Dette oppsummerer hva 17. mai betyr for meg.

For 200 år siden ble grunnloven undertegnet. 1814 er skrevet inn i våres hjerter for alltid. Hvorfor har jeg da et på-siden-forhold til jubileumet i år og til grunnslovsdagen generelt? Det er sammensatte grunner til dette. Som liten var 17. mai kjempespennende. Da var man høyt og lavt, ville ha russekort og spiste is såvel som pølser til man omtrent sprakk. Så ble man tenåring, voksen og mer tilbaketrukket.

Det er mange år siden sist jeg var i byen på og feiret nasjonaldagen. Hvorfor? Det er bare ikke «helt meg» å feire den med tog, is eller pølser. Man har et mer avstandsforhold til det hele. Noen vil helt sikkert hevde at jeg er utakknemlig, blasert og ikke setter pris på demokratiet, friheten og det å leve i et fritt land.

Det står de fritt til å måtte mene. I et demokrati bør det også være rom for ulike meninger og synspunkter.
Ole Paus er en modig mann. Jeg synes ikke Troms er like modige. Å si nei hadde vært langt mer modig.

Men er alt så ille da? Nei, slettes ikke. Mye er bra. Vi har et bra samfunn med gode rammer, velferdsvilkår mange andre land ikke er i nærheten av og god livskvalitet. Men det er også mye vi kan bli bedre på. Blant annet som å la oss diktere av stater som bryter menneskerettighetene, politikere som daglig bryter loven (den grunnloven vi nå feirer) og en stadig innskrenket tone ovenfor de som ikke mener det samme som «folk flest».

Den kristne arven vår neglisjeres, retten til å bevare liv skal forbys og man vil ikke ta imot folk fordi da kan en annen stat bli sinte. Jeg forbinder ikke dette med grunnlov, frihet eller demokrati. Forbedringspotensialet er stort. Og med det forbeholder jeg meg også retten til å være noe nøktern idag og en stund fremover.

Fordi: jeg kan. Om dette innlegget feks av «mystiske grunner» skulle bli borte, er det jo et prof på det jeg peker på her. Alt det grunnloven står for og det den ikke står for.

Publisert  18.05.2014, 21:00
Oppdatert 18.05.2014, 22:00

Del på Facebook Del på Twitter

Moter, mot eller mot er. Velg selv.

Dressene for de friske og fremre.
Dressene for de slanke og smekre.
Dressene for deg som vil fjerne fedme.
Dressene for de som er vellykkede og godt med penger i hende.

Men blir de noe sprekere, lykkeligere og tøffere?
Spør jeg, der jeg scanner meg inn i joggebuksen og genseren min. Med undring og lett gjenge.

Publisert  20.04.2014, 22:00
Oppdatert 24.04.2014, 23:00

Del på Facebook Del på Twitter

Mat må man ha og det vet kremmerne.

Det går unna, dette kan de. Pip-pip-pip. Ikke akkurat fuglekvitter.
Samlebåndet går varmt, myntene renner inn og kjøpmannen ler hele veien til banken.
Var det nettopp bensin jeg fylte på tanken eller var det mat? Forvirret titter man på sin kassalapp.
Pakker varene og vagger i vei.

Rema 1000. Det enkleste er ofte det beste.
Rema 10000 og ikke like enkelt lenger, er nok mer korrekt.

Det er gjerne slik med krig og konsepter. Ting har det med å utvikle seg. I feil retning.

Publisert  12.04.2014, 00:10
Oppdatert 12.04.2014, 01:00

Del på Facebook Del på Twitter

Nye eiere, mye trøbbel

På kort tid har man sett hva Oslo Kino og nye eiere har blitt til. Smålighet, grådighet og i så utakt med sitt publikum. For mitt vedkommende er det uviktig om hvem de er eller hvor de er fra. Derimot er det viktig hvordan de går frem. Å forsøke å endre avtaler med storaktører som Disney er et veldig dårlig trekk. Pengene taler og når de sier sitt «språk» forsvinner ofte fornuften.

Hvordan skaffe seg ubehagelig oppmerksomhet på kortest mulig tid? Joda, skap et klasseskille blant kundene og skap irritasjon i samme kundekrets. Da har vi alle katastrofers mor, blandet sammen, stekt og servert som en gjørmete, gørrsvart vaffel jeg ikke engang ville tatt i med jerntang.

Nye eiere har sålangt betydd trøbbel for Oslo Kino.

Hvordan snu trenden?

Ut med nåværende eiere og inn med nye. Som kan. Altså som i drive kino, være seriøs, ha nødvendig kapital og skape gode avtaler med distributører. Alternativet? Vent til filmen kommer på DVD eller Blu Ray. En annen løsning er å se film på andre steder enn i Oslo. Det eneste språket mennesker som driver slikt forstår: er massivt inntektsfall. Det gir seg selv løsninger.

Så hvordan snu trenden? Se filmer på andre kinoer og gjør det klart for Oslokino at deres «nye stil» ikke er ønsket overhodet. Om det så må være ved å boikotte dem så kraftig at salgstallene går rett til bunns. Ingen snill måte. Men kinokynisme må møtes med kundebevissthet. Da kan man ikke finne seg i hva som helst.

Publisert 05.04.2014, 20:00
Oppdatert 06.04.2014, 14:45

Del på Facebook Del på Twitter

En ny trend er kommet og det gjelder å følge med.

Børspriser på mat

En dag koster kjøttboller på boks 23 kroner. To dager senere koster samme boksen 48 kroner. Kjøpmenn og kjøpkvinner samt andre som driver forretning synes sikkert det er morsomt. De tjener sine penger. «Sånn er det bare» er ordet for dagen. Hva synes så kunden? Det har ikke vært så mye skrevet om dette, men det er tvilsom praksis.

I gamle dager (for min del blir det 1980-tallet, 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet). Så økte prisene, etikken og moralen ble satt tilside. Nå er det å tjene mest mulig og oftest å gi minst mulig tilbake. Uhederlig forretning ville bestemor eller bestefar ha sagt. Hvordan kan man være uenig med dem i dette? Jeg er det ikke.

De store eter alt

Svulstige ord og av typen: «hund spiser hund». Men man kan stille seg spørsmålet om det faktisk er slik. Pølsebua og de gamle landhandlerne som drev butikk på godt gammeldags vis er borte. Savner begge.
Nå er de byttet ut med store matkjeder som «kliner til» og «kjører på«. Da blir det så som så med den viktige kundeforståelse og edruelighet.

Normalt er man vant med at det er politikere som gir i en hånd og rasker til seg med neste. Matbutikkene har nå kastet seg på samme trend. Snart koster en liter melk 20 kroner og fattige må spise usunn mat fordi man ikke har råd til annet.

Min kommentar: Matkynisme. I både teori og praksis. Tragisk og uverdig på alle måter.

Publisert  27.03.2014, 19:00
Oppdatert 29.03.2014, 21:00

Del på Facebook Del på Twitter

SOS Barnebyer har satt tankene igang.

Barnet først

Det er ikke lenger så ofte at jeg omtaler mediesaker, men regelen som bryter unntaket. Når jeg ser videoen til SOS Barnebyer sitt prosjekt i Syria og forsøket på å teste Oslo-folks godhet, så gjør det sterkt inntrykk. Kommentarfeltet i nyhetssaken blir jeg bare bedrøvet av. Det er meg, mitt og overfladiskhet. Men: det er viktig å se forbi det. Hva vil man frem til? Jo, at hjelp i Syria er reelt.

Barn fryser ihjel, et land ødelegges fra innsiden og utsiden. Vi kan gjøre noe, men lar være. Samvittighet? Selvsagt plager den oss. Fordi vi burde ha dårlig samvittighet. Mangel på empati og grunnforståelse er iferd med å kjøre hele den vestlige verden i grøften.

Barnet må alltid komme først. Forstår du ikke det, så gir du blaffen i din egen og andres fremtid. Det høres brutalt ut, men er reelle og knallharde fakta. Jeg liker derfor kampanjen og synes ikke den er kynisk eller ufin. Men derimot viktig.

Vi bryr oss

Videoen viser at vi bryr oss. Enten man vil hevde at dette er ressigert eller ei. Hadde jeg sett et barn lide eller fryse så ville jeg hjulpet og håper så inderlig at man ikke er alene om det. Jeg må byttes ut med vi. For hele livet handler om sin neste. Glem humanisme, mine valg, mine rettigheter og mitt liv. Tenk heller: hvordan kan vi sammen gjøre livet bedre for hverandre og alle.

Omtanken finnes i oss. Den må bare oftere enn før lokkes frem. Holdningsskapende kampanjer er viktig. Enten vi snakker om et norskt barn, et syrisk eller romfolk-barn.

Publisert  20.02.2014, 21:00
Oppdatert 20.02.2014, 21:30

Del på Facebook Del på Twitter

Desverre for Marvel og alle andre som «lukter» sensasjon.

Motivene felles

For noen uker siden trosset han frykten og dro opp i Ghettoen. Groruddalen, stedet alle vet om og hvor ikke alle vil bo lenger. Destinasjon var Romsås og Vestli. De nyoppussede T-banestasjonene. Begge var flotte og skuddene falt. Med kamera. Motivene ble felt, frykten overvunnet og stereotypene felt. Det er jo slik en surrete hobbyfotograf opererer.

Hvor var gjengene? Ikke vet jeg. «Jegeren» og hans «børse» møtte dem ikke. Nesten, bare nesten altså: litt skuffende. Men det er godt brukte kroner og nødvendige ting som Sporveien har gjort, der oppe ved grensen til Akershus.

Farlig mann

En sommer utbrøt et lite barn «Mamma, se den stygge mannen tar bilder av meg!» Men den lille tok så feil. Den stygge mannen tok bilder av T-banestasjon. Det er en sær og smal greie. Men en hobby som fikk sitt utspring fra barneopplevelser på det glade 70-tallet. Det er jo slik stereotyper får sin næring. «Alle» som ferdes med kamera er jo journalister og ser man på et barn er man jo «stygg og farlig».

Ja, kjempefarlig. Så farlig at ingen merket noe når man foreviget et stykk Nydalen T-banestasjon et lite gjesp tilbake i tid. Det er ikke mer enn åtte år siden denne nye og meget spesielle stasjonen ble åpnet. Nå har de første slitasjetegnene allerede vist seg. Litt betenkelig og trist.

På nytt ble børsa hevet. Det sa klikk-klikk-klikk. Så dro man hjem med fangsten. Vel overført og «renset» er man fornøyd. Lang tids frustrasjon og overanalyse er over. «Jegeren» kan hvile. For øyeblikket om ikke annet. Før nye stereotyper og jaktmarker venter.

Publisert  17.02.2014, 21:00
Oppdatert 18.02.2014, 00:30

Del på Facebook Del på Twitter