Sommeren 2015 begynte jeg å filme mine første videoklipp.

Levende bilder

Det spennende med film er å gjenskape det som var. Akkurat der og da. På akkurat det stedet til den tiden. Mens folk flest har et mer ambivalent forhold til kameraer, så synes jeg dette er veldig spennende. Foto er kjempemoro, det er også levende bilder. Fremover vil jeg lære meg å filme, redigere, regissere og sette sammen.

Metro, byliv, lys, stemninger, naturen, årstidene, vær, uver, mennesker og helt hverdagslige ting vil stå på menyen. Kanal er også opprettet og vil snart være operativ med design.

Motivene

Her kan jeg igjen trekke paralleller til foto, siden prinsippet så og si er det samme. Bare kreativiteten er det som setter stopper for en. Det er alltid spennende å jakte på motiver, situasjoner og øyeblikkene. Det som gir en blinkskudd og gode minner. Trykk inn knappen, zoom inn og ut, lær, prøv, feile og finne rytmen.

Spennende tider står for døren. Noen favoritter? Ja, månen, byliv, metro og årstider. Sammen med landskap og bygninger. Fokuset i 2015-2016 blir hvordan å filme, kameraføring og bruk av stativ.

Tanker om film

Om film så gjør jeg meg opp mange tanker. Alt fra motivene til hva slags kamera det blir å bruke fremover. Sistnevnte er et par måneder unna. I mellomtiden bruker man noe som ikke egner seg særlig, men mer som trening og øvelse. Det finnes alt fra burdagsfotografen til de helproffe. I minst like mange prisklasser også.

Øvelse gjør mester. Med en god venn som lærer og veileder blir dette spennende. Det handler om å fange det du ser, i bevegelser. Akkurat der og da. Det er som med foto: berikende, inspirerende og imaginær kunst.

• Hjem • Interesser

Et historisk drama med en grusomhet det er vanskelig for mennesker å forstå 149 år senere.

Sant og virkelighetsnært

Historien i «12 Years A Slave» er basert på en sann historie om Solomon Northrup. En fri, farget mann fra New York som blir skjenket, kidnappet og offer for slaveriet i de amerikanske sørstatene. Den desperate kampen for å komme tilbake til livet og familien får vi være vitne til og føle på kroppen. Takknemlighet, oppreisning og en historie som må fortelles. For kommende generasjoner. Slik at dette ikke skjer igjen.

Lidelse, ondskap, kynisme og et menneskesyn som kan ryste troen på menneskeheten er så sterkt tilstede. Men det er også øyeblikk med uventet godhet, snev av rettferdighet og håp. I skyggen av piskeslagene og kampen for å holde det gående. Både metalt og fysisk.

Håpet

I sitt tolvte år som slave forandres alt. Møtet med en kanadisk slavemotstander skulle komme til å forandre tilværelsen hans helt. Uopprettelig skade var et faktum, men han ga aldri opp og «Platt» viste oss at det var mulig å komme seg ut av ondskapen og den grusomme utnyttelsen av fattige mennesker som var på leting etter et godt og trygt liv. Mens mange ga opp eller mistet livet, beholdt han pågangsmotet.

For skildringen av det grusomme hverdagslivet, hvordan plantasjeeierne gikk frem og ikke minst de menneskelige skildringene.

Chiwetel Ejiofor bruker kroppsspråket, kroppsholdninger og blikk. Vi får møte Benedict Cumberbatchs som en godt oppegående plantasjeeier og hans motstykke Epp (Michael Fassbender) som en langt mer hensynsløs, rå og brutal personlighet som nyter å piske og forgripe seg på sine slaver.

Storslått og enkelt

Ikke bare er filmen storslått, men også enkel på sitt vis og konfronterende. Steve Mc Queen har filmatisert en skildring av en tid som fortsatt den dag idag plager amerikanerne langt inn i folkesjelen. Flere av scenene i filmen er direkte grusomme og man blir nummen i hele kroppen av å se på dette. Skuespillet skinner og det på en naturlig måte.

Hvordan var det mulig? Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne amerikanerne godta dette? Hvordan kan mennesker behandle hverandre slik? Alle disse spørsmålene sitter utenpå leppene som små hudfolder og presser frem svar. Svar jeg tror den jevne amerikaner fortsatt kvier seg for å besvare. I 2014.

En effektivt kratfull og gripende film som tvinger frem de vanskelige spørsmålene på svar vi kanskje aldri fullt og helt vil få.

Filmfakta:

Tittel: 12 Years A Slave
Regi: Steve Mc Queen
Medvirkende: Chiwetel Ejiofor, Michael Fassbender, Lupita Nyong’o, Sarah Paulson
Medvirkende: Benedict Cumberbatch og Alfre Woodard
Utgivelsesår: 2013
Sjanger: Historisk drama
Nasjonalitet: England og USA
Filmens nettsider: 12 Years A Slave

Publisert  07.02.2014, 22:00
Oppdatert 13.02.2014, 01:00

Del på Facebook Del på Twitter

Sett fra en ung jente sin øyne og med Døden som fortelleren.

Prøvelser

Liesel er en ung jente som tidlig får erfare at livet kan være tøft. Hun mister broren og opplever den sorgen det er å miste en bror, bli adskilt fra sin mor som er kommunist og ikke lenger tør ta seg av sitt barn. Nazi-Tyskland anno 1939 var ingen enkel plass for noe eller noen. Gradvis tilpasser hun seg et nytt liv hos sine forsterforeldre, før jøden Max dukker opp og det blir enda mer intenst.

Som ny i byen, ny på skolen og med vennen Rudy som eneste holdepunkt blir det mange fasader å holde. Maske må bære, sannhet må skjules og følelsen av at det uungåelig vil skje henger hele tiden over rollekarakterne.

Hans er en bedagelig herrmann som tar seg av Liesel og lærer henne å lese og skrive, mens fruen i huset, Rosa er streng, brysk og med dårlig skjult kjærlighet gjør hun sitt ypperste for å holde familien unna sult og nazistenes konstante søkelys.

Ordene gir liv

Max sin situasjon blir gradvis vanskeligere, men samtidig utvikler vennskapet mellom Max og Liesel seg.
De er begge glade i ord og lesning gir dem begge viktig næring. Bøkene og historie løfter dem mens luftangrepene nærmer seg på alle kanter.

Tørsten etter ord gjør at Liesel utsetter seg selv for problemer og Max blir tilslutt tvunget å rømme. Hans blir kalt inn i hæren og enda en gang tas knusende farvel. Ut av det lille de har, gjør man sitt beste og man kan gjerne peke på at en av hovedkarakterene nærmest fremstår som en porselensdokke. Eller at man snakker gebrokkent engelsk istedenfor tysk.

Lidelse ga utvikling

Fordi Liesel gjennomgår massiv lidelse og får døden tett innpå seg. Alt hun hadde kjær gikk tapt over natten, men Max kommer tilbake, skrivelysten er da godt igang og en sterk rollekarakter og en tapper ung dame har lagt fremtiden foran seg. Noe «Døden» og glimt av Liesels voksende og voksne liv ga oss glimt av. Såvisst er det i pressede situasjoner man vokser som mennesker.

Mange anklager filmen for å være langtekkelig, for glatt eller overdreven. Men det kommer an på hva man er ute etter. Geoffry Rush, Emiky Watson og Sophie Nélisse gjør alle en strålende innsats i en annerledes film som tvang frem tårer i øyekroken opptil flere ganger.

Liesel ble en gammel dame og solgte bøker i massevis, men historien viste oss at omtanke, mot og bøker er noe som aldri vil forsvinne med tiden. Filmen er forøvrig basert på boken med samme tittel.

Filmfakta:

Tittel: Boktyven
Regi: Brian Percival
Medvirkende: Sophie Nélisse, Emily Watson, Geoffrey Rush, Nico Liersch og Ben Schnetzer
Utgivelsesår: 2013
Sjanger: Drama
Nasjonalitet: Tyskland og USA
Filmens nettsider: The Book Thief

Publisert  23.01.2014, 22:00
Oppdatert  25.01.2014, 21:00

Del på Facebook Del på Twitter

Det begynner med en sjarmoffensiv over callinganlegget. Deretter går det med snuten ned.

Utenom det vanlige

Denne flyturen var ikke vanlig og det som gikk galt kunne gikk så galt. Men med en av tidenes mest utrolige og hasardiøse manøvre noensinne (flyet styrtet etter en kombinasjon av opp-ned og sidelengs flygning), så klarer den driftige kapteinen å være helt på dagtid også (som motpol til nattens heltedåder).

Rett etter avgang film er rett uttrykk for denne filmen. Livet, livene og ettermælet preges for det meste av det som skjedde rett etter avgang. Mens fylleangsten snikende dukker opp, møte med sårbare personligheter og et lengre sykehusopphold avsluttes.

Men hadde egentlig fylla og narkorusen skylda? Det virker så opplagt og nesten ferdigdømt. Men kanskje
det ligger mer bak. I mellomtiden går det som nærmest kan kalles en anti-helt i dekning. Alkoholen flyter, dopet inntas og en ung kvinnelig heroist dukker opp som en vandrende advarsel på hvor galt det kan gå.

Veien til en enda mer tvilsom vei lurer ved både hun såvel som kaptein Whitaker. Og det er en del av et moralbilde blant annet Dagbladet har problemer med å forstå. Hvilket kommer klart frem.

Fallet

Hovmod fører alltid til fall og det er ikke bare en flykaptein som er under etterforskning som må innse det. Ingen vil være med at dette er noe annet enn menneskelig svikt. Men så er ikke tilfelle. Flyet datt regelrett fra hverandre, en flyertinne vil ikke innse at det finnes rusproblemer, ansvarsfraskrivelser og risikoer som ties ihjel og glattes over.

Samtidig forberedes det til høring, man baserer kapteinens forsvar på løgnelser og rusproblemene forsøker man å skyve tilside. Uten hell overhodet. De forverres derimot. At en dreven pilot er skrøpelig og har store problemer, er over enhver tvil. Skuffet familie, isolasjon og ensidig fremstilling. Det tilspisser seg.

Fallet var stort for alle. Og samvittigheten innhenter tilslutt Whip Whitaker som sier det alle vet, men ingen egentlig vil høre: han drakk og: flyet datt fra hverandre. Noe ingen fyllekule eller narkotiske substanser i neseborene kan fremskape. Flyselskapet hadde også skyld, men ville ikke innse det. De falt også.

Enkelt og virkelig

Bak enhver årsak er det alltid to sider. Denzel Washington viser igjen hvilken karakterskuespiller han og tar for seg på dekket bord. Når rusen tok slutt kom angeren og ydmykheten. Men den uansvarlige var den mest ansvarlige av dem alle. De ansvarlige ble isteden til de uansvarlige. Følelser? Nei, beundring? Ja.

Ikke bare et bilde for denne filmen, men også historien den er basert på. Begge deler har skjedd og vil skje igjen. Oscar eller ei, dette er en film som får en til å tenke etter og forstå at ikke alltid lønner det seg å komme med forhastede konklusjoner. Velspilt og engasjerende på en rørende måte.

Filmfakta:

Tittel: Flight
Regi: Robert Zemeckis
Medvirkende: Denzel Washington, Don Cheadle, Kelly Reilly, Bruce Greenwood og John Goodman.
Utgivelsesår: 2012
Sjanger: Drama
Nasjonalitet: USA
Filmens nettsider: F l i g h t

Publisert  21.01.2014, 22:00
Oppdatert 27.01.2014, 00:00

Del på Facebook Del på Twitter

Denne gangen er sesongen flyttet og vi er i en tidsperiode der innbyggerne i den idylliske fjellbygden venter på snø. Masse snø.

En annerledes film

Jul i Flåklypa er definitivt en annerledes film enn klassikeren Flåklypa Grand Prix fra 1975. Enten man er en observant kinogjenger eller ei så har mye skjedd siden det  glade 1970-tallet. I Flåklypa også. Den driftige og tidvis lettere desperate avisredaktøren Frimand Pløsen søker etter snø gjør han lettere manisk, så britisk som en mediemann kan bli og til tyv for anledningen.

Men på en godmodig og litt klønete måte, slik det kan forventes i Caprinos eventyrverden. Reodor Felgen lar seg tilslutt overtale og en ny oppfinnelse settes sammen. Men denne gangen går det litt over styr og da må den trauste gjengen på Flåklypatoppen trå til igjen på selveste julaften.

Det blir full fart med morsomme kommentarer, små hendige ulykker og på to hjul i svingene. Denne gangen er det derimot Ludvig som trår til når det virkelig «er fali» og det er bare morsomt å være vitne til.

Nesten som før

Den trygge, gode og nesten litt løsslupne stemningen er der fortsatt og som en god venn sier: det er ikke noe vold, intimitet eller tull over dette. Her serveres man et godt stykke arbeide med nye animasjoner, nye stemmer og morsom vri på flere klassiske ting. Humoren er den samme og filmen blir ikke utdatert eller mislykket. Heldigvis.

Snertne replikker med litt dårlig skjult sårbarhet, morsom vitsing med mediene, en litt røffere utgave av Solan og den gamle gode Ludvig som er like saktmodig og heltemodig igjen. Man kan bare le og smile hele veien hjem fra kinosalen. Filmen klarer seg godt uten Il tempo Gigante. Det er fortsatt full fres i Flåklypa.

Filmfakta:

Tittel: Jul i Flåklypa
Regi: Rasmus A. Sivertsen
Medvirkende: Trond Brænne, Trond Høvik, Kari-Ann Grønsund og Kåre Conradi.
Utgivelsesår: 2013
Sjanger: Familiefilm
Nasjonalitet: Norge
Filmens nettsider: IMD profil

Publisert  04.12.2013, 20:00
Oppdatert 11.01.2014, 15:00

Del på Facebook Del på Twitter

Med minimale forventninger ble dette en interessant opplevelse.

Sannheten må frem

«Gåten Ragnarok» er en blanding av action, eventyr og med skrekklignende elementer i seg en film som er enkel, men samtidig avansert og til tider intens. Den ikke helt vellykkede og lettere distrè enkemannen og alenefaren Sigurd Svendsen sliter med å holde det gående. Han leder et forskningsprosjekt som er iferd med å miste all troverdighet og pengestøtte. Men et besøk og en til nå ukjent rune forandrer hele bildet.

Storslått natur i Pasvikdalen, «Ingenmannsland» og sporene fra Den kalde krigens dager legger en uforløst eim over kinosalen mens inntrykkene og bildene dras inn i sjel og tanker. Her har ikke mennesker ferdet i nyere tid og det blir klart for arkeologene at tingene som de fant, som de mistet og fortiden er helt annerledes.

Vikingene var i nord, men det var også der det stoppet for dem. Når dette blir klart så forvandles eventyrlyst til ren frukt og en spennende ferd blir til kampen på liv og død.

Grådighet gir nød og død

Hvis vikingenes mål var å ta en russisk landsby i år 833 med navnet «Odins øye» ble de treffende ordene: far, din grådighet vil koste oss alle dyrt» så treffende og er et delvis skjult, men også klart tema i filmen. Oserberggraven hadde og har fortsatt mange hemmeligheter. Så vikingene sin egen slutt eller hele verdens slutt? Er den aldrende kvinnen i graven Dronning Åsa? Samtidig er det klart at vikingene ville vi skulle vite at «mennesket vet lite» og det er helt riktig.

En lykkejeger griper sin sjanse, situasjonen blir enda mer farlig og intens. Om man i tillegg legger til en arkeolog som fraviker fra fornuft og ansvar så endrer bildet seg fra skattejakt til selv å bli jakt(et) på. For om «ho mor fekk nok so det vart Ragnarok«, hva da når man tukler med morsinstinktene?

Med bittesmå aner fra Fritt Vilt filmene, litt India Jones, litt Sherlock Holmes (i ny drakt). En arkeologs evne til å lese runer bringer oss til en lettere kryptologisk setting der fortid, nåtid og (muligens) fremtid møtes. Dragehoder og runer var ikke myte, men en konkret advarsel. Som ga død og nød.

La gåten ligge

Om man ikke henger seg opp i det teologiske (noe man kan gjøre og fordi filmen er sprekkfull av det) så er moralen faktisk enkel: Godt eller vondt? Og hvor mye er man villig til ofre for å avdekke en gåte og en del av historien? Historien er ikke original om man ser på handlingsmønsteret, men varm og spennende hele veien. Særlig Pål Sverre Valheim Hagen og Sofia Helin gjør knakendes gode rolletolkninger.

Familie. Nærhet. Heltemod. En mor som beskytter sitt avkom. Alle klassiske verdier som legges frem på en uanstrengt måte i en film som holder hele veien. Med det klare budskapet at fortid bør oftest være fortid.

En (nerve)pirrende historie forblir fortsatt det og gåten forblir der fortsatt. I dunkel belysning der ormemor får regjere i fred og ro. Det er nok best slik. Fakta og fiskjon i skjønn forening.

Filmfakta:

Tittel: Gåten Ragnarok
Regi: Mikkel B. Sandemose
Medvirkende: Pål Sverre Valheim Hagen, Nicolai Cleve Broch og Sofia Helin mfler.
Utgivelsesår: 2013
Sjanger: Eventyr/Action
Nasjonalitet: Norge
Filmens nettsider: IMD profil

Publisert  07.10.2013, 22:00
Oppdatert 10.10.2013, 16:00

Del på Facebook Del på Twitter

Men ikke alt er alltid slik det ser ut eller kan fremstå.

Jakten på sannheten

Jack Reacher er ikke på noen måte en mønsterdetektiv eller etterforsker av klasse, noe hele filmen kanskje strever litt mye med å vise frem og det blir til tider overprestasjoner. Men Rosamund Pike og Tom Cruise har nivå nok til å bære filmen. <<Finn Jack Reacher>> blir allikevel det som gjør at jakten på sannheten får hovedrollen i en film der intriger, maktkamp og som alt nevnt: overprestasjoner fort kunne ha ødelagt.

Tidlig blir det klart at dystre hemmeligheter lurer og de skal skjules for enhver pris og vår hverdagshelt er kanskje en sint krysning av Jessica Fletcher og Magnum med litt galskap som Cruise mestrer utmerket. Gode skuespillere kan mestre alt.

Uventede situasjoner

Uventede fiender gir uventede situasjoner og når mye mistanke pekes mot en selv og Politiet er på jakt etter deg, så ville de fleste mistet motet. Men noen vokser i slike situasjoner. Når sannheten skal finnes må man ty til tøffe og tidvis svært ekstreme virkemidler som hverken påtalemyndighet eller Politi kan, vil eller tør å bifalle. Forsvarsadvokaten Helen Rodin forstår tidlig at om hennes klient ikke skal dømmes, så må hun se saken fra en helt annen side.

Biljakter, slåsskamper og en rett-på-sak, men samtidig snedig vri for å finne sannheten er det Jack Reacher tyr til og han lykkes. Rovdyrene er oftest de som er best kledd og veltalende. Så er tilfelle også denne gangen. De skyldige tas, en plaget hverdagshelt forsvinner tilbake til sin egen skygge og livet går sin gang.

Moralen: snakk sant ellers kommer Jack Reacher og tar deg!

Filmfakta:

Tittel: Jack Reacher
Regi: Christopher Mc Quarrie
Medvirkende: Tom Cruise, Rosamund Pike og Robert Duvall mfler.
Utgivelsesår: 2012
Sjanger: Thriller
Nasjonalitet: USA
Filmens nettsider: Jack Reacher

Publisert  19.01.2013, 20:00
Oppdatert 21.01.2013, 14:00

Del på Facebook Del på Twitter