En ny trend er kommet og det gjelder å følge med.

Børspriser på mat

En dag koster kjøttboller på boks 23 kroner. To dager senere koster samme boksen 48 kroner. Kjøpmenn og kjøpkvinner samt andre som driver forretning synes sikkert det er morsomt. De tjener sine penger. «Sånn er det bare» er ordet for dagen. Hva synes så kunden? Det har ikke vært så mye skrevet om dette, men det er tvilsom praksis.

I gamle dager (for min del blir det 1980-tallet, 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet). Så økte prisene, etikken og moralen ble satt tilside. Nå er det å tjene mest mulig og oftest å gi minst mulig tilbake. Uhederlig forretning ville bestemor eller bestefar ha sagt. Hvordan kan man være uenig med dem i dette? Jeg er det ikke.

De store eter alt

Svulstige ord og av typen: «hund spiser hund». Men man kan stille seg spørsmålet om det faktisk er slik. Pølsebua og de gamle landhandlerne som drev butikk på godt gammeldags vis er borte. Savner begge.
Nå er de byttet ut med store matkjeder som «kliner til» og «kjører på«. Da blir det så som så med den viktige kundeforståelse og edruelighet.

Normalt er man vant med at det er politikere som gir i en hånd og rasker til seg med neste. Matbutikkene har nå kastet seg på samme trend. Snart koster en liter melk 20 kroner og fattige må spise usunn mat fordi man ikke har råd til annet.

Min kommentar: Matkynisme. I både teori og praksis. Tragisk og uverdig på alle måter.

Publisert  27.03.2014, 19:00
Oppdatert 29.03.2014, 21:00

Del på Facebook Del på Twitter

Noen ord om dette temaet er altså på sin plass.

Overforbruk og kynisme

De fleste har nå pakket ned julen og er blakke, sinte eller leie av det, mens noen fortsatt feirer jul en stund til. Det går knapt en dag hvor man ikke ser at man kan ta tre og betale for to eller noe tilsvarende. Samtidig så er man vel vitende om at nærmere en tredjedel av all mat i verden kastes. Ja, du leste helt riktig nå.
Hva forteller dette? Og det er faktisk tilsvarende med julegavene man får. Mye av dette kastes rett og slett.

Det er helt sikkert veldig greit og praktisk å ta kunne ta flere av ett produkt og betale for èn eller fler av dem om man arrangerer en stor middag, et selskap eller lignende. Men: dette fører også lett til kynisme (noe som gjerne går hand i hand med hele handelsstanden) og er overforbruk som bare er usunt.

Èn er èn

Derfor liker jeg godt Kiwi sitt siste grep, at man kun annonserer for èn og betaler for  èn. Det burde ikke være nødvendig, men èr høyst nødvendig nå. Fordi altfor mye mat kastes og den deles ikke med de fattige eller trengende her i landet eller på verdensbasis. Handelsstanden er ivrige etter å selge som tidligere nevnt, men de er ikke like etisk ivrige på å ta hensyn til jorden, naturen og balansen i økosystemet.

Trenger du mer enn èn så betal for det og vit at du virkelig trenger det. Kan jeg redde verden? Nei, men jeg kan være ansvarlig og ikke bruke mer enn jeg trenger. Det kan du også og dette har noe med holdninger, verdier og viljen til å være med på å gjøre forandringer.

Slik at de som kommer etter oss også kan leve av jorden og jordsmonnet. Det er mye mer verdt enn alskens tenkelige kampanjer før neste høytid noensinne vil kunne tilby.

Publisert  11.01.2014, 21:00
Oppdatert 12.01.2014, 00:00

Del på Facebook Del på Twitter

Her kommer det ihvertfall. Enten du velger å lese eller ei.

Faktisk så har kreft og grådighet mer til felles enn det noen av oss skulle ønske. Begge deler er på hvert sitt vis forferdelige sykdommer. Begge må kureres og bekjempes. Jeg vet dette kan provosere noen og trigge til raseri. Men vær klar over en liten ting: jeg var vitne til at min bestemor ble spist opp av kreften. Samtidig har jeg sett hva grådighet gjør med mennesker, som land.

Hellas sliter, Spania, Belgia, Italia og mange andre følger etter. Europa har ikke vært i samme tilstand siden korstogenes dager og det er snart 740 år siden. Ingen skal komme å fortelle meg at dette skyldes ren uflaks eller dårlig høsting. Politikere, banker og rikfolk som setter seg selv foran andre er årsaken.

Kreften gjør grusomme ting med deg som menneske, den spiser deg opp innvendig og man blir bare en skygge av seg. Grådigheten og lysten etter mer er i samme gate. All fornuft, rasjonell tankegang, empati og evner til medmenneskelighet spises opp. Jakten på litt, mer, enda mer og tilslutt alt. Fellestrekkene er så mange.

I mange av verdens storbyer raser nå mennesker. Store som små. De har sett seg lei av politikere, banker og andre som setter seg selv foran alt. Mennesker som forlengst har latt grådigheten bli en syk del av deres liv. Nå rammer det land og oss alle.

Kreft finnes det til dels kur for. Spørsmålet er om pengejaget og vår egen komplette galskap har noen kur. Må Hellas gå konkurs før man forstår at det har gått så altfor langt?

Publisert  17.10.2011, 00:35
Oppdatert 17.10.2011, 00:45

Del på Facebook Del på Twitter

Gjør vi det? Tenk litt over det, gir du bare blaffen og lar det stå til?

Bankene skjelver, regjeringer skjelver og det holdes krisemøter. Oljeprisen faller og det er uro i Syria som Libya. Nå murrer Finland og stiller krav ovenfor Hellas som kane sette hele deres redningspakke på vent. Økonomene frykter for økonomien i USA og Europa. Det ser ikke veldig bra ut i skrivende stund. Hvor skal dette ende hen?

I morges overhørte jeg en liten samtale på T-banen mellom to barn og en voksen. Fokusen der var på hva slags jobb denne mannen hadde, hvor mye han tjente, hvor for lite eller dårlig dette var. «Hva kan jeg få av deg?» «Jeg vil ha» og lignende gloser florerte. Fra barn i tidlig barneskolealder.

Her ligger faktisk litt av problemet hele verden og vårt samfunn står ovenfor idag. Grådighet, grådighetskultur og meg, meg, meg og meg foran alt annet. Barn lærer, ser, hører og forstår. Tidlig oppfatter de at vi lever i et materialistisk samfunn der kjøpe, ha, mitt, skal ha, vil ha og mer, mer, mer er ABC. Klart man får en ukultur da fra barnemunn av og oppover.

En ting er tjenester og etterspørsel, en annen er nå man nærmest læres opp til å ha, skaffe seg eller trenge mer enn det man behøver. Nettopp det gjør samfunnet vårt idag. På alle plan og ledd. Derfor befinner både Europa og USA som snart resten av verden seg i en økonomisk kaostilstand.

Man behandler penger og økonomi som med naturressursene våres og det ser man tydelig konsekvensen av. Et sykt samfunn som ikke får vaksine vakler bare sykt videre. Da lærer man ikke og vil heller ikke lære. Det er en ond sirkel som må brytes. Kanskje må ett eller flere land gå konkurs før man våkner opp fra sin grådighetsdvale og glorifiserte såpeboble. Kanskje vel og merke.

Er hungersnød slik man har i store deler av Afrika nå mulig, også sett ut fra økonomisk synspunkt og som en konsekvens? Om vi fortsetter det vanvittige kjøret som nå, ja. Uten tvil. Grådighet er en kreftsvulst som må bekjempes med langsikt, samhold, trengselstider og harde kutt. Overalt. Desverre.

Publisert  21.08.2011, 18:00
Oppdatert 21.08.2011, 19:30

Del på Facebook Del på Twitter

Sitter hendene deres fast i honningkrukkene?

Må sette grenser

Min umiddelbare reaksjon er at politikerne selv må være de som følger grensene de selv har satt. Dette er første bud. Gavestrøm eller ei. Mange kan synes nok det er hardt at en politiker ikke skal kunne ta imot gaver. Men man må se på hvilke signaler det sender. En politiker skal ikke la seg smøre eller kjøpe, men tjene sitt parti og land i innland som utland.

Skillet må definitivt gå mellom den private og offentlige rollen her. At flere politikere har oppgitt gavene de har fått for skatting er bra. Jeg er mindre imponert over som virker motvillig til å levere tilbake gavene. Kanskje de ikke har forstått spillereglene helt? Kanskje de ikke burde være i den rollen de er i?

En politiker må jo sette grenser og det betyr helt konkret at de reglene som det kreves at vi andre skal følge, må de selv også følge. Ikke med unntak eller noe innslag av «jammen jeg ville bare».

Grunn til bekymring

Det kommer frem stadige nye momenter i denne saken og Liv Signe Navarsete er den som får gjennomgå denne gangen. Men det er ikke hun som bekymrer meg mest. Ukritiskheten, dømmekraften og den glupske appetitteten etter å sikre seg dyre gaver sjokkerer meg. Motbydelig og tarvelig er den. Dette grenser ikke til, dette er jo nærmest korrupsjon.

Har vi korrupsjon så er en 1000 år gammel linje med en viss ære og stil brutt i Norge. Da har vi et skikkelig rotteproblem. Politikere som må ha egne gaveregler innbyr ikke til videre tillit. Det blir som geitebukken og den fine havresekken. Oisann, ikke bare spiste de opp sekken. De tok likegodt hele sekken også.

Sluttkommentar: «Jeg fulgte bare reglene» er blitt en hyppig brukt setning de siste dagene. Var det derfor de måtte endres også? Toppolitikere er tatt med buksa nede, men sprader halvnakne rundt uten å forstå hva som er galt. Igjen viser mine bekymringer seg som velbegrunnede.

Publisert  05.09.2010, 17:30
Oppdatert 07.09.2010, 12:20

Del på Facebook Del på Twitter

Les meg og forstå litt imorgen. Tenk. Føl. Tenk mer og innse.

Hvorfor måtte ulvene i Sverige dø? Hvorfor dreper vi bare for å drepe. I hundrevis, om ikke tusenvis av år har menneske og ulv levd side om side. I norden som resten av vår gudgitte verden. Den svenske riksdagen åpnet for at 12.000 mennesker kunne betale sine umoralske gullmynter, få blod på sine hender og et lite stykke ulveskinn på sine vegger.

Uskyldige dyreliv har nå gått tapt, kaoset råder og en allerede fra før av truet bestand er satt ytterligere i fare. Dette er en gjentatte uforstanden og menneskets kontiunerlige galskap som råder. Slakterens røst taler nå svensk og forstår ikke hvilken ubalanse den skaper. I sin skjendelse av økologien og naturens sjel.

Idag var en fin dag. Nydelig mat servert fra en god venns fat falt så godt i smak. Turen gikk så til Colosseum kino for å overvære den fantatiske filmopplevelsen Avatar. Igjen fikk man et filmmatisk bilde av menneskets grådighet, altoppslukende begjær og manglende respekt for natur, opprinnelsen, skaperverket og alt annet liv. Men film er film.

Jeg er allikevel kritisk til mennesker. Men det er håp for oss, på film og om et par timer. Når jeg sover godt, så står dere opp. For å gå på jobb, tjene andre, gjøre gode ting og rette opp for alt det gale og unødvendige som ellers skjer på vår planet. Men når skal vi forstå at vi tar feil og styres av ufornuftens forførende lyster?

Du sitter i en kirke med mor og far. Du ber. Så blir alt svart. En kule fra feirings salutt går igjennom kirketaket og treffer deg. Livet er slutt og tilbake sitter foreldere knust. Tre kilometer unna, med en AK-47 så sørget en person i sin egen gledesrus for å ta livet av et annet menneske. Hvordan føles tilfeldigheten nå?

Sover dette mennesket godt om natten? Personlig så får jeg vondt inni meg og mine tanker går til foreldrene og alle som er berørte. Tilslutt så går mine tanker og gode ønsker til de som mistet alt når jorden ristet og veggen av vann kom mot de. Naturen blør og sier ifra. Noen måtte betale dyrt for det. Bønn og hvile nå.

Skrevet for Mandag 04. januar 2010.

Publisert  05.01.2010, 02:55
Oppdatert 06.01.2010, 21:05

Del på Facebook Del på Twitter