Har noen kommentarer til dette.

Det er mye man kunne ha skrevet og sagt om nettopp denne saken. Noen tanker har man selvsagt gjort seg, noe er allerede blitt sagt og et nytt lydklipp om dette er nå klart. Hør etter og spør deg selv: hva godt kommer ut av etterpåklokskap? Og husk: om det bare blir med praten så blir det ingen klokskap. Da gjøres den om til tomme ord og dårskap.

Ansvar er et ord som nesten er like mye misbrukt som rasisme. Ansvar er noe man må ta. Alle må det.
Å peke på andre og si at de skal gjøre noe, nytter ikke. Du selv må ta ansvar. Ingen andre. Ikke glem det.

Publisert  15.08.2012, 15:00
Oppdatert 15.08.2012, 15:30

Del på Facebook Del på Twitter

O sumartider hej hej.

Det låt vel slik eller noe i den duren fra mammas 10 eller 20 på topp kassett med Thomas Ledin. Nå er det 28 år siden og man forstår omsider at siden den gang så har man både blitt voksen, sur, grå i håret og at sommer fortsatt er sommer. Den har gått fort som tiden ellers gjør i disse dager. Aksen spinner, vi lever, skattepenger er utbetalt, systemene kræsjer og alle snakker om frekke Pirlo idag.

Juni er nå inne i sine siste dager for denne gang. Ihvertfall for 2012. gang. Dagen har gått med til foto og webfiklerier og har snart, skrevet og gjort om på nettsidenes statiske innhold. Joda, det tok sånn cirka syv år bare. Ja, ting tar tid. Har da alltid sagt det.

Skal bli så flott å endelig kunne åpne dørene sånn offisielt uoffisielt. Ikke at mine nettsider vil sprenge noen grenser eller være den neste store greia. Men for meg er det bittelitt stort. Feirer det sikkert med litt lunken Coca Cola og noe chips fra igår. Mye gamle som nye bilder kommer også nå. Har børstet litt støv av gamle og nye bilder som er lagt i sine rammer. De er ikke mange tasteklikkene unna.

Gå videre eller la det være. Mange er nok uenig med Bjørn Ihler i at man bør la Utøya være og la stedet være for de som døde der for snart et år siden. Man bør tenke godt igjennom dette og heller arrangere årets AUF leir et annet sted mens man tar endelig stilling til dette.

Hvor er solen skriver så mange. Jeg synes ikke sommeren har vært så aller verst til nå i år og ser frem til juli måned. Da kommer den nye Periphery skiva ut, gromsaken er omsider i hus og det blir masse fotomoro fra morgen til kveld. Østensjøvannet, by, fjell og bygd. En kompis spurte sist uke på Nesodden hva lykke er. Hverdagslykken er å gjøre de små tingene og allikevel glede seg over de store øyeblikkene det gir.

Musikk ja. Jeg må bare si følgende: lykkes du ikke som artist, så er det best å bare være ærlig med seg selv. Finn heller på noe annet. Behold klærene på, behold verdigheten og tenk om folk kunne slutte å advokatere syke verdier som ikke har rot i noe som helst. Lær av disse karene. Gojira er navnet. Husk det!

Zombier. Grøss og masse blod. Ikke kunne jeg ha forestilt meg at man skulle la seg fascinere så av dette merkelige greiene. Men joda, The Walking Dead som jeg nylig kjøpte sesong 1 av, har fascinert meg til en viss grad. Kanskje på grunn av settingen, musikken og måten det er laget på. Konseptet i seg selv er ikke nytt eller grensesprengende.

Men det blir snart en liten anmeldelse av sesong 1 mens man venter på sesong 2. Mens butikksystemer, minibanker og hva det måtte være kommer seg til hektene igjen. Er ikke så enkelt med denne teknologien. Kanskje den også vil streike eller trenger en dag på stranden?

Skrevet for Mandag 25. juni 2012.

Publisert  25.06.2012, 20:00
Oppdatert 25.06.2012, 22:00

Del på Facebook Del på Twitter

Ikke alle har tilgang på 100 millioner og et rettsapparat uten sidestykke.

Hvem snakker så de syke, eldres og svakes sak i samfunnet da? Svært få desverre. Det er ikke noen tvil om at noe av det verste som har skjedd i landets historie er oppe for en dag idag. Kritikkverdig er dog medias overfokus på massedrapsmannen og detaljegalskapen som jeg velger å kalle det. Fordi det grenser mot det sykelig og minner mer om en slags tvungen heltedyrkelse.

Hva med ofrene, de skadde selv og alle som er blitt berørt av ettermælet? Riktignok skriver mediene om disse også, men de selger ikke like godt med aviser og nedprioriteres. Trenger man også å skrive detaljert og bruke bilder av en svært farlig person hver dag?

Den ensidige fokusen er desverre også som med den skjeve sosiale fordelingen i Norge. Noen er søkkrike, andre blir bare fattigere. Mange som har krav på hjelp idag blir ikke hørt og avvist. Dels fordi man setter inn alt på en rettssak som ikke burde kostet så mye, dels fordi man skal vise seg for hele verden og favoriserer noen mennesker og menneskegrupper.

Rom for alle, plass for alle og likhet betyr ikke Ã¥ sette grupper opp mot hverandre, avspise eldre og kronisk syke med smuler. Disse har ingen som kan gi dem spalteplass, rettssaker eller som streiker for deres rettigheter. «SÃ¥nn er det bare».

Media burde gi mer plass til de som trenger hjelp og ifølge loven har krav på det. Greit, de selger ikke like mye aviser som en som nesten har tatt 100 menneskeliv. Men det handler om å ha et ansvar og ta et ansvar. Formidleransvaret media ser ut til å ha glemt.

Publisert  16.04.2012, 17:00
Oppdatert 17.04.2012, 11:00

Del på Facebook Del på Twitter

Ikke bok, men ord.

Skiftet mellom sommer og høst er like forbløffende som hvor fort tiden går. Og for en tid dette har vært i det siste. Terroranslag i Oslo og på Utøya. Nå er det opptøyer i store deler av England. Ikke så rart at tiden går fort. For min del så ser jeg mer nyheter og leser mer aviser enn på mange år tilsammen. Uvirkelig, rart og skremmende på en og samme gang.

Mine tanker går til alle som ble rammet 22.7.2011 i Oslo og på Utøya. Til familie, venner, de overlevende og alle involvert. Like mye tenker jeg på de som er berørt av de voldsomme opptøyene i England nå. Dette er en tøff tid for dem alle, men de er ikke alene.

Tilbake er en nå gammel post på webben, kjent tidligere som Side 3 eller Skråblikket. Jeg kaller den inntil videre for Skråblikk og kan ikke umiddelbart love at den blir en stamgjest hver onsdag. Da blir det bare å gjenta gamle feil, men at den kan dukke opp igjen nå og da, er mye mulig. Dette er en av flere små fikser.
Ny grafikk og noen små endringer her og der blir det også.

Synes du er blitt mye katt idag? Og mer foto enn vanlig? Det tåler vel du som måtte være innom eller hva? Nå og da blir nok katt (såvel som andre dyr) presentert her. Både i tekst og bilder. Skal ikke nekte for det. Håper uansett at det faller i smak og ønsker alle en tørrskodd dag.

Publisert  10.08.2011, 22:00
Oppdatert 10.08.2011, 22:25

Del på Facebook Del på Twitter

Jeg har enda ikke lagt ned blomster. Men skal og godt vil nettopp det bli.

Farvel ble på en måte tatt idag. NRK sine litt hakkete bilder fra Folkets Hus, rosene, den rare stemningen og sorgen man så tydelig kan se i mange alvorlige ansikter. Det er akkurat èn uke siden nå. Det så utenkelige ingen trodde eller håpet-våget ville skje i vårt lille land. Mange mennesker ble brått revet bort fra oss.
De hadde fremtiden og hele livet foran seg.

Nå er de borte og er stjerner som skinner på himmelen. Jeg kjente dem ikke personlig, men jeg minnes dem, sørger over dem og savner dem. Å snakke for alle er ikke mulig, men er garantert ikke alene om å føle det slik idag. Og i tiden som kommer. Noen flotte ord reflekterer dette her.

I nettopp slike stunder er det så viktig med samhold, nærhet og vennskap. Jeg er selv glad for å ha venner som er der for meg og som jeg kan være her for. Gleder meg veldig til å se igjen et par av dem på mandag, det skal bli godt rett og slett. Balsam for sjelen. Idag er nok mange glad for å være sammen med sine nære og kjære. Jeg tenker på dere og håper deres helg blir fylt med glede, samhold, kjærlighet og ro.

Tenker litt på turen til svenskekysten jeg var på igår. Å oppleve idylliske Grebbestad og det slående vakre Tjurpannan igjen. Å bare kunne være der. Ikke nødvendigvis utforske så mye, men tenke, slappe av, se på havet, takke Gud og føle roen.

Drømmer er viktige å ha. Nå som ellers og alltid. Jeg har tenkt mye på mine. Kanskje en dag klare å fullføre artium som frem til idag har fremstått som en stor skam. Å kunne lese og ta fatt på en vei frem til noe som vil kunne gjøre meg istand til å gi og hjelpe andre mennesker. Et bittelite skritt begynner på tirsdag (trolig) og det skal bli spennende å ikle seg hvitt-svart.

Jeg skal også bruke mer tid på foto fremover og det nye kameraet mitt. Uttrykke meg visuelt, kanskje legge ut noen lydklipp og sette tanker ned på php og dele de. Ikke alle, men ihvertfall noen. Olsok er ikke bare til minne, heder og ære. Det var og skal fortsatt være slik.

Men: nå er også sorg, refleksjon blitt lagt til og en måte å si: nå skal vi reise oss og bli samlet igjen. Som ett.

Publisert  29.07.2011, 17:00
Oppdatert 29.07.2011, 18:10

Del på Facebook Del på Twitter

Derfor skal jeg skrive dette èn gang og kun èn gang også.

Si at man sammenligner Norge som en jomfru i etterkrigstid. 71 Ã¥r gammel nÃ¥, dypt rystet i sjelen og ikke jomfru eller uskyldig lenger. Den uskylden mistet hun nemlig for fem dager siden. Jeg har jo fra tid til annen tenkt meg med meg selv: «kan dette virkelig skje her?». Ja, det kan det og nÃ¥ har det skjedd. Akkurat det gjør sÃ¥ utrolig vondt Ã¥ tenke pÃ¥. Ikke minst er det ekkelt. For sann mine ord, dette er ikke siste gangen.

Med mindre vi ikke lærer av dette. Jeg er helt enig i at vi ikke må møte de grusomme ugjerningene som har rammet regjeringskvartalet og uskyldige ungdommer med sinne eller hat. Men derimot med kjærlighet, demokrati og åpenhet.

Samtidig er det også viktig at vi forstår at det finnes et trusselbilde mot og ovenfor Norge. Dette påpeker USA såvel som Storbritannia og andre. Vi bør lytte til de ettersom de smertelig nok snakker av egen erfaring.
Vi må tenke mer sikkerhet og beskytte offentlige bygninger. Åpent og demokratisk bør ikke være sidestilt med uforsiktig og direkte uforsvarlig.

Enkelte klager over at det er overvåkning i Oslo Sentrum og væpnet vakthold i gatene nå. Det er strengt tatt nødvendig og alle offentlige bygninger bør være tydelig bevoktet fra nå av. Det er faktisk prisen for å leve i et fritt samfunn. Noe veldig mange synes å ikke forstå. Kanskje de ikke vil forstå?

Oppgitthet og på grensen til sinne. Ja jeg blir det når folk begynner å trekke inn innsynsfrihet, ytringsfrihet og retten til å gjøre hva de vil. Ta dere sammen! Vi har nettopp opplevd den verste dagen i vårt lands historie og det beste dere kan gjøre er å snakke om Sovjet, jeg vil-jeg skal og få mappen min nå! Det er ikke slik man skal vise de døde eller hardt skadde respekt og/eller den siste æren.

Vi kan ikke være naive lenger og late som vi lever i Legoland. Det er på tide å innse at det finnes krefter som er sinte på oss for deltagelse i Libya og Afghanistan og fordi vi står ilag med USA. Eller som følger av vår politikk og holdninger. Som vil skade oss og ramme oss. Det må folk få øynene opp for.

Media må også vise ansvar og fornuft. Det gjør de ikke når de lar en person bruke dem som en brikke i et spill og legger ut en oppskrift på terror og ren djevelskap. At folk sprer dette er dypt tragisk. De burde settes under lupe og holdes øye med. Når navnebrødre av den skyldige må bytte navn og søke tilflukt på grunn av mediers opptreden har det også gått for langt.

Akkurat nå lar de seg bruke og blir løpegutter for svært farlige krefter. At mange i sin iver på å mene noe om alt blir nyttige tjenere enten på ufrivillig eller frivillig basis er også trist. Og alvorlig. Svært alvorlig. Vi er i sjokk. Vi er blitt rammet av terror. Men det er ingen unnskyldning for kollektiv galskap.

Jeg er kritisk. Til mange holdninger. Til mye dumskap og uforstand. Men mest av til mangel på forståelse for at situasjonen er ny og at vi er blitt forandret som nasjon. Våkn opp og forstå hva som foregår.

Skrevet for Onsdag 27. Juli 2011.

Publisert 27.07.2011, 22:00
Oppdatert 28.07.2011, 00:00

Del på Facebook Del på Twitter

Den mørkeste dagen i vårt lands historie i etterkrigstid.

Lite visste jeg fredag ettermiddag hva som var i gjære da klokken var blitt 14:55. Planen var å ta t-banen til byen og ta en avstikker via Grubbegaten opptil St Olav og bokhandelen for å overraske fadderen sin på jobb. Før rosenkrans og messe. Men fra morgenen av så hadde jeg en ekkel magefølelse som tilsa meg at noe virkelig var galt. Jeg har lært med årene å lytte til den og noe inni meg ba meg om å vente og bli.

Jeg lyttet og ble hjemme. 20-25 minutter kom sjokket da det ble klart at en bombe hadde eksplodert i Oslo Sentrum ved regjeringskvartalet. Etterhvert som oppdateringene strømmet på Twitter, Facebook og tv`en var slått på så ble det verre. Dette var terror og samtidig ble det meldt om skyting på Utøya der AUF hadde leir.

Den store skjelven kom over meg. Jeg gråt mye og skalv. Ba enda mer og så på nyheter, nærmest i en slags halvbevisstløs tilstand og ble et slags vitne til det som senere skulle bli til en av de verste dagene i vårt lille lands historie. Endel sms`er ble sendt til familie og venner, hadde en lang samtale med tanten min på Grua og fulgte med på nyhetsbildet. Et bilde som stadig ble styggere.

De tok han! Ettermiddag ble til kveld og historiene ble verre i takt med tiden. De første dødstallene kom inn og den ene pressekonferansen overlappet den andre. En mann hadde de tatt og han tilsto etter kort tid å ha sprengt regjeringskvartalet til en krigssone og ha skutt mange mennesker ned med kaldt blod.

Nå har det gått fem dager. Jeg har lest aviser, lest grusomme skildringer og sett enda mer på nyhetene enn på mange år tilsammen. Sakte men sikkert går det opp for meg hva som har skjedd. Terroren, tragedien, de mange som mistet livet, innsatsen til politi, frivillige og alle som viser omtanke. Fakkeltog, rosehav, folks godhet og politikere som står sammen.

Vårt lille land er i sorg, vantro og sjokk. Jeg er i sorg, sjokk og mye av angsten-redselen fra 2001 er tilbake. Flashbacket fra NYC er der, som en ekkel seig klump i meg. Det vil ta tid å fordøye. Jeg tenker på alle de som nå har mistet noen, som sitter igjen eller som opplever at dere nære er hardt rammet.

Tenker på dere alle sammen. Tenner lys. Jeg kjenner smerte og spør meg selv: hvorfor? Så uvirkelig, rått og brutalt. Men hat eller sinne skal ikke få noe bo. Vi må minnes de døde og hedre dem med kjærlighet, ansvar og samhold.

Publisert  27.07.2011, 21:00
Oppdatert 28.07.2011, 01:00

Del på Facebook Del på Twitter