Er du ufør så har du også havnet i uføret.

FÃ¥r ikke lov

Sku ei en hund ved hårene uten grunn. Mange utføre vil, men får det ikke til. Eller rettere sagt, de får ikke lov til å jobbe. Et arbeidsmarked som stadig blir smalere, gjør ei saken noe lettere. At det finnes ett regelverk i NAV og ett i Statens Pensjonskasse som ikke samsvarer, bidrar bare til å komplisere ting.

I verste fall avstumpes det man får i trygd eller andre hjelpesatser til et minimum.

Med andre ord så blir du straffet dersom du er ufør og ønsker å gjøre litt nytte for deg. Dette til tross for at stat og regjering er de som klager over at antallet trygdede og uføre øker i foruroligende tempo. Men å legge noe til rette for de som ønsker seg tilbake finnes i liten grad. Forstå det, den som kan.

Kolliderende logikk

Så at lenge det ikke eksisterer noe klart regelverk rundt dette på politisk nivå, blir det heller ingen endringer med det første. Noe som kolliderer fullstendig med regjeringens logikk og intensjoner rundt det å få de uføre tilbake i arbeid. Da hjelper det så fint lite med IA-avtaler eller mange fagre løfter. Tilsynelatende oppgående politikere snakker med flere tunger samtidig og alle vet at da blir det bare rot.

For å få noe må man også gi noe. Ingen er uføre fordi de vil eller ønsker dette. Alt har som sagt sin historikk og årsak. Psykisk syke, kronisk syke eller langtidssykemeldte blir møtt med fordommer, formaninger og de mange pekefingre. Men fornuften og gode ordninger for å kunne komme tilbake derimot, de er fraværende.

Uteblivelse

Hvorfor vil de ikke tilbake i arbeide? Dette spør NAV, politikere og en rekke eksperter seg om. Årsaken er enkel nok, det går på hvordan arbeidslivet behandler mennesker. Noe jeg har tatt opp ved andre anledninger. Du brukes, du tømmes og kastes vekk som en tom ølboks. Arbeidspresset og klimaet på arbeidsplassene sliter ut folk. Sykdom og frafall er uungåelig.

Kristin Clemets hestekurer, nekt av ytelser og vrangvilje fra byråkratiets side hjelper ihvertfall ikke.

Befinner du deg i uføret så blir man også stående utenfor. De bedriftene som tar imot folk og som greier å få folk tilbake i arbeid skal ha ros dette. Regjeringen har til dags dato ikke gjort nok for de som står utenfor og så gjerne vil inn og tilbake igjen. Inkluderende arbeid betyr ikke for noen. Alle eller ingen. Punktum.

Publisert  15.03.2010, 19:00
Oppdatert 15.03.2010, 22:30

Del på Facebook  Del på Twitter

Artikkelen skal handle litt om akkurat dette.

Lite handlekraft

Dagbladet friskmeldte nylig NAV og jeg ironiserte dette litt igår. Men det er litt mer enn spøk for mange mennesker og mang en gang har jeg tatt opp dette tilfellet. Fordi dette handler om litt mer enn en reform som er vanskelig eller mislykket. Jeg kan til dels være enig i det Valgerd skriver i sin bloggartikkel, at man vanskelig kan gjøre alle fornøyde.

Det må allikevel alltid være et mål at man dekker et stort tverrsnitt av befolkningen og etaten har på langt nær gjort jobben sin godt nok. Når brukernes erfaringer kolliderer så tydelig med det NAV-direktør Tor Saglie selv sier, så trenger man ikke være høyskoleutdannet for å forstå at det er noe som ikke stemmer.

Bak står rådville regjeringspolitikere og deres statsråder, som kvier seg for å ta tak i denne aktuelle saken. Jeg tror hverken de kan, vil, tør eller har handlekraften til det. Det er i seg selv svært bekymringsfullt.

Luftforurensningen

Kuldeperioden som mange har klaget sin nød over, har også avslørt endel urovekkende tegn. Bergen, Oslo og flere norske byer har hatt skyhøye verdier av luftforurensning. Vi snakker da om giftskyer og lag av smog som et teppe over byene. Vakkert, men samtidig farlig og svært illevarslende. I Bergen ble det så ille at halve bilparken måtte stå nylig og hastevedtak ble innført.

Lærte man noe av dette? Jeg tror personlig ikke det. Til nå har nemlig lavutsslippsamfunnet, grønn fremtid, mer kollektivtrafikk, miljøtiltak mot forurensning og mindre bruk av bil kokt bort i prat og uenigheter. Hva må til for at det skal synke inn og man skal forstå at kollektivtrafikk må satses på nå?

Helse og alderdom

Politikernes manglende handlekraft kommer tydelig til syne når man beveger seg innpå de litt mer kompliserte temaene. Helsepolitikk og alderdom for eksempel. Flere blir eldre og en stor eldrebølge er ventet de neste årene. Det kommer visst som et sjokk på regjeringen, enda de har visst om dette i åresvis allerede. Blir det ikke tatt seriøst nok?

Jeg tror ikke det. Alders og sykehjem forfaller og de eldre behandles på en særdeles nedverdigende måte. Dårlig økonomi og underbemanning oppgis gang på gang som grunn. Feilprioritering av øremerkede midler og systematisk rot skremmer vekk arbeidskraften er den reelle sannheten.

Hvordan forklares dette? Jo, det unnskyldes med at dette har tatt mer tid enn planlagt og vist seg å være mer krevende enn beregnet. Hva med å droppe bortforklaringene? Dette blir ikke prioritert og vi har altfor få gode politikere som skjønner viktigheten av å behandle mennesker med likeverd og respekt.

Kynisme

Sykelønn og sykefravær har også gått igjen som godt debattert tema siden før jul ifjor. Til å begynne med så var dette ganske interessant. Nå oppleves det bare som drøvtygging og en hvilepute for å komme seg unna det reelle problemet. Pekefingerne rettes mot de syke og da gjerne kronisk syke som er langtidssykemeldte. Advarslene, mishagsytringene og formaninger om dårlig arbeidsmoral er dagligkost blitt.

Først og fremst så handler dette om kynismen som rår og forakten for likeverd og menneskeverd. Idag er det andre spilleregler som gjelder. Sorteringssamfunnet. Regjeringspolitikere og selv statsministeren bidrar til dette. Det er de som står bak det råkjøret mediene driver mot syke og samfunnets svakeste.

Kommentar: Kort oppsummert så har vi altfor få virkelige gode, handlekraftige og hjertevarme politikere som virkelig er der for deg og meg. Det gjør at jeg er svært bekymret for fremtiden i norsk politikk. Regn også med å måtte slåss for rettighetene dine i fremtiden. Kommer sparekniven så kan de være truet.

Publisert  17.01.2010, 17:00
Oppdatert 17.01.2010, 18:45

Del på Facebook Del på Twitter

Men hvor begynner man og hvilke grep må først foretas?

Juksekultur og velferdsrot

Jukse og snyltekulturen er det aller første man må ta tak i. De mange trygdesvindelsakene og det omfattende jukset i deler av taxinæringen må slås knallhardt ned på. Her nytter det ikke med honningkrukke, formanende fyord og klapp på skulderen. En annen sak er jo disse trygdeutbetalingene som en stund ble gitt til polske arbeidere. Dette er direkte uansvarlig bruk av velferdsmidler.

Så kan man spørre seg: hvem er inkonsekvente og hvem gjør ikke jobben sin riktig? Svaret er de norske stortingspolitikere som fortsatt er 1940-talls naive og NAV som aldri kommer til å klare å rydde opp i sitt evigvarende rot. System kræsj eller eventuelt systemkræsj.

Resultatet blir som altfor mange ganger før at juksemakerne går fri og får utbetalt store summer de ikke har krav på. Mens herr og fru hattemaker derimot settes under kollektiv mistanke og henvises til brødsmulene fordi det skal spares inn. Man blir syndebukk fordi systemet selv ikke har kontroll og noen må ta smellen.

Sykelønnssystemet

Jeg deler Jens Stoltenbergs bekymring om økte trygdeutgifter og velferdsutgifter som har gjort et voldsomt innhogg i statsbudsjettet. Men til nå har jeg vært uenig om fokuset som har vært rettet mot feil målgruppe. Derfor er det ikke så urettferdig at bedriftene må være på å betale deler av regningen for å kunne få ned sykefraværet i arbeidsstokken.

Men her må man ha tungen rett i munnen og skissere opp en helhetlig og fungerende løsning. Inkluderende arbeidsliv, et NAV som begynner å virke og utfordringene dette vil gi for småbedrifter må også tas med i betraktningen.

Viktig skille

Kanskje det aller viktigste her, er å skille mellom det å gjøre de rette grepene og å foreta seg forhastede feilsteg. Fordi det vil bare bidra til å forverre den sosiale situasjonen for mange. Jeg tenker først og fremst på at politikerne har en lei tendens til å kreve kutt og leke sheriff Johan anno 1180 i usmakelig 2009 variant.

Å redusere velferdsordninger og ta fra de syke, ressurssvake og arbeidsløse som har altfor lite fra før av er ingen løsning. Det er bare et steg nærmere offentlig og sosialt massemord. Slike desperate tiltak må bare ikke den rød-grønne regjeringen ty til.

Kommentar: Jeg vil oppfordre godt gasjerte stortingspolitikere og næringslivsledere om å vise moderasjon. Kutt lønnen deres med 200.000 hver, innfør ny sykepengeordning og få utslettet juksekulturen. Sist men ikke minst, fjern den sosiale dumpingen som vokser seg som en ondartet kreftsvulst i arbeidsmarkedet.

Publisert  20.11.2009, 05:30
Oppdatert 20.11.2009, 05:40

Del på Facebook Del på Twitter

Budskapet virker enkelt, men i ettertid har det ikke visst seg å være like enkelt.

Program ble til mur

Kvalifiseringsprogrammet som ble lansert i 2005 gikk raskt fra å være en vei ut i jobb til å bli murveggen så mange i ettertid har møtt på. Som kjent er det vanskelig, om ikke umulig å komme seg gjennom eller forbi en murvegg. Arbeidsløse som syke (ofte kronisk) syke har i tur og orden blitt skjelt ut offentlig media de siste årene. Uten at den ene eller andre har tatt seg bryet med å komme til bunns i problematikken.

NAV sliter som ofte omtalt med sin reform og det har skapt sine ofre. De svake og arbeidsløse er i en sårbar situasjon hvor fallhøyden er større enn veien oppover til et verdig og komplett liv. Dette vektlegges altfor lite. Fordi det ikke passer seg eller gjør godt i langsiktig perspektiv.

Menneskeverd og likeverd

Jeg liker godt slagordet «Alle skal med». Men jeg tror man først som sist bør innse at ikke alle kan komme ut i jobb. Samfunnet er i konstant endring, noe som igjen gir høyere tempo enn før, beintøffe krav og som ikke tar nevneverdig hensyn til helse og funksjonalitet. Ikke alle har den gaven Ã¥ være friske uten ballaster eller helseplager som pÃ¥virker arbeidsinnsatsen og evnen til Ã¥ arbeide.

Menneskeverd og likeverd er iferd med å bli mangelvare i det moderne samfunn, hvor profitt og effektivitet ofte er viktigere enn mennesket bak arbeidet. Kan du ikke jobbe så betyr det sosialpenger eller trygd og et stempel som samfunnsbyrde og taper.

Inkludering vs eksludering

Den siste og kanskje viktigste faktoren er inkluderingen i et allerede beintøft og usikkert arbeidsmarked. Er du trygdet eller har stått utenfor arbeidsmarkedet i lengre tid så er døren oftere stengt enn åpen. Enda regjeringen sier de skal ha mer fokus på dette og vil ha slutt på diskriminering i arbeidslivet. Likefullt forekommer den hver eneste dag.

Det blir simpelt og lettvint å be folk komme seg opp morran og ta seg sammen når man ikke er villig til å se på hele situasjonsbildet og forstå hvorfor folk ikke jobber nok eller blir sykere enn før.

Å angripe et problem gjør man ikke med å skape nye. Å sette funksjonshemmede, syke og trygdede bakerst i køen viser at man ikke har forstått noe som helst eller er villig til å løse et langsiktig problembilde.

Kommentar: Trygd er ikke smittsomt, det er resultatet og et produkt av et samfunn der det kun er plass til noen og langtifra alle. Det gjør noe med mennesker, både fysisk som psykisk.

Publisert  01.11.2009, 00:05
Oppdatert 05.11.2009, 18:06

Del på Facebook Del på Twitter