Omtanken finnes

Alle har nok med sitt. Meg med mitt og seg med sitt. Den frasen er nesten like velkjent som kjenningsmelodien til Olsenbandenfilmene. Men koster omtanke noe? Må man betale for å gi noe av seg selv?

SOS Barnebyer har satt tankene igang.

Barnet først

Det er ikke lenger så ofte at jeg omtaler mediesaker, men regelen som bryter unntaket. Når jeg ser videoen til SOS Barnebyer sitt prosjekt i Syria og forsøket på å teste Oslo-folks godhet, så gjør det sterkt inntrykk. Kommentarfeltet i nyhetssaken blir jeg bare bedrøvet av. Det er meg, mitt og overfladiskhet. Men: det er viktig å se forbi det. Hva vil man frem til? Jo, at hjelp i Syria er reelt.

Barn fryser ihjel, et land ødelegges fra innsiden og utsiden. Vi kan gjøre noe, men lar være. Samvittighet? Selvsagt plager den oss. Fordi vi burde ha dårlig samvittighet. Mangel på empati og grunnforståelse er iferd med å kjøre hele den vestlige verden i grøften.

Barnet må alltid komme først. Forstår du ikke det, så gir du blaffen i din egen og andres fremtid. Det høres brutalt ut, men er reelle og knallharde fakta. Jeg liker derfor kampanjen og synes ikke den er kynisk eller ufin. Men derimot viktig.

Vi bryr oss

Videoen viser at vi bryr oss. Enten man vil hevde at dette er ressigert eller ei. Hadde jeg sett et barn lide eller fryse så ville jeg hjulpet og håper så inderlig at man ikke er alene om det. Jeg må byttes ut med vi. For hele livet handler om sin neste. Glem humanisme, mine valg, mine rettigheter og mitt liv. Tenk heller: hvordan kan vi sammen gjøre livet bedre for hverandre og alle.

Omtanken finnes i oss. Den må bare oftere enn før lokkes frem. Holdningsskapende kampanjer er viktig. Enten vi snakker om et norskt barn, et syrisk eller romfolk-barn.

Publisert  20.02.2014, 21:00
Oppdatert 20.02.2014, 21:30