Tenk litt over det et øyeblikk.

De fleste av oss har helt sikkert hatt øyeblikk eller stunder i livet som virkelig har vært mørke. Har du opplevd dødsfall eller ødeleggelser, så vet man godt hvor forferdelig dette er. I disse dager raser det krigshandlinger i Syria og Libya. Samtidig herjer orkanen Irene og har gjort store skader. Mange menneskeliv har gått tapt. Akkurat nå i skrivende stund, har orkanen inntatt New Yorks gater og vannet flommer over.

Ordet «vi forstår» eller» jeg forstår» brukes ofte. Kanskje for ofte også. Å kjenne eller forstå noens smerte er noe mange klarer, men ikke alle. Selvom en liker å tro/mene det stikk motsatte. Men kan vi virkelig forstå hvordan disse menneskene har det nå?

Alt det mange frykter har nå blitt til virkelighet. Enten man befinner seg i Damaskus eller i Tripoli`s gater.
På østkysten i USA er millioner av mennesker uten strøm, menneskeliv har gått, man har hamstret og venter på en storm man vet vil gjøre skader. Selv er jeg så urolig for venner i USA og føler sterk medynk med dem. Forstå deres frykt og redsler? Nei, det klarer jeg ikke.

Ei fordi en mangler empati, men akkurat deres frykt i den situasjonen de er i nå, går ikke an å forstå. Man må være i den selv. Men jeg forstår at de har det tøft. Dere er alle i mine tanker og bønner. Lys brenner for dere og jeg håper det blir minst mulig skader. I kampen for demokrati og/eller mot voldsomme naturkrefter.

Publisert  28.08.2011, 16:00
Oppdatert 28.08.2011, 16:55

Del på Facebook Del på Twitter

Gjør vi det? Tenk litt over det, gir du bare blaffen og lar det stå til?

Bankene skjelver, regjeringer skjelver og det holdes krisemøter. Oljeprisen faller og det er uro i Syria som Libya. Nå murrer Finland og stiller krav ovenfor Hellas som kane sette hele deres redningspakke på vent. Økonomene frykter for økonomien i USA og Europa. Det ser ikke veldig bra ut i skrivende stund. Hvor skal dette ende hen?

I morges overhørte jeg en liten samtale på T-banen mellom to barn og en voksen. Fokusen der var på hva slags jobb denne mannen hadde, hvor mye han tjente, hvor for lite eller dårlig dette var. «Hva kan jeg få av deg?» «Jeg vil ha» og lignende gloser florerte. Fra barn i tidlig barneskolealder.

Her ligger faktisk litt av problemet hele verden og vårt samfunn står ovenfor idag. Grådighet, grådighetskultur og meg, meg, meg og meg foran alt annet. Barn lærer, ser, hører og forstår. Tidlig oppfatter de at vi lever i et materialistisk samfunn der kjøpe, ha, mitt, skal ha, vil ha og mer, mer, mer er ABC. Klart man får en ukultur da fra barnemunn av og oppover.

En ting er tjenester og etterspørsel, en annen er nå man nærmest læres opp til å ha, skaffe seg eller trenge mer enn det man behøver. Nettopp det gjør samfunnet vårt idag. På alle plan og ledd. Derfor befinner både Europa og USA som snart resten av verden seg i en økonomisk kaostilstand.

Man behandler penger og økonomi som med naturressursene våres og det ser man tydelig konsekvensen av. Et sykt samfunn som ikke får vaksine vakler bare sykt videre. Da lærer man ikke og vil heller ikke lære. Det er en ond sirkel som må brytes. Kanskje må ett eller flere land gå konkurs før man våkner opp fra sin grådighetsdvale og glorifiserte såpeboble. Kanskje vel og merke.

Er hungersnød slik man har i store deler av Afrika nå mulig, også sett ut fra økonomisk synspunkt og som en konsekvens? Om vi fortsetter det vanvittige kjøret som nå, ja. Uten tvil. Grådighet er en kreftsvulst som må bekjempes med langsikt, samhold, trengselstider og harde kutt. Overalt. Desverre.

Publisert  21.08.2011, 18:00
Oppdatert 21.08.2011, 19:30

Del på Facebook Del på Twitter