver på ingen måte å forsvare selvmord og det burde bekymre enhver at man våger å utsette sjelen sin for en slik fare. Men samtidig må man ikke glemme at mange mennesker lider daglig i stillhet, jeg forstår at det kan være beintøft for dem.

Da tenker man ikke alltid rasjonelt eller på sitt eget beste.

Derfor: rekk ut en hånd til din neste, hjelp når du kan, smil, ikke vis en som har mindre enn deg disrespekt men heller kjærlighet. Husk at din omtanke og medmenneskelighet kan redde liv. Som et medmenneske har du også et medansvar.

Alle har vi behov for omtanke, nestekjærlighet eller bare det å sett og bli hørt. Ikke glem det.

Publisert  05.09.2014, 00:10
Oppdatert 05.09.2014, 01:00

Del på Facebook Del på Twitter

Dette oppsummerer hva 17. mai betyr for meg.

For 200 år siden ble grunnloven undertegnet. 1814 er skrevet inn i våres hjerter for alltid. Hvorfor har jeg da et på-siden-forhold til jubileumet i år og til grunnslovsdagen generelt? Det er sammensatte grunner til dette. Som liten var 17. mai kjempespennende. Da var man høyt og lavt, ville ha russekort og spiste is såvel som pølser til man omtrent sprakk. Så ble man tenåring, voksen og mer tilbaketrukket.

Det er mange år siden sist jeg var i byen på og feiret nasjonaldagen. Hvorfor? Det er bare ikke «helt meg» å feire den med tog, is eller pølser. Man har et mer avstandsforhold til det hele. Noen vil helt sikkert hevde at jeg er utakknemlig, blasert og ikke setter pris på demokratiet, friheten og det å leve i et fritt land.

Det står de fritt til å måtte mene. I et demokrati bør det også være rom for ulike meninger og synspunkter.
Ole Paus er en modig mann. Jeg synes ikke Troms er like modige. Å si nei hadde vært langt mer modig.

Men er alt så ille da? Nei, slettes ikke. Mye er bra. Vi har et bra samfunn med gode rammer, velferdsvilkår mange andre land ikke er i nærheten av og god livskvalitet. Men det er også mye vi kan bli bedre på. Blant annet som å la oss diktere av stater som bryter menneskerettighetene, politikere som daglig bryter loven (den grunnloven vi nå feirer) og en stadig innskrenket tone ovenfor de som ikke mener det samme som «folk flest».

Den kristne arven vår neglisjeres, retten til å bevare liv skal forbys og man vil ikke ta imot folk fordi da kan en annen stat bli sinte. Jeg forbinder ikke dette med grunnlov, frihet eller demokrati. Forbedringspotensialet er stort. Og med det forbeholder jeg meg også retten til å være noe nøktern idag og en stund fremover.

Fordi: jeg kan. Om dette innlegget feks av «mystiske grunner» skulle bli borte, er det jo et prof på det jeg peker på her. Alt det grunnloven står for og det den ikke står for.

Publisert  18.05.2014, 21:00
Oppdatert 18.05.2014, 22:00

Del på Facebook Del på Twitter

En ny trend er kommet og det gjelder å følge med.

Børspriser på mat

En dag koster kjøttboller på boks 23 kroner. To dager senere koster samme boksen 48 kroner. Kjøpmenn og kjøpkvinner samt andre som driver forretning synes sikkert det er morsomt. De tjener sine penger. «Sånn er det bare» er ordet for dagen. Hva synes så kunden? Det har ikke vært så mye skrevet om dette, men det er tvilsom praksis.

I gamle dager (for min del blir det 1980-tallet, 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet). Så økte prisene, etikken og moralen ble satt tilside. Nå er det å tjene mest mulig og oftest å gi minst mulig tilbake. Uhederlig forretning ville bestemor eller bestefar ha sagt. Hvordan kan man være uenig med dem i dette? Jeg er det ikke.

De store eter alt

Svulstige ord og av typen: «hund spiser hund». Men man kan stille seg spørsmålet om det faktisk er slik. Pølsebua og de gamle landhandlerne som drev butikk på godt gammeldags vis er borte. Savner begge.
Nå er de byttet ut med store matkjeder som «kliner til» og «kjører på«. Da blir det så som så med den viktige kundeforståelse og edruelighet.

Normalt er man vant med at det er politikere som gir i en hånd og rasker til seg med neste. Matbutikkene har nå kastet seg på samme trend. Snart koster en liter melk 20 kroner og fattige må spise usunn mat fordi man ikke har råd til annet.

Min kommentar: Matkynisme. I både teori og praksis. Tragisk og uverdig på alle måter.

Publisert  27.03.2014, 19:00
Oppdatert 29.03.2014, 21:00

Del på Facebook Del på Twitter

SOS Barnebyer har satt tankene igang.

Barnet først

Det er ikke lenger så ofte at jeg omtaler mediesaker, men regelen som bryter unntaket. Når jeg ser videoen til SOS Barnebyer sitt prosjekt i Syria og forsøket på å teste Oslo-folks godhet, så gjør det sterkt inntrykk. Kommentarfeltet i nyhetssaken blir jeg bare bedrøvet av. Det er meg, mitt og overfladiskhet. Men: det er viktig å se forbi det. Hva vil man frem til? Jo, at hjelp i Syria er reelt.

Barn fryser ihjel, et land ødelegges fra innsiden og utsiden. Vi kan gjøre noe, men lar være. Samvittighet? Selvsagt plager den oss. Fordi vi burde ha dårlig samvittighet. Mangel på empati og grunnforståelse er iferd med å kjøre hele den vestlige verden i grøften.

Barnet må alltid komme først. Forstår du ikke det, så gir du blaffen i din egen og andres fremtid. Det høres brutalt ut, men er reelle og knallharde fakta. Jeg liker derfor kampanjen og synes ikke den er kynisk eller ufin. Men derimot viktig.

Vi bryr oss

Videoen viser at vi bryr oss. Enten man vil hevde at dette er ressigert eller ei. Hadde jeg sett et barn lide eller fryse så ville jeg hjulpet og håper så inderlig at man ikke er alene om det. Jeg må byttes ut med vi. For hele livet handler om sin neste. Glem humanisme, mine valg, mine rettigheter og mitt liv. Tenk heller: hvordan kan vi sammen gjøre livet bedre for hverandre og alle.

Omtanken finnes i oss. Den må bare oftere enn før lokkes frem. Holdningsskapende kampanjer er viktig. Enten vi snakker om et norskt barn, et syrisk eller romfolk-barn.

Publisert  20.02.2014, 21:00
Oppdatert 20.02.2014, 21:30

Del på Facebook Del på Twitter

Nylig fikk mange seg en overraskelse da de skulle på kino. «Nei, slikt gjelder ikke på kinoen lenger».

Moderne klasseskille

Av ulike grunner finnes det mange som er uføre idag i ung alder og eller som gammel. I Oslo kommune har man til tider tatt hensyn til dette. Men med ny regjering er det nye koster og regler. Nå går det utover de med dårligst råd. Det skal fra nå av ikke lenger være lov med honnørrabatt på Oslos kinoer. Tilbudet på kveldstid er fjernet og er kun på dagtid.

For ikke mange måneder siden sto den nye statsministeren å lovet at hun skulle endre Norge. Gjøre Norge bedre. Det er godt mulig. Så lenge man har penger og sitter godt i det. Og der er et faktum enten man er positiv eller ikke fullt så positiv at Høyre og FrP driver med klasseskillepolitikk.

Dette er klasseskille og et spark mot de som har minst. Hva ønsker man egentlig å oppnå med dette? Få de med mindre å rutte med til å gå mindre på kino? Skape avstander og skiller mellom folk i Oslo. Det er lov å stille seg spørsmål med holdningen til Oslo Kino.

Kino blir luksusvare

Morten Valestrand, økonomidirektør i Oslo Kino hevder til sitt forsvar at fjerningen av honnørrabatten ikke er diskriminerende. Det er godt mulig han selv ikke opplever det slik, men vet han hva det vil si å være trygdet?
Gå på sosialpenger og ha lite å rutte med. De færreste politikere har ingen grunnforståelse i hvordan dette èr og hva det konkret innebærer. Naturligvis ligger dette på politisk nivå.

Kino blir en luksusvare og det er akkurat slik de som styrer ønske at det skal være. Det er noe forskrudd og fullestendig galt med hele tankesettet og måte å skape likhet på. Man fremprovoserer istedet voksende forskjeller og ulikheter.

Kino og kultur er viktig for mange. Nå er det bare å innse at det blir lenger mellom hver gang man kan unne seg en slik godbit. Ikke alle fattige èr rike og med det mener jeg at ikke alle har en gullkantet trygd eller pensjonsordning. Det er vanskelig å forstå om man ikke selv eier empati eller viser interesse for andre mennesker og samfunnsgrupper.

Publisert  13.02.2014, 00:30
Oppdatert 13.02.2014, 04:00

Del på Facebook Del på Twitter

Jeg tror selv Clinter`n og Sylvester Stallone ville blitt imponert over dette.

Denne godbiten kan trygt nytes. Ingen nød eller død.

Publisert  08.06.2013, 01:00
Oppdatert 08.06.2013, 02:30

Del på Facebook Del på Twitter

Både innvendig og utvendig.

Er ikke dette en tankevekker? Er det ikke en tankevekker at for eksempel myndigheter i andre land gjerne vil bruke sin rettskraft? Men ikke for å ta vare på dyrene vi har rundt oss, naturen eller det som virkelig betyr noe: miljøet vårt som vi lever i daglig? Jeg leser om okseløp, hvalfangst, 18.000 haifinner på et tak eller virkelig avskyelige tradisjoner i Vietnam. Hva har skjedd med menneskene?

Dette spurte en venn meg om her for to netter siden. Jeg svarte at Asia er et menneskelig katastrofeområde og at de både i Kina og Japan har et helt sykt syn på hvordan dyr behandles. Men det gjelder jo mest trolig for resten av Asia og verden. Er det håp? For dyrene? Hva med menneskene?

For dyrene er jeg veldig usikker. Og dette er den mest skremmende biten. Uten dyr vil ikke verden eller vi som mennesker være de samme. Men dette forstår ikke mennesket idag. Alt dreier seg om basisbehovene, meg`et, seg og sitt.

Menneskelig sett: ja. men det er samtidig vanskelig, fordi de ikke bryr seg eller vil ta imot hjelp eller råd fra andre. Derfor sitter dette dypt inne og mye skade kan være gjort før vi vender om og begynner å se omfanget av vårt eget skadeverk.

Hvorfor? Enten du vil eller ikke, så man tilbake helt til syndefallet. Følgene ligger nedarvet i alle mennesker. Det er lettere for oss å være slemme enn snille og deriblant naturen og dyrene får lide for dette. Mye kan nok sikkert forklares av det som skjedde i 1850, to verdenskriger, en brutal revolusjon i Russland og et hardere verdensbilde. Det har fokludret menneskesinnet og gjort oss til tornebusker fremfor vakre blomster.

Det er nå man bør spørre seg: kan vi snu? Og lære seg å se det skjønne i naturen og i dyrene rundt oss. Ikke alt handler om å spise, dekke egne behov eller hele tiden gjøre noe. Men simpelthen se det vakre i alt vi omgir oss med. Det er slik blomster blir til og slik vi burde prøve å bli mer lik blomstene.

Skjønnhet og renhet. Innvendig som utvendig.

Publisert  30.01.2013, 21:00
Oppdatert 01.06.2013, 17:00

Del på Facebook Del på Twitter