SOS Barnebyer har satt tankene igang.

Barnet først

Det er ikke lenger så ofte at jeg omtaler mediesaker, men regelen som bryter unntaket. Når jeg ser videoen til SOS Barnebyer sitt prosjekt i Syria og forsøket på å teste Oslo-folks godhet, så gjør det sterkt inntrykk. Kommentarfeltet i nyhetssaken blir jeg bare bedrøvet av. Det er meg, mitt og overfladiskhet. Men: det er viktig å se forbi det. Hva vil man frem til? Jo, at hjelp i Syria er reelt.

Barn fryser ihjel, et land ødelegges fra innsiden og utsiden. Vi kan gjøre noe, men lar være. Samvittighet? Selvsagt plager den oss. Fordi vi burde ha dårlig samvittighet. Mangel på empati og grunnforståelse er iferd med å kjøre hele den vestlige verden i grøften.

Barnet må alltid komme først. Forstår du ikke det, så gir du blaffen i din egen og andres fremtid. Det høres brutalt ut, men er reelle og knallharde fakta. Jeg liker derfor kampanjen og synes ikke den er kynisk eller ufin. Men derimot viktig.

Vi bryr oss

Videoen viser at vi bryr oss. Enten man vil hevde at dette er ressigert eller ei. Hadde jeg sett et barn lide eller fryse så ville jeg hjulpet og håper så inderlig at man ikke er alene om det. Jeg må byttes ut med vi. For hele livet handler om sin neste. Glem humanisme, mine valg, mine rettigheter og mitt liv. Tenk heller: hvordan kan vi sammen gjøre livet bedre for hverandre og alle.

Omtanken finnes i oss. Den må bare oftere enn før lokkes frem. Holdningsskapende kampanjer er viktig. Enten vi snakker om et norskt barn, et syrisk eller romfolk-barn.

Publisert  20.02.2014, 21:00
Oppdatert 20.02.2014, 21:30

Del på Facebook Del på Twitter

Det er ikke gråmandag eller blåmandag på ingen måter.

Eller? Avisene forteller om børser som raser og frykt for ny finanskrise. Kanskje ikke «sesong 3″ spøken min fra tidligere ifjor var sÃ¥ langt unna? Jeg føler nÃ¥ en viss resignasjon og oppgitthet. Over grÃ¥dighet, historien som gjentar seg gang pÃ¥ gang og politikere som ikke lærer (kanskje de ikke vil?). Hvordan det blir fremover har jeg ingen idè om. Man mÃ¥ følge med, be og hÃ¥pe pÃ¥ best mulig løsninger.

Det slår meg idag at jeg ikke liker meg i kirkerommet med kamera. Derfor håper jeg at tagning to ble bedre enn den først og at noe kan brukes. Jeg vil være der av andre grunner enn med kameraet og fotobagen min. Det føles feil å være turist der.

Politikk er ikke noe jeg skriver om så ofte nå lenger her, men tenker litt på høstens kommunevalg og hva man skal gjøre. Mye byr meg imot å være med på løgn, rankespill og skuespill. Dessuten har debattklimaet begynt å bli slik at kun opinioen er godt nok. La oss si man er uenig i dagens politikk eller ikke nødvendigvis stemmer rød-grønt. Risikerer man da å bli satt under lupen fremover?

Med trusler om vold eller drap? Kanskje satt litt pÃ¥ spissen, men visse tendenser til «enten er du med oss eller mot oss» holdningene har begynt Ã¥ innta sosiale medier og altsÃ¥ da politikkens arena. Særlig sunt er vel ikke dette. Hva skjedde da med tro, hÃ¥p, kjærlighet og samhold fra bare to uker tilbake?

Ekstreme krefter bør man selvfølgelig ta alvorlig og følge med. Men la oss ikke gå blinde og glemme at man må være lov til å være uenige med politikerne og ha synspunkter uten at man skal bli skyteskive eller et mål av den grunn. Åpenhet og demokrati er nemlig å ha ulike meninger.

Legetime het det den gang jeg var en liten rabbagast og kanskje en slik time varte i en klokketime også? Idag virker det for meg som en slags samlebåndsgreie der legen sier tja, ha, ja og bla bla bla, skriver ut en resept og ber deg gå. Etter et kvarter eller ti minutter. Har du mye på hjertet? Vel, da må du bestille dobbelt opp og betale deretter også. Dette er ikke legetime, dette er latterlig. Rett og slett.

Økonomi, politikk og leger har det til felles at idag er det kun effektiviteten og profiten som gjelder. Mennesket er et nummer i systemet, noe man kan bruke, skalte og valte med. Resten spiller likssom ikke så stor rolle.
PÃ¥ en av disse mandagene der oppgitthet preger over hele linjen.

Publisert 08.08.2011, 21:00
Oppdatert 08.08.2011, 21:25

Del på Facebook Del på Twitter

Ord i dag handler om nettopp vær, vind og det å forstå et annet menneske.

IgÃ¥r kom jeg over en person pÃ¥ Twitter. La oss kalle denne personen for «A». Vedkommede ønsket med et ufint utsagn jeg ikke skal gjenta her Ã¥ tie ihjel et annet menneske. Hvorfor? Fordi vedkommede klaget pÃ¥ været. Det skjer daglig og selvsagt kan det være bÃ¥de plagsomt og irriterende for en og enhver om det blir for mye. Men, man mÃ¥ ikke glemme Ã¥ ta høyde for andre mennesker.

For klamt, for varmt, for mye regn, for mye vind, for kaldt, for mye snø eller for mye vær generelt. Joda, vær og vind opptar oss enten vi vil innrømme dette eller ei. Det har opptatt oss siden vi ble istand til å uttrykke oss igjennom tale og skrift.

Uansett hvilken Ã¥rstid man er i, sÃ¥ pÃ¥virker været en pÃ¥ en eller annen mÃ¥te. Enten man er gammel, ung, døende eller nyfødt. Eller om man sliter med KOLS, revmatiske plager, dÃ¥rlig hjerte eller bare er ømfintlig. Skal disse ties ihjel eller møtes med stygge utsagn? Selvsagt ikke. Det kalles Ã¥ ha takhøyde og respekt for hverandre og ens ulikheter. «Sexy eller usexy Ã¥ klage»? Utsagnet er bare lavmÃ¥l, desverre.

Det er gÃ¥tt sport i Ã¥ hakke pÃ¥ mennesker som ikke er perfekte eller som skiller seg ut. NÃ¥r skal dette tullet ta slutt? Enten man kaller seg for «A», hvermansen eller hva det mÃ¥tte være, sÃ¥ er det lov Ã¥ tenke seg om og vise litt forstÃ¥else. Sommeren er ikke en like god tid for alle. Kanskje verdt en liten tanke?

Publisert  07.07.2011, 22:30
Oppdatert 08.07.2011, 01:00

Del på Facebook Del på Twitter

Dette blir ikke hyggelig, men nødvendig lesning.

De er tjukke i huet og late smeller det fra Linnéa Nodelijk (20) nÃ¥r Dagbladet blir spurt om norsk ungdoms holdninger til arbeide. Noe tabloid, veldig dømmende og leit Ã¥ lese. Riktignok har jeg lurt til tider om vi har det for godt i Norge, men Ã¥ si at man ikke liker et helt folk basert pÃ¥ visse gitte erfaringer, blir Ã¥ latterliggjøre et helt folk og en jobb. Siden hun i artikkelen kaller jobben for en «skitjobb».

Skittkasting hører ingen plass hjemme. Det er spøkelser av gammelt bitterhet og blodshat som forlengst burde vært glemt og ordnet opp i på en sivilisert måte. Idag virker det som dette holdes ved hevd nærmest som en slags ufrivillig og smått ekkel, vulgær arv.

Når er mobbing greit? Jeg har et enkelt svar på dette: aldri. Mobbing er aldri greit og er kanskje vårt største samfunnsproblem. VG har satt igang med en anti-mobbekampanje de kaller for Bry Deg og allerede har 50.000 mennesker tatt klar og tydelig avstand til mobbing. Mange har også avlagt et mobbeløfte, noe som er gledelig. Tine Mari (24) sin sak og hilsen til mobberne igår var sterk lesning.

Mobbingen forekommer hver eneste dag. Overalt i hele vår vidspredte verden. Det begynner gjerne med litt erting, knuffing og utvikler seg til noe langt mer alvorlig. Jeg vet, etter ni år med mobbing mer eller mindre daglig på barne og ungdomsskole.

Den er som kreft, snikende, lumsk og livsfarlig. Ja, den krever akkurat kreften liv, fordi den sprer seg og i lik styrke tiltar den bare også. Latent ligger den i oss alle, akkurat som kreften og bør bekjempes på samme vis. Medisinen? At du og jeg tar ansvar, bryr oss og sier ifra når noen blir mobbet.

Penger og kontraktslengder, men ikke lidenskap. Fotballen har såvisst forandret seg og ihvertfall i de store ligaene som man finner i England, Italia og Spania. Den feiende fine fotballen og de gode opplevelsene har blitt byttet med skandaler, bortskjemte spillere som gir blaffen og alt annet enn fotballen selv. Fokuset?
Det er borte, trolig for godt. Fotballen har mistet sin sjel.

Fernando Torres fortviler etter en mislykket debut i Chelsea mot sin gamle arbeidsgiver. Foto: Glyn Kirk/AFP

Nylig stengte overgangsvinduet i England blant annet og klubbene brukte svimlende 1,2 milliarder kroner på overganger. I et land der man sliter med en svært vanskelig økonomi og hvor folk virkelig sliter. Selv på høyt regjeringshold reageres det nå.

Forståelig nok. Ikke har jeg HD-TV og ikke gidder jeg lenger bruke svimlende summer på en idrett som har tapt seg. Ingen spiller er verdt 500 millioner kroner og ingen er større enn sin klubb og historien. Jeg har gitt opp fotballen, den er for gjennomsyret av ting jeg tar totalt avstand fra. Nok er nok for meg.

Skrevet for Tirsdag 08. Februar 2011

Publisert  08.02.2011, 21:00
Oppdatert 08.02.2011, 22:15

Del på Facebook Del på Twitter

Er det som skjer fra den ene tiden til den andre vår egen feil?

At skyldes valg

Det er ikke bare ved Stortings eller kommunevalg at man må gjøre valg. Daglig er vi nødt til å ta valg. Gode eller dårlige valg. I alle tider har det også vært slik, men nå i vår tidsalder med all teknologi tilgjengelig, utdanning, sterk bevisshet og agressive medier så synes det tydelig. Kanskje for tydelig. I 1880 årene så man konturene til det som skulle bli dagens politikere.

Siden dannelsen av Venstre har det gått slag i slag. Det ble begynnelsen på hva som idag går for å være det politiske systemet i Norge. Forvaltning, regjering og systemet som bestemte, rådet og tok beslutninger for folket. Hjulet som fikk kongeriket til å rulle sin gang.

I et fungerende samfunn som er bygd på demokrati, slik det meste av verden er, så blir valgene man tar så utrolig avgjørende og viktige. Enten blir de til det bedre for folk eller til det langt verre.

Metthet

Jeg tror man begynner å komme til et ytterpunkt hvor metthetsfølelsen nå er iferd med å sette inn. Politikerne er så mange og en helt ny generasjon er på vei. Men som med veldig mange mennesker ellers i hverdagen så synes de nå å være mette. Men hvorfor? Er det fordi vi har alt som trengs? Har det for trygt og godt?

Hvileskjær? Kan det være mulig? Stopper velferdsutviklingen opp? Prioriteringene er jo allerede feilslåtte.

Mistanken styrkes for hver dag som går. Særlig når det kommer frem at politikere gir blaffen i at landet råtner og kulturminner smuldres bort, mens mange er bekymret over fremtiden og klør seg i hodet over tilstanden generelt. Kanskje er livet i ferd med å bli kjedelig, statisk og på stedet hvil.

Likegyldighet

Det som skjer når noen styrer, steller og ordner for deg for lenge, er at du blir vant til dette, slutter å tenke og gidder ikke å bry deg lenger. Alt blir en rutine og dette er vår egen feil. Fordi folk kunne sagt nei på slutten av 1880 og langt på vei sagt at samfunnsstyringen skulle vært et fellesanliggende der alle innbyggerne måtte bidra. Idag er vi likegyldige og drikker oss fulle istedenfor å bli sinte, gjøre opprør og kreve endringer.

Direktedeltagelse, folkeavstemninger og direktedemokrati tror jeg ville gjort livet langt bedre i store deler av verden. Alle ville da vært tvunget til å være og bli langt mer bevisste over de valgene man tar hver eneste dag. Dog så vil dette først snu den dagen noe virkelig dramatisk skjer. Smertegrensen varer ikke til evig tid.

Publisert  12.03.2010, 17:00
Oppdatert 13.03.2010, 03:20

Del på Facebook  Del på Twitter

Alt med måte heter det seg. Iblant går det over stokk og stein. Det får nå sine konsekvenser.

Holdningskampen

Det er ingen tvil om at dette handler om en annerledes form for holdningkampanje gjennom en større holdningskamp. Som med alkoholen har tobakk makt og fører årlig til helseskader, dødsfall og store utgifter for samfunnet. Hansken er kastet og fra 1. januar 2010 skal all tobakk selges under disk. Planen og formålet er å gjøre det enklere for folk å kunne stumpe røyken.

Hvorvidt dette vil ha en positiv effekt gjenstår naturligvis å se. Fordi dette først og fremst handler om folks holdninger og vaner (eller uvaner) fremfor noe annet. Derfor er det viktig å skille mellom trender, føringer og tvang. Røykelov og nye regelendringer balanserer på en stram linje. Mellom begrensning og et forbud.

Eget ansvar

Opplysning, strengere lovendringer og mer fokus på hva nytelsesmidler som tobakk og alkohol kan føre til, er forsåvidt en side av saken. Ansvaret vil allikevel ligge hos en og enhver. Tvang eller umyndiggjøring er ingen vei å gå for å få bukt med bruken av tobakk eller snus. Måtehold skapes gjennom bevisstgjøring som må ligge i bunnen for alle kampanjer rettet mot folks vaner og bruken av dem.

Voksne og tenkende mennesker som vil ta seg en blås eller en dram vet hva de vil ha. Behovet for å kunne se på produktet er heller minimal. Derfor vil ikke det å gjemme tobakk under disk fra 2010 kunne nedkjempe gamle vaner. Det vil kun gjøre det litt vanskeligere å få tak i produktet og hindre noen nye målgrupper.

Kommentarer: Jeg mener at opplysning rundt bruk og måtehold av alkohol og tobakk burde være en del av pensumet på skolen. Innfør dette allerede i barneskolen. Å fjerne noe fra synsvinkelen betyr ikke at man derimot glemmer det. Fornuft og ansvar fremfor pekefingre og urimelige forbud som vil virke mot sin hensikt.

Publisert  07.12.2009, 04:00
Oppdatert 07.12.2009, 04:30

Del på Facebook  Del på Twitter

For spørsmål eller kommentarer, bruk kontaktskjemaet.

Mot andre

Man er mot andre slik man vil at de skal være mot en selv. Det er en fin leveregel å leve etter. Så langt det lar seg gjøre, forsøker jeg å være imøtekommende mot menneskene rundt meg. Dog så er det ikke alltid like enkelt, men å strebe etter det mener jeg allikevel er helt riktig å gjøre. Man kommer ikke helt overens med alle, det må en bare innse.

Det er viktig å være ærlig mot seg selv og det man tror på. Man skal ikke måtte finne seg i alt og det er ikke mulig å like alt eller alle. Fakta og livets realitet like mye som filosofi. Allikevel er det så viktig å ta ting for hva de er og huske på hvem man er, hva som betyr noe og hva man kan bidra med.

Tankevirksomhet

Jeg liker å tenke. Mye. Sannsyneligvis altfor mye også. Det gjenspeiler seg i nettstedets navn og konseptet også. Slik har det vært siden jeg fattet interesse for mediene og livets merksnodigheter selv, som liten gutt. Siden den gang har det ikke vært noe vei tilbake igjen. Hverdagsfilosofi eller litt dagdrømming i ved vinduet. God trim for hjernen og godt for sjelen.

Jeg liker også å lese, se eller betrakte det som skjer rundt meg. I nyheter som i aviser eller der ute i gatene. Foran min skjerm og tastatur så gjøres det gjerne opp meninger om det som foregår i inn og utland, i tanker som i sinn. Smått som stort, enkle som kompliserte ting. Roten til alle holdningers mor.

Verdiene

Verdiskapning som i opptreden, etikette og væremåter, er en del av hverdagsfilosofien min. Lever enkelt og ønsker å gjøre godt mot andre. Det er ikke mye jeg ber om, men at du tar meg for den jeg er. Intet mer eller mindre. Jeg møter deg på samme måte. Gjennom fellesskap, hjelpsomhet, menneskeverdet, tillit og lojalitet kjennetegner meg som medmenneske.

Dette er basert på mine verdier og hjertesaker som danner grunnlag for mine holdninger, engasjement og hva som opptar meg i dagliglivet. En verden der alle mennesker har like muligheter, uavhengig av kjønn, hudfarge, religion og etnisk opprinnelse.

• Hjem • Om meg