Dette oppsummerer hva 17. mai betyr for meg.

For 200 år siden ble grunnloven undertegnet. 1814 er skrevet inn i våres hjerter for alltid. Hvorfor har jeg da et på-siden-forhold til jubileumet i år og til grunnslovsdagen generelt? Det er sammensatte grunner til dette. Som liten var 17. mai kjempespennende. Da var man høyt og lavt, ville ha russekort og spiste is såvel som pølser til man omtrent sprakk. Så ble man tenåring, voksen og mer tilbaketrukket.

Det er mange år siden sist jeg var i byen på og feiret nasjonaldagen. Hvorfor? Det er bare ikke «helt meg» å feire den med tog, is eller pølser. Man har et mer avstandsforhold til det hele. Noen vil helt sikkert hevde at jeg er utakknemlig, blasert og ikke setter pris på demokratiet, friheten og det å leve i et fritt land.

Det står de fritt til å måtte mene. I et demokrati bør det også være rom for ulike meninger og synspunkter.
Ole Paus er en modig mann. Jeg synes ikke Troms er like modige. Å si nei hadde vært langt mer modig.

Men er alt så ille da? Nei, slettes ikke. Mye er bra. Vi har et bra samfunn med gode rammer, velferdsvilkår mange andre land ikke er i nærheten av og god livskvalitet. Men det er også mye vi kan bli bedre på. Blant annet som å la oss diktere av stater som bryter menneskerettighetene, politikere som daglig bryter loven (den grunnloven vi nå feirer) og en stadig innskrenket tone ovenfor de som ikke mener det samme som «folk flest».

Den kristne arven vår neglisjeres, retten til å bevare liv skal forbys og man vil ikke ta imot folk fordi da kan en annen stat bli sinte. Jeg forbinder ikke dette med grunnlov, frihet eller demokrati. Forbedringspotensialet er stort. Og med det forbeholder jeg meg også retten til å være noe nøktern idag og en stund fremover.

Fordi: jeg kan. Om dette innlegget feks av «mystiske grunner» skulle bli borte, er det jo et prof på det jeg peker på her. Alt det grunnloven står for og det den ikke står for.

Publisert  18.05.2014, 21:00
Oppdatert 18.05.2014, 22:00

Del på Facebook Del på Twitter

Mat må man ha og det vet kremmerne.

Det går unna, dette kan de. Pip-pip-pip. Ikke akkurat fuglekvitter.
Samlebåndet går varmt, myntene renner inn og kjøpmannen ler hele veien til banken.
Var det nettopp bensin jeg fylte på tanken eller var det mat? Forvirret titter man på sin kassalapp.
Pakker varene og vagger i vei.

Rema 1000. Det enkleste er ofte det beste.
Rema 10000 og ikke like enkelt lenger, er nok mer korrekt.

Det er gjerne slik med krig og konsepter. Ting har det med å utvikle seg. I feil retning.

Publisert  12.04.2014, 00:10
Oppdatert 12.04.2014, 01:00

Del på Facebook Del på Twitter

En ny trend er kommet og det gjelder å følge med.

Børspriser på mat

En dag koster kjøttboller på boks 23 kroner. To dager senere koster samme boksen 48 kroner. Kjøpmenn og kjøpkvinner samt andre som driver forretning synes sikkert det er morsomt. De tjener sine penger. «Sånn er det bare» er ordet for dagen. Hva synes så kunden? Det har ikke vært så mye skrevet om dette, men det er tvilsom praksis.

I gamle dager (for min del blir det 1980-tallet, 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet). Så økte prisene, etikken og moralen ble satt tilside. Nå er det å tjene mest mulig og oftest å gi minst mulig tilbake. Uhederlig forretning ville bestemor eller bestefar ha sagt. Hvordan kan man være uenig med dem i dette? Jeg er det ikke.

De store eter alt

Svulstige ord og av typen: «hund spiser hund». Men man kan stille seg spørsmålet om det faktisk er slik. Pølsebua og de gamle landhandlerne som drev butikk på godt gammeldags vis er borte. Savner begge.
Nå er de byttet ut med store matkjeder som «kliner til» og «kjører på«. Da blir det så som så med den viktige kundeforståelse og edruelighet.

Normalt er man vant med at det er politikere som gir i en hånd og rasker til seg med neste. Matbutikkene har nå kastet seg på samme trend. Snart koster en liter melk 20 kroner og fattige må spise usunn mat fordi man ikke har råd til annet.

Min kommentar: Matkynisme. I både teori og praksis. Tragisk og uverdig på alle måter.

Publisert  27.03.2014, 19:00
Oppdatert 29.03.2014, 21:00

Del på Facebook Del på Twitter

En bedre tid

Det er forskjell på 1980 årene da jeg vokste opp og idag: 2014. Selvsagt er det så. Både i alder, tid og sted. Da jeg var 10-12 år gammel så måtte man sysselsette seg selv. Vi spilte fotball, drev med relativt uskyldige rampestreker, var ute hele dagen og ha jojoèr og rubiks kuber. Det var ikke internett, HD-TV, mobiltelefoner eller det helt overdrevne fokus på merkeklær og mote slik man har idag.

Når man leser om 12 åringer som prøver å se ut som om de er modeller med tung sminke, så tenker man sitt. Hvor er foreldrene? Hva er det samfunnet egentlig oppmuntrer barn til? Har samfunnet blitt så tidsriktig at man har mistet all forstand og fornuft?

1980 årene var definivt en bedre tid. Det skyldes ikke bare teknologien vi har tilgjengelig idag, men også menneskesynet og moralen. Idag er den gjennomsyret. Desverre. Og den gjør at vi ikke lar barn få være barn lenger.

Demotiverer barn

Jeg vil gå enda lenger og antyde at samfunnet nærmest ikke vil la barn få være barn. Se rundt deg i Oslo for eksempel. Hvor mange husker og sandkasser finner du? Hvor mange steder hvor barn kan få spille fotball eller landhockey finnes det? Ta en titt i de jevne borettslag og du vil bli skuffet. Enten er lekeplassene fjernet og blitt forbudt, eller så er de byttet ut med noe annet.

Dette demotiverer barn. Politikerne skjønner det ikke. Borettslagene skjønner det ikke og samfunnet som ett bryr seg ikke mer om dette. Fordi man vil forbruke og selge mest mulig.

La barn få vokse opp som barn og få være barn. Gi dem lekeplassene tilbake. Gi dem retten til å være barn så lenge de skal være barn. Begynn å bry dere mer: politikere, samfunn og foreldre. Våkn opp idag og se litt lenger enn deres eget ego.

Publisert  22.03.2014, 16:00
Oppdatert 22.03.2014, 17:30

Del på Facebook Del på Twitter

Nylig fikk mange seg en overraskelse da de skulle på kino. «Nei, slikt gjelder ikke på kinoen lenger».

Moderne klasseskille

Av ulike grunner finnes det mange som er uføre idag i ung alder og eller som gammel. I Oslo kommune har man til tider tatt hensyn til dette. Men med ny regjering er det nye koster og regler. Nå går det utover de med dårligst råd. Det skal fra nå av ikke lenger være lov med honnørrabatt på Oslos kinoer. Tilbudet på kveldstid er fjernet og er kun på dagtid.

For ikke mange måneder siden sto den nye statsministeren å lovet at hun skulle endre Norge. Gjøre Norge bedre. Det er godt mulig. Så lenge man har penger og sitter godt i det. Og der er et faktum enten man er positiv eller ikke fullt så positiv at Høyre og FrP driver med klasseskillepolitikk.

Dette er klasseskille og et spark mot de som har minst. Hva ønsker man egentlig å oppnå med dette? Få de med mindre å rutte med til å gå mindre på kino? Skape avstander og skiller mellom folk i Oslo. Det er lov å stille seg spørsmål med holdningen til Oslo Kino.

Kino blir luksusvare

Morten Valestrand, økonomidirektør i Oslo Kino hevder til sitt forsvar at fjerningen av honnørrabatten ikke er diskriminerende. Det er godt mulig han selv ikke opplever det slik, men vet han hva det vil si å være trygdet?
Gå på sosialpenger og ha lite å rutte med. De færreste politikere har ingen grunnforståelse i hvordan dette èr og hva det konkret innebærer. Naturligvis ligger dette på politisk nivå.

Kino blir en luksusvare og det er akkurat slik de som styrer ønske at det skal være. Det er noe forskrudd og fullestendig galt med hele tankesettet og måte å skape likhet på. Man fremprovoserer istedet voksende forskjeller og ulikheter.

Kino og kultur er viktig for mange. Nå er det bare å innse at det blir lenger mellom hver gang man kan unne seg en slik godbit. Ikke alle fattige èr rike og med det mener jeg at ikke alle har en gullkantet trygd eller pensjonsordning. Det er vanskelig å forstå om man ikke selv eier empati eller viser interesse for andre mennesker og samfunnsgrupper.

Publisert  13.02.2014, 00:30
Oppdatert 13.02.2014, 04:00

Del på Facebook Del på Twitter

Når man blir eldre så endres noen verdier og noe svinner hen.

Rockere, filmstjerner og helter. Rollefigurene vi vokste opp til og så opp til. Hverdagsheltene, originalene, posteridealene og opprørerne. Mange av dem er borte. De har sovnet hen. Men ei glemt, for de er i våre minner. Jeg snakket nylig med en barndomskompis (en av de få jeg savner fra barndomsdagene) om hvordan ting var før.

Han så det så treffende: – alt var mer ekte og virkelig før. Vi slo England 2-1 i fotball og V herjet med oss på våre  TV-skjermer. Jeg er hjertens enig. Mye var bedre før, dette har svunnet hen. Nå slår vi ikke noen lenger i fotball og NFF krangler, nye V var en fiasko og det meste er ikke lenger ekte.

Med alle disse gamle heltene har så mye blitt borte.

Greit nok, ikke alt èr krise. Men jeg er ikke for glad i det nye. Det skyldes nok både min konservative legning og det faktum at det gamle èr best. Ikke engang wrestling holder mål lenger. UFC er jo i det minste ekte. Ektehet èr så viktig. KISS holder fortsatt koken, sammen med The Rolling Stones, Clint Eastwood,
Michael Douglas og Van Halen.

Men Olsenbanden, Rolv Wesenlund, James Arness og alle de andre store som virkelig var «højdare» er i sitt virke mer, av naturlige årsaker. Med de svinner alt hen. «Kor e alle heltane hen?» Nedenfor finner du en:

Resten får være i våre minner og kan oppleves på en DVD eller Blu-Ray spiller nær deg på din splitter nye HD-TV. Jeg savner gamle dager. Mye mer enn jeg er villig til å bruke skrevne ord på å uttrykke.

Publisert  12.10.2013, 21:00
Oppdatert 13.10.2013, 16:00

Del på Facebook Del på Twitter

Flere ganger ukentlig så legges det ut nye ting her.

• Ord 12.10.2013
• Ord 03.10.2013
• Ord 02.08.2013
• Ord 03.06.2013
• Ord 21.01.2013
• Ord 05.01.2013
• Ord 30.08.2012
• Ord 24.08.2012
• Ord 15.08.2012
• Ord 11.08.2012
• Ord 09.08.2012
• Ord 03.07.2012
• Ord 30.06.2012
• Ord 23.06.2012
• Ord 20.04.2012
• Ord 16.04.2012
• Ord 15.04.2012
• Ord 20.01.2012
• Ord 01.01.2012

• Ord
• Hjem