For på side 26 står det skrevet: reis deg, lær fra igår og gå med stolte rette skritt. Fremover.

Valgplakater. Det har gått litt sport i disse Stang Inn eller Stang ut plakatene eller reklameboards (om man vil) på busser, T-banen, trikker eller hvor det nå måtte være i Oslo by. Det er gått et bittelite døgn og Høyre er valgets store vinner i Oslo såvel som på landbasis. Derfor kan man trygt si at det ble Stang inn. Hva nå? Hvordan blir ting fremover? Det er altfor tidlig å kunne si noe om.

Man er nødt til å vente og se. Følge med og gå fremover. Personlig hadde jeg foretrukket mer gult, men dette valget ble ikke som fryktet. Det skal sies. Jeg kan leve med Høyre og deres politikk. Jubler ikke, men dør nå ikke heller.

Haven på Tøyen. For noen dager siden tok jeg og en god venn turen til Botanisk Hage for å ta litt makrobilder og bare prate, ha det fint og la timene vandre. De kom og gikk slik det pleier når man har det koselig. Mange bilder ble også tatt. Jeg synes det er litt stusselig i Botanisk Hage nå. Ikke så mye grønt som håpet, men årets ustabile vær får ta noe av skylden.

Åpenbart har jeg ikke helt dreisen på det nye 50 mm objektivet mitt enda og mange av bildene var ikke mye å skrive hjem om desverre. Det må trenes mer og bedre. Men ble det og de legges ut iløpet av senhøsten.

Dog så er det på slike dager at man tenker over for eksempel teknologien og hva den har gjort. Det er ikke så mange år siden (eller jo det er faktisk det, men allikevel) at man tok bilder kun i MF, med fotoruller og fremkalte bildene selv. Ikke hadde man de pc`ene vi har nå, mobiltelefoner med touch, godt bredbånd eller duppeditter som gjorde hverdagen trådløs og strømlinjeformet.

Derfor greier jeg ikke å klage eller jamre meg. Ikke har det noen hensikt heller. Alt kan gjøres omat, man har det bra og ting er mer tilgjengelig enn man kanskje har gjort seg fortjent til. Ta en titt ut nå, ser du fargene? Og føler du stillheten? Mørket senker seg tidligere, det endrer stemningen og landskapet. På sin egen måte.

Høst. Ahh, ny tid. Fine dager med mye sosialt samvær, noen fine overraskelser på gang, data som ikke alltid er så lett og man undres. Hvor går ferien? Klarer jeg virkelig å snu en 10 år gammel døgnrytme? Er teologi og filosofi neste skritt med tiden? Og ikke minst: Latin og/eller fransk? Men jeg skal la noe av dette fordøye. Noe av det.

Dagen derpå som jeg nevnte innledningsvis. Hvordan er den? Jo, den er helt greit. Ingen hodepine eller bakrus på noe plan. Jeg er rolig, fattet og tar ting som de kommet. Noe mye større enn meg selv viser vei og på ett eller flere vis, så skal dette gå bra. Uansett.

Legg forøvrig merke til at det dukker opp ny grafikk på sidene, men bare se og ikke røre!

Skrevet for Tirsdag 13. september 2011.

Publisert  13.09.2011, 22:30
Oppdatert 16.09.2011, 00:30

Del på Facebook Del på Twitter

Men det èr vår og hurra hurra hurra for det!

Lang og god vinter

Ja, vinteren i år har vært lang og god. Vi har hatt det jeg kaller en kjernesunn vinter og slik man hadde på 80-tallet da man var liten pøbelunge og drev med rampestreker. Eneste forskjellen er at det var enda mer snø og enda kaldere. Årets vinter er dog sunn med tanke på at vi har klimaendringer luskende rundt som styggen om natta sjæl.

Noen sier at de savner sol, sommer, varme, sex på stranda og alt det tullpratet der. Nåvel, alt i sin gitte tid. Nesten ihvetrtfall. Dette ville jeg ikke byttet ut med noe og er tross alt glad for å leve i et land der man kan leve litt, gå i dvale litt og våkne skikkelig til live igjen. Og da danser vi til denne:

VÃ¥kner til liv

Det er ikke bare svære, brune og smellfeite bamsefar eller den litt mannevonde hoggormen (vipera berus) som våkner til live om våren og er klar for nye sprell. Klikk sa det idag og denne krabaten her våknet også til liv. Med dansefoten solid intakt. Juhu! Hvorfor nå da? Vanskelig å forklare, men sansene slås bare på, man føler seg mye mer våken og mars er min måned.

Bursdagen er også rundt hjørnet (men hysj..dette snakker vi ikke mer om). Grått hår, vonde knær og sånt.
Bla bla bla. Og tenk deg, snart blir det lyst lenge, grønt ute, fuglene synger, varmen kommer smygende og da skal denne mannen ta masse nye bilder og ha det moro fra morgen til kveld.

Kommentar: Det er om våren, sommeren og høsten at jeg virkelig lever. Da er batteriene ladet og hiet forlatt for denne gang. Liker du mars? Og gleder du deg til våren? Fortell meg gjerne hvorfor eller hvorfor ikke.

Publisert  01.03.2011, 14:00
Oppdatert 01.03.2011, 14:15

Del på Facebook Del på Twitter

Okey, slå på side 75 og følg med.

Ja, så er vi her igjen da. Ved avslutningen av nok et år. Det vil si: det er jo 16 dager til julaften og 23 igjen til året er over samt noen små timer til eller fra. Men det drar seg veldig til nå. Kulda er fortsatt på besøk, folk handler dobbelt opp og oppfører seg litt deretter. De som sier at dette handler om planlegging og det å vente til siste liten, har helt rett. Planlegging er alt eller ingenting. Særlig nå.

Enn jeg selv? Har ikke begynt enda. Men tanter, onkler, spleiselag og god organisering gjør det hele enkelt. Da har man et par gaver igjen og etter at fòret er proviantert og heimen ryddet + vasket så er alt greit. Lettvint er stikkordet for meg. Pynting og slik blir det, men i smalskala. Budskapet er mye viktigere.

Noen som husker Wargames? Wikileaks minner meg litt om filmen Wargames fra 1980-tallet. Jo mer man leser om denne saken, jo mer på tuppa blir folk og allslags grums kommer til overfladen. Assange er jo nå blitt arrestert, Mastercard er blitt hacket og folk går nesten av hengslene. Dette er tydeligvis godt stoff og blir diskutert i alle foraer. Selv er jeg bekymret for hva ytterpunktskonsekvensene blir.

På en annen side så er åpenhet til et visst nivå bra. Er det noe jeg selv har erfart litt over tid, så er det akkurat det. At man ikke lenger blir godtatt av alle, eksludert noen steder og blir sett ned på heller være. Jeg er stolt over valget jeg har tatt og er faktisk takknemlig for å bli tilsidesatt. De er det minste ærlig mot meg. Det teller.

La oss dvele litt med foranledningen til dette i de siste linjene. Min venn VampBea skrev nylig et lite innlegg om St Olav som i St Olav Domkirke i Oslo. Det er en katolsk kirke og nydelig en sådann. Hun tok noen bilder der og skrev om en venn som ble konfirmert. Eller fermet som det heter i den katolske kirken. Hei! Det er jo meg hun snakket om. Nå er det to uker siden gitt. Phew, tiden flyr.

Dette er St Olav etter messeslutt 24.11.2010. Bildet er brukt etter tillatelse av fotografen. Foto: VampBea.

Mitt nye liv er begynt og har sakte men sikkert begynt å sette meg inn i de nye tingene og vet hva som kreves av meg fremover. Blir en veldig spennende tid hvor man skal lære mye, oppleve mye, ha det gøy, bli kjent med nye mennesker og finne sin plass. Alle liker det som sagt ikke, men det takler jeg fint.

Ellers må jeg si at til tross for at man bror i et noget trekkfult rede, så liker jeg vinterårstiden. Om jeg er like stressa som andre? Nei faktisk ikke. Stort sett går jeg rundt og smiler for meg selv og ser-tenker fremover. Drømmer om et rolig sted man kan lese og fabler litt om tur til det Hellige Land etterhvert. Men før det skal man slappe av, spise masse god mat, se mange filmer, lese og lære en ny ting eller 15.

Forresten så er jeg med i en fotokonkurranse hos VampBea og hvis du synes bildet mitt fortjener å vinne, vel da må du stemme og det kan man gjøre her. Og tenke seg til folkens hvor mye bråk en liten logo kan skape. Ja, bare se selv og bedøm. Personlig synes jeg dette tar fullstendig feil retning.

Titanic var skipet som ikke kunne synke. Vel, det gjorde jo akkurat det. Nå blir det sakte, men sikkert spist opp på havbunnen og vil tidsnok kun være et stykke fortalt og dokumentert historie. Til ettertanke må man heller ikke glemme de mange som mistet livet den natten, slik jeg føler med de mange som daglig dør for sin overbevisning.

Forventninger i år? Nei, jeg tar ting som de kommer. Men det største ønsket jeg har for 2011 er å kunne få bidra og hjelpe de fattige i byen og i samfunnet. Hvordan? Det får tiden vise. Ingen skal måtte fryse eller ikke ha et hjem i Norge. Men virkeligheten er en annen. Også til ettertanke. Idag.

Tilslutt vil jeg si en ting: min lille skuffelse er når man blir straffet for sin ærlighet og åpenhet. Ikke gå etter de. Takk dem og oppfordre de uærlige til å bli sanne og tørre å åpne seg mer. Noe må komme frem i lyset. Alltid.

Skrevet for Onsdag 8. Desember 2010.

Publisert  08.12.2010, 15:30
Oppdatert 08.12.2010, 16:08

Del på Facebook Del på Twitter

Summer of 69 hadde vært fristende å si. Det klinger likssom litt bedre enn høst 69 som har vært forlengst.

For å begynne med et foregående tema: Ja, en sukkeravgift kan ha noe for seg. Men kun om man samtidig viser vilje til å senke prisnvået på sunnere matvarer. Realitisk sett så skjer det nok ikke og derfor har ikke en økning den andre veien noe for seg heller. Jeg sier nei takk til ytterligere forskjeller og ulikheter i et samfunn der kløften mellom de som har og de som overhodet ikke har er altfor stor.

Det bringer jo en til årets runde med sosialpornografien og jeg-vil-se-mappen-din trenden som allerede har spredd seg som en slags kreftsvulst i samfunnet. At vårt skattevesen oppfordrer til angivere og kriminelle handlinger på nivå man assosierer med andre land, er intet mindre enn kvalmende og bakstreversk.

Akkurat nå er det derfor lettere å kunne koble tankene over på noe helt annet og de går til Lise som jeg nok tenner noen ekstra lys for idag. Iblant endrer planer seg, noe som minner meg på at hver dag har sin egen historie og sjel. Vi skal tross være glade for det vi har og får fra dag til dag. Vet du om noen som ikke har det så bra idag? Burde du gjort noe for dem? Tenk på dem, ring dem eller tenne et lys for dem.

Apropos det med lys, jeg vil oppfordre dere til å lese VampBeas tanker rundt dette og gjerne komme med kommentar på hva akkurat du synes om det å tenne et lys for seg selv. Jeg vet ihvertfall følgende: man skal ikke glemme seg selv i det hele. Noe man har det altfor ofte med å gjøre.

NAV ser ikke ut til å lære i 2010 heller og igjen blir ikke deres regnskap godkjent av riksrevisjonen. Fristende hadde det vært å sagt at de burde vært satt under administrasjon. Men det blir som å si at man skal sette regjeringen under administrasjon. Hvem skulle isåfall ha styrt dette og hvordan ville nå det utartet seg? Pensjonister, trygdede og kronisk syke vil bli de som får svi for dette. Igjen.

TV 2 bør kanskje gå litt i seg selv etter Alsaker og Bohinen episoden. Min anbefaling er at kanalen tar de av luften og tar til vettet med en unnskyldning. Å ikke ville gjøre opp for slike feil er bare barnslig og skadelig i lengden.

Helt siden jeg var i tenårene har spørsmålet om hva et dukketeater egentlig i det store og hele betyr for noe. En annen måte å beskrive sin regjering på? EU? Eller måten man agerer og oppfører seg på i dagliglivet. Marionetter har jeg funnet ut med årene at kan være så altfor mangt. Personlig så har jeg gjort meg ferdig med å appellere, forklare og forsøke å oppmuntre til fornuft.

Ruter liker ikke sniking. Nå opplever de at selv egen informasjonsflyt på Twitter gir næring til dette. Men en ting har de rett i: man kan ikke slutte å bruke sosiale medier. Derimot kan man innstallere portene og vise at man er seriøse ovenfor kundene med å få Flexus til å virke. Helt og ikke bare delvis.

Tilslutt idag så får jeg si at ting virkelig har forandret seg på Fornebu. Sist jeg var der ute var i 2001 da man var med på å reise det flotte Telenor bygget. Skal si at det har blitt fart på sakene siden den gang og bare et rådhus, handlegate og matbutikker mangler. Da har man plutselig en by i byen. Om jeg synes det er fint?
På en måte ja, rent design og arkitekturmessig. Men det blir veldig sterilt og industrielt.

Men jeg annerkjenner alt som bidrar til jobber og mat på bordet til mennesker. Mens man tenker på sine og ser frem mot kvelden der mange av de siste sidene i et nåværende kapittel skrives ferdig. Muligheter åpner seg og man når et stadige som for ett år siden virket utenkelig. Ha en flott dag alle sammen!

Skrevet for Onsdag 20. oktober 2010.

Publisert  20.10.2010, 12:30
Oppdatert 20.10.2010, 13:05

Del på Facebook Del på Twitter

Noen tanker om statsbudsjett og film blir det også. 68? Ja og nei. Mest nei.

Jeg lot det fare i hele forrige uke, men både nytt statsbudsjett og Nobels fredspris har nå vært. Kina raser og mener Norge belønner kriminelle. I all den tid der man systematisk undertrykker menneskerettigheter og har et avskyelig syn på hva liv er verdt, så bør Kina si minst mulig. De bør heller gå inn i seg selv og tenke seg nøye om hvordan de vil fremstå i verden.

Raust og mer bruk av oljepenger enn noensinne før. Finansminister Johnsen, høre litt på meg nå: de som har lite, får enda mindre. Dette kan ikke bortforklares eller fornektes. De fattige er glemt i budsjettet. Slutt å lyve. Sannheten er og vil alltid være.

Er det ikke flott ute nÃ¥ dere? Jeg synes ihvertfall det. Mandag var jeg en tur pÃ¥ gravlunden etter et koselig lite besøk hos «modern» sammen med VampBea. Vi tuslet litt, smÃ¥pratet og tok mye bilder. Jeg hadde trær og høsten som tema denne dagen. Det ble ogsÃ¥ en tid for Ã¥ besøke gravene til mor og bestemor-bestefar.
Gjør ikke like vondt lenger, men savner dem og skulle ønske de var en levende del av livet mitt.

Men de vil alltid være med meg i hjertet og minnes de mange flotte stundene vi hadde sammen. Det teller jo og drar opp slike litt følelsesmessige øyeblikk. Tante har rett, dette er godt for sjelen og fredens skyld. Neste gang blir på Samhain. Med lys og kaffe.

Forresten så meg jeg fortelle dere hva lykke er. Den er å være sammen med sine nære og kjære. I timesvis kan man bare skravle og glede seg over at Lises PC er på beina igjen, spise en fantastisk kjøttkakemiddag og hadde det så koselig som man bare kan ha det. VampBea er flink og fikser. Utrolig omtenksom er hun også. Det er også modern som tar junior litt i ørene.

Er ikke alltid like flink til å være innom nok blogger eller kommentere nok. Fokus er for tiden på et punkt der et kapittel snart er slutt og et helt nytt kan bli til. Enkelte detaljer forstår jeg ærlig talt ikke ennå og de må være forut sin tid. Men det er greit. Be meg gå og jeg går! Jeg er ikke redd, men vis meg veien.

Igår hadde jeg en fin treningsopplelvese og skal helt klart gå tur oftere fremover. Kanskje man blir kvitt litt og havner på drømmetallet igjen. Hva det er? Pføy, vent nå. Ikke så utålmodig. Alt i sin tid. OK da, hmm..vel..nå skal du høre: 75! Inntil videre er jeg vel feit og syk da ifølge Jaquesson. Er bare det Kari-Kari at du setter deg til doms over andre mennesker. Noe du hverken har lov til eller kan. Kun èn kan det.

Absurde medier skrev jeg om igår og dekningen rundt bergningen av gruvearbeiderne i Chile er iferd med å bli en ellevill farse. Like ellevill som rettsfarsen rundt Liverpool FC. Jeg gleder meg over at gruvearbeiderne er ute. Hva det som skjer i Liverpool angår: jeg klarer ikke å engasjere meg mer.

Det har blitt lite film i det siste her. Men har nok av filmer å gå gjennom. Nye filmanmeldelser kommer snart. Skal sjekke ut Jona Hex, Solomon Kane og Clash Of The Titans. Robin Hood (2010 versjon) i Directors Cut format er også blitt sluppet. Ligger an til mange gode kulturopplevleser fremover ja. Oktober er jo en typisk tid for film og kos under pleddet med en kopp kaffe eller brus og litt godis til.

Og tilslutt idag så spør man seg: Nytt, brukt eller som nå? Det valget trenger jeg ikke å ta akkurat nå. Ikke det andre heller. Mens man går så endrer veien seg. Særlig når man går uten kart eller kompass. Pax et Bonum og ha en flott dag folkens.

For Torsdag 14. oktober 2010.

Publisert  14.10.2010, 16:30
Oppdatert 14.10.2010, 16:52

Del på Facebook Del på Twitter

Mye har skjedd, men samtidig så har det skjedd fint lite.

«Storesøster» er tilbake

Kanskje det mest vesentlige for egen del er at «storesøster» er tilbake i livet. Klammene betyr at kjødelig sett sÃ¥ er hun jo ikke det, men denne personen har nesten alltid vært en del av livet og hjulpet til. I flere Ã¥r har vi vært naboer uten Ã¥ vite om det, men nÃ¥ er et gammelt bÃ¥nd knyttet igjen. Det er rart, men ogsÃ¥ litt morsomt samtidig. Fra et kapittel i livet jeg husker godt, men ikke alltid minnes med glede.

Men det blir også fart på saker og noe som er helt sikkert, er at i 2011 skal jeg få meg et skikkelig sted å bo. Noe annet som også er klart, at nå skal endel ting tas tak og venner jeg nok ikke har vært for god støtte for, skal omsider få den hjelpen de fortjener.

Martha og Maria

Den siste tiden har også vært så givende på en måte. Jeg har nok lært mer og også om meg selv de siste 14 dagene, da særlig den siste uken, enn på ni måneder tilsammen. For eget vedkommede så forteller det sitt. De fleste av oss har vel også mye å gjøre i hverdagen. Oftest for mye også. Martha kjenner nok de fleste av oss seg igjen i.

Hun styret, ordnet og gjorde klart i huset. Og hun var indignert over søsteren, Maria som ikke hjalp til.

Men hun hadde virkelig skjønt det, for ved herrens føtter satt hun og lyttet. Gjør du det? Gjør jeg det? Bør vi ta oss tid til det. Svarene er ja: Ikke ofte nok og ja. Har du ikke tid? Så ta deg tid. Til å sette deg ned og lytte litt, komme nærmere. Det samme kan gjelde for en venn, familiemedlemmer eller noen som er ensomme.

Lite å melde om

Ellers har det ikke vært så mye spennende som har skjedd siden sist. At våre soldater synes krig er bedre enn sex, Auli sine forsøk på å by seg frem som en kylling til 49.90 uten pose og Treholt-saken er ikke noe videre å skrive om. Men pausen er som sagt over og finner alltids noe å skrive om. Men vent litt: er Pelle-pirat død? Og kan ikke jeg få en hamburger a? Å, er du ranet? Jaja, hvor blir det av burgeren min?

Har visst litt å skrive om nå allikevel. Samfunnet er fortsatt på trygg vei mot den moralske avgrunnen, vann er vått, himmelen er blå (stort sett) og mat er godt. Ikke alt har endret seg på 14 små dager altså. Heldigivs. Eller desverre. Alt ettersom hvordan man ser på det.

Publisert  28.09.2010, 17:00
Oppdatert 28.09.2010, 17:05

Del på Facebook Del på Twitter

Verdikamp

Utifra mitt ståsted så merker jeg at dette er en verdikamp. På noen måter det gode mot det onde, i form av gode mot mindre gode idealer og verdier. I et samfunn der det ikke bare er skille mellom kirke og stat, men hvor forskjellene mellom rett og galt er så flytende at mange raver rundt som forvirrede sjeler og tror de kan gjøre akkurat hva de vil. Fordi samfunnet nettopp lar dem gjøre det.

Er det «in» og i tiden eller er det bare moralen og normene vÃ¥res som er pÃ¥ ekspressfart mot sin regelrette avgrunn? Jeg har spurt meg om dette gjentatte ganger. Da legger jeg ikke bare koransaken til bunn i dette. Selvom den forteller sitt. Mest med negativt fortegn.

Jeg misliker utviklingen i nåtid. Moralen og holdningene har bare på 20 år forandret drastisk. Det er blitt så progressivt. Ingenting er hellig lenger og mennesker behandler hverandre for ofte, slik man behandler dyr. Som søppel. Bruk-kast og pell-deg-vekk.

Tradisjoner og etikk

Det jeg har lært meg til, er at man må være bevisst på seg selv og hva som virkelig èr rett og galt. Alle mennesker vet egentlig det. For dette er innebygget i oss. Men noen velger å utfordre det og ikke følge det. Man ser ikke lenger opp til idealet og handler selv. Likefullt er det mulig å vite hvor grensen går, så lenge man er tro mot seg selv og andre.

Det handler om lytte til sin egen samvittighet, tenke seg nøye om og deretter ta ansvar.

I mitt liv har tradisjoner og etikk blitt veldig viktig. Alt henger sammen og en ting følger den neste. Handlinger får konsekvenser. Mange tror nok at det ikke er så farlig å stjele, rane, høvle-over, brenne hellige bøker eller skape vanskeligheter for alle. Det er helt til du må gjøre opp for deg, det.

Kommentar: Å finne sin plass i samfunnet er ikke så enkelt, men det handler om å ta valg og praktisere de. Hvordan man vil ha det og hva en vil at morgendagen skal være for en selv og menneskene rundt seg.

Publisert  10.09.2010,  17:00
Oppdatert 11.09.2010, 02:14

Del på Facebook Del på Twitter