Dive in Suzie.

For det første, det er ikke noe historisk over det å vedta lover som gradvis plukker fra hverandre samfunnet og gjøre oss skruppelløse, tøylsesløse og forakter alt det opprinnelige som ble gitt oss. Ordet Pride ser jeg også at brukes idag. Men er de klar over at forskjellen? Fordi stolthet versus hovmod er to forskjellige ord.
To så vidt ulike betydninger og to vidt så ulike alvorlighetskarakterer.

La meg dra en liten paralell til denne: Nei, sorry..du er for feit! Sier man virkelig slik til en femåring? Normalt ikke. Men et forsikringsselskap kan tillate seg slikt. Joda, jeg vet at de skal drive forretning, at de skal tjene penger og at de er kyniske. Men et sted går faktisk grensen. Dette er langt over grensen.

Begge deler er langt over grensen. Å ødelegge samfunnets grunnstener og moralske forankninger og det å gi å gi femåringer krenkende avslag er ingenting å skryte av. Skam. Skandale. Tragedie. Det er dekkende ord.

Vannskille? Værfenomen? En leser på Hjelteryggen oppdaget et spesielt fenomen på fjorden og kontaktet likesågodt avisen. Naturen vår er forunderlig, spesiell og herlig på godt som vondt. Pussig, jeg satt akkurat og tenkte over dette med vær, aktiviteten på sol og om man får oppleve Nordlys fremover. Ikke fordet, vær er det jo alltid og mulighetene byr seg nok.

Etter vann kommer (ofte) vei og idag er jeg ved et veiskille. Min første linjestrekning på T-banen er nå festet til bilder på harddisk og er sant som det skal være lettet. Groruddalen er ikke det stedet i Oslo jeg trives best. Samtidig er det greit å se at man faktisk kommer noen vei også.

Feige. Kollektivt feige. Stig Ove Voll spør idag om vi er kollektivt feige. Jeg har ikke opplevd det samme som han (ennå), men er enig i at  vi er altfor kollektivt feige ja. Senest på T-banen igår som idag så er man vitne til foreldre som ikke klarer, vil eller gidder å sette grenser for barna sine. Dette går utover alle. Og det er leit.
For alle parter.

Konsekvensen blir at vi vil få en heller dysfunksjonell neste-generasjon om ikke ting snur snart. Og apropos det, er ikke hver dag man leser om en bil som nærmest meier ned en càfe i Oslo og nærmest blir jaget av rasende gjester før sjåføren arresteres. Gjett hva straffen blir? 5-1 at han er ute fra arresten innen en uke.

Etter fallet så reiser man seg. Ny uke tripper utålmodig utenfør døren nå og vil gjerne inn. Men du må vente, uken. Litt til. Det blir spennende. Et par uavklarte ting står og vipper litt. Jeg vil ha noe tilbake. En nær venn venter på hva som skjer med sitt kamera. Jeg også. Selv har jeg bestemt meg for å rense og pensjonere mitt kamera. Jeg vil ta steget videre.

Ja, hva er veien videre? Holde meg oppreist. Ta mer bilder, leve, nyte, lære mer og fordype seg. Kanonisk. Skriften. Oppdatere seg på teknologifronten og unne seg en sen ferie. Men det er mer. Nåvel, det får komme når det passer seg.

Publisert  25.06.2011, 19:00
Oppdatert 25.06.2011, 19:53

Del på Facebook Del på Twitter

Jeg skal prøve å besvare spørsmålene.

Brutalitetens natur

Mennesket er brutalt og primitivt av natur på mange vis (altfor mange sådann), det er bare å erkjenne først som sist. Gjentatte skriverier om dyreplageri og grusom behandling av dyr er klare vitnesbyrd om dette. I natt så jeg på programmet Whale Wars på Animal Planet og tok meg selv i å ta parti med hvalene og selene.

Samtidig som jeg til en viss grad forstår hva Sea Shepherd gjør, selvom metodene deres er noe jeg delvis er uenig i. For hvalene og selene og den rå jakten som fangsten på den er symptomatisk for vårt forhold til dyr anno 2010. Er det urimelig å tenke slik? Muligens, men gjør det allikevel.

Vi gir blaffen

Så til spørsmålene. Jeg synes det er med rette å konstatere at mennesker behandler dyr dårlig. Enten det er kjæledyr eller dyr i naturen. Vi trenger mat er argumentet. Ja, den ser jeg. Men ikke helt. Ku og fe er det kjøttet vi spiser mest av. Majoriteten av oss spiser hverken hval eller sel, derfor er dette argumentet for tynt. Hva så med andre frittgående dyr eller kjæledyr, hvorfor plager mennesker de?

Veldig få eller ingen vil svare på det. Men jeg tror rett og slett at mange gir blaffen. I dyrene og hvordan man er mot dem. I et samfunn der det fokuseres mer og mer på at man kan gjøre hva man vil, når man vil og hvor man vil. Klart det gjør noe med oss. Moralen, selvbevisstheten og respekten for det som er rundt oss synker.

Hvem er på dyrenes side? Jo, dyrevenner og dyrevernere. De burde vært mange fler enn de per idag.

Mot veggen

Dyrevernere og dyrevenner finnes heldigvis i hele verden. Men de støter ofte på murveggen. Den byråkratiske murveggen. Politikere er ikke opptatt nok av dyrs vel og ve. I Norge har blant annet ikke kjæledyr noen rettigheter og man vil stadig gå for nye kvoter på hval. Når stopper man?

Den dagen en politikers kjæledyr blir kvestet eller når havet begynner å bli tomt for fisk og dyreliv?

Hvorfor møter de som vil bevare dyrene og ønsker dem godt veggen? Jo, fordi vi har politikere i de aller fleste landet og mennesker generelt som er mer opptatt av seg selv og sitt eget daglige konsum fremfor det å ta vare på det som er rundt dem. De ødelegger for alt og alle. Og ingen klarer pr dags dato å få slutt på dette.

Kommentar: Derfor støtter jeg Greenpeace, Sea Shepherd og dyrevenner. De må ty til et knalltøft språk våre uansvarlige politikere blir tvunget til å lytte til. Særlig etisk? Neppe, men det er ikke menneskehetens måte å behandle dyr på heller og aller mest så svikter myndighetene der. Grovt sådann.

Publisert  18.07.2010, 22:00
Oppdatert 20.07.2010, 23:40

Del på Facebook  Del på Twitter