11 er snodig nok et favoritt-tall. Ikke spør meg om hvorfor.

Kanskje det er alderen. Kanskje tiden begynner å løpe fra meg eller kanskje at jorden snurrer raskere enn før. Kan de rare eller uhyggeligene lydene forklare det? Nei, nok konspirasjonsprat nå. Men dette med tid èr fascinerende. Helt siden jeg tok et dramatisk veivalg i april har dette året rast unna som et løpsk tog med kurs mot fremtiden.

September er godt igang med sin midthøstblues og for første gang på 22 år er jeg igang med studier igjen.

Det er glede, det er utfordringer, litt unødige bekymringer, mye å lære og mange spørsmål. Beklageligvis betyr det at jeg ikke får tatt noe bilder til T-baneprosjektet i år. Prioriteringer må tas og dette må vente til en eller annen gang ute i 2013. Om det vil seg slik. Tiden fremover blir krevende, men spennende og givende.

Hva studier angår så gikk mye av en dag nylig på biblioteket og man måtte også hjelpe en venn med å gå igjennom avisarkiver fra 1982 til 1984. Jeg måtte trekke litt på smilebåndet over hvordan Dagbladet så ut den gang. Avisartiklene og overskriftene var spesielle greier. Og de klærene og hårfrisyrene man hadde.
Jeg skjønner at dette èr lenge siden. Men en ting er sikkert: den gangen var Dagbladet en avis.

Hva har kaffe på SAS Radisson Plaza til 40 kroner og 2012 utgaven av Dagbladet felles? Jo, begge er så utvannet. Sistnevnte minner meg om noe man kan finne i en luguber kiosk i en minst like tvilsom bakgate i Danmark.

Lagt merke til noe nytt her siden sist? Headeren har fått en bitteliten ansiktsløftning og forsiden har nå fått to nye kategorier. Det forteller litt om hvor satsningen ligger fremover. På plass etterhvert kommer også noen andre småfikser og litt generell oppdateringer av statisk informasjon. Slike ting er nok i konstant endring. Men det er også en del av sjarmen med et nettsted. Eller hva?

Film. Filmanmeldelser. Norsk film. Jeg hadde lite eller ingen forventninger til Kon-Tiki som jeg nylig så. Men må virkelig si at den leverte og er en av de bedre norske filmene jeg har sett. Det var en strabasiøs og ikke akkurat ufarlig ferd. Men Tor Heyerdahl hadde troen og tror du så blir det slik. Mer om filmen kommer snart.

En tyv stjeler. En tyv tar seg til rette. Hafslund burde ikke være i dette selskapet. Men å misbruke en inngått trekkavtale med kunder til å trekke penger i tide og utide er ikke noe annet enn datainnbrudd og brudd på tillit mellom kunde og leverandør. Jeg vet om flere som opplever dette og hverken får hjelp av banken eller leverandør til å ordne opp. Hadde det vært mer tak i Politiet, så burde hver eneste slik sak blitt anmeldt.

Problemet med Hafslund er at de har monopol og derfor kan gå frem som de vil ovenfor sine kunder, som er avhengige av strøm. Dette vet de og derfor kan mafiavirksomheten fortsette. En redelig regjering burde ha grepet inn og ryddet opp.

Trygge arenaer. Der man selv kan sette sine premisser. Det er litt lei å se at debattsfæren, bloggsfæren og sosiale medier er blitt steder der man tyr til trolling, debattsabotasje eller angiveri for å tie ihjel folk. Har gjort meg opp noen tanker og kommenterer de i et ferskt lydklipp. Premissene blir her og da er det et regelverk du må følge. Hvorfor? Fordi du selv har skapt frem situasjonen.

Med tungen rett i munnen balanserer jeg mellom bokstaver som løper sikksakk, sider som kommer og går, mens vær og vind endrer fasong. En ut, en inn og to i mente.

Publisert  09.09.2012, 17:00
Oppdatert 09.09.2012, 23:00

Del på Facebook Del på Twitter

Det er kanskje like bra også.

Skandaler har lenge fulgt pressen og særlig i Storbritannia der det har gått sport i sensasjonsjournalistikk, dyneløfting, fabrikerte saker, løgn og sladder over en lav sko. Og leserne har alltid hatt et elsk-hat forhold til nettopp denne aviskulturen. Men det aller meste har en begynnelse og slutt. Slik er det nettopp blitt for den britiske tabloidpressen også.

En avlytningsskandale i ren Wiki-Leaks stil har sørget for dette. Idag tok man farvel med News Of The World som nå legges ned etter 168 års drift. Lenge har jeg tenkt med meg selv i mitt stille sinn, at denne formen for journalistikk måtte få konsekvenser og det fikk den også.

Mitt første bekjentskap med denne avisen (om man nå kan kalle den for det?) var i 1995, på min andre tur til London. Det var en salig blanding av lettkledde damer, porno, tull og nyhetssaker som minnet meg mer om en utgave av Donald. Ett ord beskriver det hele: skandalejournalistikk. Men News Of The World var og er ikke alene. Andre aviser følger godt etter. Som (u)verdige arvtakere

Men nok om det. Spørsmålet er hva som skjer nå. Hva vil dette få å si for britisk presse og da særlig den mer lettkledde og sladrete delen av den? Hva får den å si for pressen generelt?  Dette burde ihvertfall fortelle en og annen avis noe. Om etikette, spilleregler, redaktøransvar, fornuft og ikke minst innhold.

Når avispressene stoppes, lyset slukkes og siste mann/kvinne forlater kontoret må man spørre seg selv:
Vet en journalist og redaktør når grensen er nådd og når nok virkelig er nok? Vil man lære av dette i det hele tatt?

Publisert  10.07.2011, 21:00
Oppdatert 10.07.2011, 22:45

Del på Facebook Del på Twitter

Mens helgen lurer så låses det kritiske blikket. En mons etter god avis synger ut om sitt savn idag.

Utgått journalistikk

Jeg savner den gode gamle journalistikken fra 1980 og 1990 tallet. De treffende overskriftene og de likefullt gode sakene. Den avisen kun var i papirformat og PC ennå ikke var blitt allemannseie. Internett hadde man i liten eller ingen grad hørt om da. Avisene var på sitt beste og leverte godt stoff. Det var virkelig spennende og morsomt å lese avisene.

Hva har så skjedd? Etter OL på Lillehammer i 1994 begynte det å gå nedover og spesielt med Dagbladet og VG. Ressursene var ikke like store som før, journalister med stor J sluttet og internett tok sakte men sikkert over. Store forandringer var på gang. Journalistikken vi kjente og elsket skulle nå bli utgått.

Full fart og feil

På slutten av 1990 tallet begynte avisene å gå over på rent nettformat og papiravisen ble satt litt i skyggen. Dagbladet, VG og Aftenposten begynte. Så kom Nettavisen og alle andre etter. Folk leste aviser på nett, inntektene falt og journalistikken ble gradvis mye svakere. I takt med teknologien og tiden så har tempo økt, kvaliteten sunket og feilene florerer daglig.

Men hvorfor spør man seg. Rett og slett fordi ressurserne ikke er like store lenger og dagens journalister stilles ikke ovenfor samme krav som før. Dagens journalister er de med liten j og nærmest hvem som helst kan kalle seg for journalist nå.

Er du frekk, har tilgang til et kamera, telefon og pc med tastatur, så har du alt som trengs. Desken, kvaliteten, språkvask og høy standard er noe som hører fortiden til. Det har også svekket journalistikken som idag er langt svakere blitt. Det skal gå fort og hastverk er som kjent lastverk.

Ukritisk

En annen side er kildekritikken, fakta og hvordan man vinkler en sak. Gang på gang så gjør jo journalister feil og dummer seg ut. Samtidig som mange aviser legger seg på en ukritisk linje med mye sosialpornografi, sladder og et innhold som skaper latter og hoderysting fremfor gode leseropplevelser.

Med den agressiviteten som vises idag så skulle man tro at kvaliteten var høy.

Men nei, den er ikke det. Å lese om to håndballspillere som går fra hverandre eller å bli vitne til episoder der presseskikk brytes og det lyves over en lav sko, har blitt helt vanlig. Jeg savner helt klart de gamle tidene da det å lese aviser faktisk ga meg noe. Idag gir ikke avisene meg noe lenger.

Publisert  27.08.2010, 16:00
Oppdatert 27.08.2010, 16:25

Del på Facebook Del på Twitter

Er dette bare begynnelsen på noe mye verre?

Enda tøffere tider

Selv en aviskritiker eller surpomp om du vil, kan uttrykke sine bekymringer. Dagbladet har all grunn til å være bekymret. På èn og samme dag så har to redaktører sluttet og stemningen er helt på bånn blant de ansatte. Det er ikke så vanskelig å forstå. Sant og si så føler jeg litt med avisen i den situasjonen de nå befinner seg i. Spådommene andre kommer med er heller ikke særlig lystige.

Det spås flere kutt i form av oppsigelser og sparetiltak. Kutt helt inn til beinet med andre ord. Slik merkes og det merkes godt også. Avisen og produktet de byr på, har vært en blodfattig skygge av seg selv. De siste 10-12 årene. Toppsakene som solgte, de gode språkelige vriene og de minst like gode journalistene er borte.

Papiret forsvinner

Jeg har tidligere kritisert og irritert meg over avisene, kommet med råd, uttrykt bekymringer og fortsatt fattet et visst håp. Nå kan det se ut som om ekspertene får rett. Salgstallene viser ikke noen ny kurve. Med mindre ikke noe endrer seg dramatisk, så vil mange aviser forsvinne helt
i papirutgave. Nettutgaver og eventuelt betalte løsninger, blir nok fremtiden.

Med mindre ikke ting skulle snu. Avtroppende Dagbladet-redaktør Anne Aasheim mener at folks medievaner styrer og det er derfor mange aviser knapt selger i papirformat lenger. Men hvor smart var det nå egentlig av Dagbladet og Aftenposten i sin tid å endre på utseende og formatet?

Andre medier vokser

En annen grunn til at avisene fortsetter å krabbe i sølepyttene og de mange brøytekantene rundt om i landet, er fordi andre medier vokser. TV er mer tilgjengelig enn før og tjenester som Facebook og Twitter er idag blitt nye kanaler for informasjon og debatt. Disse må hardt pressede aviser daglig kjempe mot. Det er en kamp i tiden og her er det ikke mye nåde å spore.

Utfordringen til de som skal drive Dagbladet og andre norske aviser videre nå, er hvordan dette skal møtes. Enten så kan man angripe det offensivt eller la være og utsette enden. De må ta et vanskelig valg eller blant annet begrave 141 år med historie.

Publisert  22.01.2010, 04:00
Oppdatert 22.01.2010, 05:10

Del på Facebook  Del på Twitter

Sviktende reklameinntekter og store utgifter tvinger frem nytekning og alternativer. Men er det for sent?

Betalte aviser

En av de foreslåtte løsningene, er å gjøre nettaviser til betalte aviser. Noe jeg har vært veldig tydelig på tidligere hva jeg synes om. Mediemogulen Rupert Murdoch har nå varslet at mange engelske nettaviser vil bli betal-aviser fra våren 2010. Google er en av de som får skylden og har blitt stemplet som kleptomaner.

Men vil betalingsløsninger være svaret på problemene for de mange avishusene rundt om i verden?

Helt siden 1994 har internett vært allemannseie og betalingsløsninger av denne typen vil tvinge frem en ny tankegang hos mange. Fordi tilgangen ikke lenger vil være fri, men begrenset i noen grad. Akkurat det er en kilde til bekymring for mange. Nytekning er viktig og Murdochs grep fremover kan bli interessante.

Lisens – en redning?

Betal din tv-lisens og bli en helt er kampanje man bruker i Sverige. Den begeistrer både der og her hjemme. NRK lar seg naturligvis rive med. Lisens er ingen ny debatt, men jeg har på mange måter snudd i spørsmålet. Det handler om å være og ikke være, men like mye om hvordan det gjøres. Og av hvem. NRK-lisensen fastsettes av stortinget og politikerne. Akkurat der bør det komme en rekke endringer.

Jeg har tro på at TV-lisens både kan være en god ting for NRK som TV2 i den situasjonen bransjen befinner seg i nå. Men rollefordelingen må være bedre. Staten burde opprette et selskap som de kaller Norsk TV og lar disse drive inn lisensen. Med langt bedre og mindre tvangsrelaterte betalingsmodeller.

En statskanal har jeg ingen problemer med. Men at de både er statskanal og innkrever av lisensen blir helt feil. Det er en rolleblanding som er uheldig og her bør regjerinen gjøre endringer. Midlene bør heller brukes til oppgradering av teknisk utstyr og vedlikehold. Gi heller NRK støtte gjennom statsbudsjettet.

Fremtiden

TV-kanalene og avisene har en formidabel utfordring i fremtiden om de skal overleve. Det krever at de tenker nytt, men fordrer også inntekt. Kvalitet er en annen ting som må ta med i betraktningen. Skal disse mediene ta betalt gjennom lisens eller betaling så må de også vise nivå og kvalitet. Det krever en atskillig nivåøkning og mer ressurser enn hva som er tilfelle idag.

Dette er en nøye oppveining som de må være villige til å satse på. Folk er ikke lenger villig til å betale for hva som helst. Her har spesielt avisene noe å tenke på. Dessuten må de bli unike og tilby noe ingen andre har. Som i baseball: tre bom og fiasko eller fulltreffer og stormende jubel.

Publisert  23.11.2009, 02:15
Oppdatert 23.11.2009, 02:20

Del på Facebook Del på Twitter

På kvaliteten løs

I svært vanskelige tider som nå har aviser måttet kutte ned på kostander og i bemanningen. Noe som jo begynner å merkes godt også. Både på kvaliteten, utseendet og i det hele tatt over hele linjen. Dette er ingen god utvikling. Hverken som avisleser eller for de mange ulike avishusene.

Å tjene penger på løssalgsaviser idag er ikke så lett. Aviser på internett er gratis og sakene oppdateres mye raskere enn papirutgavene. Og akkurat her ligger utfordringen. Hvordan utfylle hverandre? Og er det mulig i lengden?

Det viktige innholdet

Innholdet er viktig og en nøkkelfaktor. Fordi papirutgaven kan ikke på noen som helst måte måle seg med nettutgaven. Det bør heller ikke være noe mål i seg selv. Som et godt supplement derimot. En god avis kan kompensere med gode dybdeartikler og utfyllende stoff. Det finnes veldig sjelden i nettversjonen av avisen. Balansen mellom de to som mangler kan være en mulig forklaring på nedturene som oppleves nå.

Samtidig så vil jeg si at man ikke bør legge seg blindt på underholdning eller magasin. Ikke misforstå hva en avisleser èr og hva den ønsker seg. Både Dagbladet som VG har fått erfare at det ikke var noen suksess. Det blir for kjedelig og forutsigbart i lengden.

Seriøs journalistikk

Det er vanskelige tider nå og et trangt annonsemarked. Mange lokalaviser har gått konkurs og flere vil det trolig bli. Men alt håp er ennå ikke ute for papiravisene eller generelt for avisene. Derimot så trengs det et skikkelig kvalitetsløft på journalistikken, sakene og avisens innhold. Særegenheten, det å gå sine egne veier.

Å finne sin nisje og bli unike i sin egen form. Flere aviser burde bli det og ikke så like som de faktisk èr idag. Det vil gi lesere og dermed inntekter over tid. Noe aviser ikke kan si nei til eller overse lenger. Lev eller dø og bli glemt. Så enkelt er det faktisk i mediaverden anno 2009.

Publisert  12.04.2009, 14:23
Oppdatert 27.08.2010, 06:14

Del på Facebook Del på Twitter