Har noen kommentarer til dette.

Det er mye man kunne ha skrevet og sagt om nettopp denne saken. Noen tanker har man selvsagt gjort seg, noe er allerede blitt sagt og et nytt lydklipp om dette er nå klart. Hør etter og spør deg selv: hva godt kommer ut av etterpåklokskap? Og husk: om det bare blir med praten så blir det ingen klokskap. Da gjøres den om til tomme ord og dårskap.

Ansvar er et ord som nesten er like mye misbrukt som rasisme. Ansvar er noe man må ta. Alle må det.
Å peke på andre og si at de skal gjøre noe, nytter ikke. Du selv må ta ansvar. Ingen andre. Ikke glem det.

Publisert  15.08.2012, 15:00
Oppdatert 15.08.2012, 15:30

Del på Facebook Del på Twitter

Vi må vise oss som varme, men også tenke på sikkerhet og rasjonelle handlinger.

For mye bilder

Det er blitt for mange bilder av drapsmannen. For mye detaljer. For mange navn. For mye tanker. Det holder med at media vet, de trenger ikke dele absoulutt alt. For mye bilder gir helt gale bilder og livsfarlige bilder.
Det gir et usunt fokus også. Hva man derimot bør fokusere på, er hvordan vi skal leve fremover og ta noen debatter. Upopulære debatter om overvåkning, sikkerhet og trygghet.

Jeg mener at vi skal huske hans navn og bilde. Men ikke overdrive dette. Ikke hate, men elske. Uansett hvor vanskelig det måtte være nå. Media som politi må fokusere på å få tak i medhjelpere og følge med de som måtte utgjøre en trussel mot Norge som nasjon.

Fremdrift og fremtid

Forby forby, jeg vil spy. Joda, jeg har hørt argumentet. Har også lest fra de som sier at alt bør være som før. Ingenting blir som før, det er første bud nå. Men vi kan lære av dette ved å stå sammen, ta ansvar og være fornuftige. Det innebærer også forandringer. Noe vi bør innse at vil komme.

Strengere straffer, innstrammet våpenlov og innstramning på kjøp av kunstgjødsel er noen forslag som er luftet. Jeg forstår at demokrati, åpenhet og tilgjengelighet er alt for mange. Men er ikke sikkerhet og det å kunne være trygg i sitt eget land viktig også? Igjen, fokuset. Tenk fremover og ikke bakover.

Kommentar: Snu gjerne avisenes forsider, men oppfordre også til at folk snur fokuset og ser fremover.

Publisert  04.08.2011, 01:00
Oppdatert 04.08.2011, 01:30

Del på Facebook Del på Twitter

Jeg har enda ikke lagt ned blomster. Men skal og godt vil nettopp det bli.

Farvel ble på en måte tatt idag. NRK sine litt hakkete bilder fra Folkets Hus, rosene, den rare stemningen og sorgen man så tydelig kan se i mange alvorlige ansikter. Det er akkurat èn uke siden nå. Det så utenkelige ingen trodde eller håpet-våget ville skje i vårt lille land. Mange mennesker ble brått revet bort fra oss.
De hadde fremtiden og hele livet foran seg.

Nå er de borte og er stjerner som skinner på himmelen. Jeg kjente dem ikke personlig, men jeg minnes dem, sørger over dem og savner dem. Å snakke for alle er ikke mulig, men er garantert ikke alene om å føle det slik idag. Og i tiden som kommer. Noen flotte ord reflekterer dette her.

I nettopp slike stunder er det så viktig med samhold, nærhet og vennskap. Jeg er selv glad for å ha venner som er der for meg og som jeg kan være her for. Gleder meg veldig til å se igjen et par av dem på mandag, det skal bli godt rett og slett. Balsam for sjelen. Idag er nok mange glad for å være sammen med sine nære og kjære. Jeg tenker på dere og håper deres helg blir fylt med glede, samhold, kjærlighet og ro.

Tenker litt på turen til svenskekysten jeg var på igår. Å oppleve idylliske Grebbestad og det slående vakre Tjurpannan igjen. Å bare kunne være der. Ikke nødvendigvis utforske så mye, men tenke, slappe av, se på havet, takke Gud og føle roen.

Drømmer er viktige å ha. Nå som ellers og alltid. Jeg har tenkt mye på mine. Kanskje en dag klare å fullføre artium som frem til idag har fremstått som en stor skam. Å kunne lese og ta fatt på en vei frem til noe som vil kunne gjøre meg istand til å gi og hjelpe andre mennesker. Et bittelite skritt begynner på tirsdag (trolig) og det skal bli spennende å ikle seg hvitt-svart.

Jeg skal også bruke mer tid på foto fremover og det nye kameraet mitt. Uttrykke meg visuelt, kanskje legge ut noen lydklipp og sette tanker ned på php og dele de. Ikke alle, men ihvertfall noen. Olsok er ikke bare til minne, heder og ære. Det var og skal fortsatt være slik.

Men: nå er også sorg, refleksjon blitt lagt til og en måte å si: nå skal vi reise oss og bli samlet igjen. Som ett.

Publisert  29.07.2011, 17:00
Oppdatert 29.07.2011, 18:10

Del på Facebook Del på Twitter

Derfor skal jeg skrive dette èn gang og kun èn gang også.

Si at man sammenligner Norge som en jomfru i etterkrigstid. 71 Ã¥r gammel nÃ¥, dypt rystet i sjelen og ikke jomfru eller uskyldig lenger. Den uskylden mistet hun nemlig for fem dager siden. Jeg har jo fra tid til annen tenkt meg med meg selv: «kan dette virkelig skje her?». Ja, det kan det og nÃ¥ har det skjedd. Akkurat det gjør sÃ¥ utrolig vondt Ã¥ tenke pÃ¥. Ikke minst er det ekkelt. For sann mine ord, dette er ikke siste gangen.

Med mindre vi ikke lærer av dette. Jeg er helt enig i at vi ikke må møte de grusomme ugjerningene som har rammet regjeringskvartalet og uskyldige ungdommer med sinne eller hat. Men derimot med kjærlighet, demokrati og åpenhet.

Samtidig er det også viktig at vi forstår at det finnes et trusselbilde mot og ovenfor Norge. Dette påpeker USA såvel som Storbritannia og andre. Vi bør lytte til de ettersom de smertelig nok snakker av egen erfaring.
Vi må tenke mer sikkerhet og beskytte offentlige bygninger. Åpent og demokratisk bør ikke være sidestilt med uforsiktig og direkte uforsvarlig.

Enkelte klager over at det er overvåkning i Oslo Sentrum og væpnet vakthold i gatene nå. Det er strengt tatt nødvendig og alle offentlige bygninger bør være tydelig bevoktet fra nå av. Det er faktisk prisen for å leve i et fritt samfunn. Noe veldig mange synes å ikke forstå. Kanskje de ikke vil forstå?

Oppgitthet og på grensen til sinne. Ja jeg blir det når folk begynner å trekke inn innsynsfrihet, ytringsfrihet og retten til å gjøre hva de vil. Ta dere sammen! Vi har nettopp opplevd den verste dagen i vårt lands historie og det beste dere kan gjøre er å snakke om Sovjet, jeg vil-jeg skal og få mappen min nå! Det er ikke slik man skal vise de døde eller hardt skadde respekt og/eller den siste æren.

Vi kan ikke være naive lenger og late som vi lever i Legoland. Det er på tide å innse at det finnes krefter som er sinte på oss for deltagelse i Libya og Afghanistan og fordi vi står ilag med USA. Eller som følger av vår politikk og holdninger. Som vil skade oss og ramme oss. Det må folk få øynene opp for.

Media må også vise ansvar og fornuft. Det gjør de ikke når de lar en person bruke dem som en brikke i et spill og legger ut en oppskrift på terror og ren djevelskap. At folk sprer dette er dypt tragisk. De burde settes under lupe og holdes øye med. Når navnebrødre av den skyldige må bytte navn og søke tilflukt på grunn av mediers opptreden har det også gått for langt.

Akkurat nå lar de seg bruke og blir løpegutter for svært farlige krefter. At mange i sin iver på å mene noe om alt blir nyttige tjenere enten på ufrivillig eller frivillig basis er også trist. Og alvorlig. Svært alvorlig. Vi er i sjokk. Vi er blitt rammet av terror. Men det er ingen unnskyldning for kollektiv galskap.

Jeg er kritisk. Til mange holdninger. Til mye dumskap og uforstand. Men mest av til mangel på forståelse for at situasjonen er ny og at vi er blitt forandret som nasjon. Våkn opp og forstå hva som foregår.

Skrevet for Onsdag 27. Juli 2011.

Publisert 27.07.2011, 22:00
Oppdatert 28.07.2011, 00:00

Del på Facebook Del på Twitter

Den mørkeste dagen i vårt lands historie i etterkrigstid.

Lite visste jeg fredag ettermiddag hva som var i gjære da klokken var blitt 14:55. Planen var å ta t-banen til byen og ta en avstikker via Grubbegaten opptil St Olav og bokhandelen for å overraske fadderen sin på jobb. Før rosenkrans og messe. Men fra morgenen av så hadde jeg en ekkel magefølelse som tilsa meg at noe virkelig var galt. Jeg har lært med årene å lytte til den og noe inni meg ba meg om å vente og bli.

Jeg lyttet og ble hjemme. 20-25 minutter kom sjokket da det ble klart at en bombe hadde eksplodert i Oslo Sentrum ved regjeringskvartalet. Etterhvert som oppdateringene strømmet på Twitter, Facebook og tv`en var slått på så ble det verre. Dette var terror og samtidig ble det meldt om skyting på Utøya der AUF hadde leir.

Den store skjelven kom over meg. Jeg gråt mye og skalv. Ba enda mer og så på nyheter, nærmest i en slags halvbevisstløs tilstand og ble et slags vitne til det som senere skulle bli til en av de verste dagene i vårt lille lands historie. Endel sms`er ble sendt til familie og venner, hadde en lang samtale med tanten min på Grua og fulgte med på nyhetsbildet. Et bilde som stadig ble styggere.

De tok han! Ettermiddag ble til kveld og historiene ble verre i takt med tiden. De første dødstallene kom inn og den ene pressekonferansen overlappet den andre. En mann hadde de tatt og han tilsto etter kort tid å ha sprengt regjeringskvartalet til en krigssone og ha skutt mange mennesker ned med kaldt blod.

Nå har det gått fem dager. Jeg har lest aviser, lest grusomme skildringer og sett enda mer på nyhetene enn på mange år tilsammen. Sakte men sikkert går det opp for meg hva som har skjedd. Terroren, tragedien, de mange som mistet livet, innsatsen til politi, frivillige og alle som viser omtanke. Fakkeltog, rosehav, folks godhet og politikere som står sammen.

Vårt lille land er i sorg, vantro og sjokk. Jeg er i sorg, sjokk og mye av angsten-redselen fra 2001 er tilbake. Flashbacket fra NYC er der, som en ekkel seig klump i meg. Det vil ta tid å fordøye. Jeg tenker på alle de som nå har mistet noen, som sitter igjen eller som opplever at dere nære er hardt rammet.

Tenker på dere alle sammen. Tenner lys. Jeg kjenner smerte og spør meg selv: hvorfor? Så uvirkelig, rått og brutalt. Men hat eller sinne skal ikke få noe bo. Vi må minnes de døde og hedre dem med kjærlighet, ansvar og samhold.

Publisert  27.07.2011, 21:00
Oppdatert 28.07.2011, 01:00

Del på Facebook Del på Twitter

Denne dagen endret definitivt livet mitt.

Drømmer jeg?

Se her, se her da! Flyet kommer mot oss. Det var faktisk scenarioet noen opplevde 11.9.2001 og øyeblikket er boret seg i våres minner for alltid. Ikke noe magisk øyeblikk akkurat, men et med skrekk og gru. Den dagen hadde jeg kommet hjem fra jobb og slo på TV 2, da bildene som skulle forandre livet mitt flimret over tv-skjermen.

Ikke to, men tre fly treffer tre forskjellige bygninger i World Trade Center. Bare dager før hadde jeg sett filmen True Lies og lurte på om jeg drømte. Men dette var ingen drøm. Derimot var det en grusom virkelighet som var til, foran mine egne øyne i tv-ruten.

Etterhvert ble jeg klar over at et fly hadde styrtet i Pentagon og at enda et styrtet utenfor Connecticut. Flight 93. Allerede da forsto jeg at dette var regelrett terror og frøs til is.

Lang dag

For meg ble 11. september også en lang dag. Nærmest paralysert så satt man klistret til tv og så nyheter på TV 2, TV-Norge, Sky News og CNN. Man var i en slags transe og sjokktilstand. Hvordan kunne dette skje og hva ville konsekvensene av dette bli? Senere fikk vi vite at dette trolig var utført av Al Quaida og USA skjerpet tonen ovenfor Afghanistan og Pakistan. Dag ble til dager og uke. Minst.

Krigen og kampen mot terror, flyselskaper som gikk konkurs, ekstremt streng sikkerhet på flyplasser i USA og en frykt som satt løst i mange. Frykten sitter fortsatt, mange er fortsatt redde og i USA er man vaktsomme som aldri før. Alt ble forandret.

Idag

Vi skriver fredag 20. august og det er snart gått 10 år. Utrolig, med tanke på hvor fort tiden egentlig har gått. Samtidig virker det fortsatt som igår. Sjokket og vantroen har sunket inn. Men man minnes ennå. Jeg la ned blomster foran USAs ambassade og tenkte på alle de som hadde mistet noen og fikk sine liv så forandret.
Mitt liv ble også forandret. Jeg var og er fortsatt mer vaktsom.

På folk som oppfører seg mistenkelig på t-bane, buss eller trikken. På vesker eller bager som settes fra seg og man vet alltid at dette også kan skje her. Men man kan ikke slutte å leve og 11. september skal jeg hedre alle de som mistet livet. For det var dagen den verden jeg lever i defintivit mistet sin uskyld.

Publisert 20.08.2010, 20:00
Oppdatert 21.08.2010, 17:25

Del på Facebook Del på Twitter

Tommy`s Tanker sender sine tanker til alle de etterlatte.

Dagens hendelse:

Tittel: Hevnaksjon
Sak: Ekplosjonene var hevn
Nettside: Nettavisen
Info: Krigere tar på seg skylden
Foto: SXC

Dagens video:

Tittel: Vi er redde for å ta t-banen
Hvor: Moskva
Kommentar: Moskvas innbyggere er redde og sinte
Copyright: VG
Info: To selvmordsbombere tok med seg 39 mennesker i døden

Dagens bilde:

Tittel: Det grufulle synet
Sak: Fant nytt bombebelte
Foranledning: Bombeangrep rystet Metroen i Moskva
Copyright: Dagbladet
Foto: SXC

Dagens uttalelse:

Tittel: Nå må vi være redde igjen
Sak: Sorg og frykt i Moskva
Video: Frykten stikker dypt i
Copyright: Aftenposten
Foto: SXC

Publisert  31.03.2010, 20:00
Oppdatert 01.04.2010, 06:30

Del på Facebook  Del på Twitter