Fordi det aldri kan sies nok ganger: Mobbing er ikke uskyldig moro.

Skrikene er sÃ¥re og desperate. De kommer fra klasserommet pÃ¥ en ungdomsskole. Stedet er Gig Harbour, Washington i USA. En 13 Ã¥r gammel gutt fÃ¥r regelrett juling av sine medelever. En ting som er urovekkende er at dette blir filmet, men at læreren tar parti og blir med «pÃ¥ leken» gjør saken langt mer graverende.
Hvordan er det mulig at en lærer som skal være en rollemodell kan bortforklare noe slikt?

Dette er jo nettopp problemet med mobbing, at man forsøker å ufarrliggjøre det hele.  Det er ikke vanskelig å føle med mobbeofferet, men også mobberen og læreren (som kan ha mangel på empati) har også behov for hjelp. Mobbing er uttrykk for noe og det må man i skolevesenet som ellers i samfunnet begynne å ta på alvor.

Publisert  01.09.2012, 21:00
Oppdatert 06.09.2012, 15:30

Del på Facebook Del på Twitter

Mobbing er som kreft. Begge deler er like skadelig på hver sin måte.

Hvis du synes denne sammenligningen er drøy, så spør en som har blitt eller blir mobbet hver eneste dag på skolen, jobben eller privat om hvordan dette er. Da vil du forstå at det ikke er så rosenrødt og noe man bare kan prate bort. Mobbing tar liv, har tatt liv og vil ta liv. Jeg er en av de som vil gjøre mobbing straffbart og forteller litt i et ferskt lydklipp om hvorfor.

Dagbladet skriver idag en meget kort men bra artikkel om dette og anbefaler kampanjen Stå Sammen på det varmeste. Man må ikke forsvare mobbing eller ufarliggjøre den på noen måte. Men være oppmerksom, stå sammen og si nei til all mobbing.

La meg vise to eksempeler på hvor galt det kan gå.

Er dette greit? Nei. Er voldsbruk greit? Nei, jeg er sterkt imot det. Men forstår at man tilslutt kommer i en så desperat situasjon at det ikke er noen annen utvei. Det er hvor langt mobbing kan gå.

Dette er et annet eksempel. Synes du mobbing er like ufarlig nå? Like mye lek? Ikke så nøye? Tenk deg godt om og forstå at mobbing er ekstremt ødeleggende.

Publisert 24.08.2012, 21:00
Oppdatert 25.08.2012, 00:30

Del på Facebook Del på Twitter

Mobbingen av en 68 år gammel skoleinspektør har sjokkert en hel verden.

NÃ¥r jeg postet denne saken pÃ¥ Twitter og Facebook skjedde ingenting. Ikke èn reaksjon eller ett ytret ord. Da tenkte jeg mitt og tror ikke de tankene bør gjengis her. Det var kanskje ikke sÃ¥ farlig? «SÃ¥nn er det jo bare». Men sÃ¥ tok mediene ytterligere tak i dette og ting begynte virkelig Ã¥ skje. Takket være en blogger sÃ¥ er bussinspektøren Karen Huff Klein (68) blitt verdenskjent og millionær.

En innsamlingsaksjon har gjort den eldre damen til millionær så hun kan reise på forunt ferie (gratis med flyselskap til Disneyland) og har fått støtteerklæringer i nord, sør, øst og vest. Det er på en side flott, men så trist at en grov sjikanesak må tas til mediene før noe skjer.

At det må gå så langt bør fortelle oss noe. Vi medmennesker (foreldre og alle andre) har et ansvar. Det er å gi våre barn en god fremtid og det krever et ansvar. Når 10 åringer oppfører seg slik så er det et uttrykk for noe og det er langt mer alvorlig enn noen små pøbelstreker på skolebussen. At det nå har kommet frem hvem disse personene er har ført til over 900 trusler mot en familie og masse raseri.

For noen er livet blitt snudd opp ned på dager. Problemet her er dog ikke borte. Fordi det handler om adferd, ære,holdninger, barneoppdragelse og grunnverdier vi må ta tilbake i et altfor objektivifisert samfunn.
Tenk om vi kunne lære av dette. Og at det skjer før media tar tak i det.

Publisert  24.06.2012, 20:00
Oppdatert 24.06.2012, 20:30

Del på Facebook Del på Twitter

Januar er en seig måned. Samtidig er det en god tid for refleksjon og tanker også. Det har vært mye av det siden juletider ifjor. Igår skrev jeg litt om lykke og det kommer et lydklipp snart. Forklarer mer der om dette med relasjoner og det å kommunisere med/føle seg vel sammen med andre mennesker. For det er ikke alle mennesker man går like godt overens med eller klarer å kommunisere med.

Tid. Ja, det kan ta tid. Mye tid, å rydde opp i slike ting. Veien fremover i forhold til noen mennesker er litt uklar i skrivende stund og bare tiden vil vise hva som skjer. Jeg stoler på min Far og lar Han vise veien. Alt har en mening, selv i krevende og prøvende perioder som denne har vært.

Webmessig er ting nesten som før og har oppdatert litt sider i morgentimene. Ja, det er pussig hvor effektiv man kan være når man ikke får sove og vet at høymessen ikke er mange timene unna. Skal nok oppdatere litt mer senere idag og prøve å gjøre meg helt ferdig. Det hadde vært så fint å vite at man kun har daglige oppdateringer igjen. Hadde en lengre webpause før jul og den forsinket ting litt.

Tidsmessig har ting endret seg litt også iløpet av 2011 og vil nok mest sannsynelig gjøre dette året også. Om det går som man ser for seg. Jobb to dager i uken, sosiale ting, to nye prosjekter og et aktivt trosliv gjør at døgnet ikke lenger har nok timer. Men på mange måter er det bare vidunderlig.

Foto har endelig blitt gjennopptatt igjen og har tatt litt nye bilder i det siste. Senest for noen dager siden, men de ble heller sørgelig dårlige. Kveldsfoto i kulda med stativ og altfor høy ISO ga bare masse støy og tull. Desverre. Men nye bilder legges ut. Kanskje allerede senere idag. Kommer også til å gjøre om siden om bakgrunnen for min fotointeresse. Jeg liker meg bedre bak kamera enn foran kamera.

Ellers håper jeg i tiden fremover at man kanskje kan gjennoppta kontakten med noen gamle bekjentskaper, som kan bli til vennskap igjen. Er stort sett veldig tilbakeholden på å nøste opp i gamle kapitler fra fortiden. Men disse to har jo gitt meg mye glede før. Vi får se. Kan bli positivt. Eller ikke. Også her vil tiden vise.

Tilslutt har jeg lyst å snakke litt om verdighet. Enten man snakker om rasisme, noe jeg får minne om at går begge veier eller når et menneske gjør narr av et annet. På grunn av for eksempel hår, handicap, utseende, følelser, tanker, verdier og grunnholdninger. Hva med deg selv? Har du gransket din egen samvittighet og dine egne holdninger?

Gjør meg en tjeneste: vær ærlig med deg selv. NÃ¥r du tilgir noen sÃ¥ skal du faktisk følge det opp med hjertet og ikke bare skrive det eller si det. Ellers blir det falskt. Ikke gjør narr av en skallet, en funksjonshemmet eller en med annen hudfarge fordi du vil være pÃ¥tatt morsom, trendy eller «i tiden». Da er du bare kynisk.

Skrevet for Søndag 22. januar 2012.

Publisert  22.01.2012, 15:00
Oppdatert 22.01.2012, 16;40

Del på Facebook Del på Twitter

Lykketallet kan være 21. Kan altså. Men må ikke.

Det er ikke sÃ¥ ofte jeg kjøper film i disse dager, men iblant slÃ¥r man til allikevel. En av favorittfilmene mine, «Den siste Mohikaner» fant jeg nærmest til gi-bort pris igÃ¥r pÃ¥ Platekompaniet. Valget var enkelt og ser frem til et gjensyn med en gammel venn for Ã¥ si det slik. Kompis er man ogsÃ¥ blitt gitt. Hva det er? Les mer her. Fin oppladning til teknologiløftet som venter i nær fremtid ogsÃ¥.

Rise of the Planet of the Apes så jeg på kino igår og filmanmeldelse foreligger nå. Forventningene mine på forhånd var heller moderate, men dette var slettes ikke verst. Blir nok å se den igjen på Blu-Ray når den tid kommer. Noen filmer kan en se en gang, to ganger eller mange ganger.

Hva sa du? «Nei, batterier selger vi ikke». Mitt spørsmÃ¥l er da hvorfor Lefdal eller Expert driver butikk i det hele tatt og i tillegg kaller seg for ledende pÃ¥ sitt omrÃ¥de. Det er ikke særlig seriøst og inntrykket man sitter igjen med, er at disse kjedene satser pÃ¥ visse ting og gir blanke blaffen i resten. Spørs vel om ikke disse kjedene trenger konkurranse utenfra.

Foto ja, noen timer idag er blitt tilbragt på Tjuvholmen sammen med en god venn, kamera, brød til måkene og masse action. For ja, fuglene elsker brød og da går det unna så fjærne fyker og vannspruten sto til værs. Kommer vel et bilde eller fem snart nok også.

En fin dag med sosialt samvær, overnevnte fotografering og litt trasking i byen ble avsluttet med pizza på Peppes. Mett og svært fornøyd er man nå. Mens man klør seg i hodet over folk som kommer med grove trusler i ren Utøya-stil eller bussjåfører som slåss så blodet spruter. Hva i alle dager er det som skjer med folk i 2011?

Tilslutt har jeg lyst å si at noen må lære seg definisjonen på mobbing av andre mennesker er. Mobbing og ytringsfrihet har ikke noe til felles. Det ser noen bloggere og debattanter ut til å ikke forstå (eller ville forstå). Blogg.no bør være de første som setter ned foten og sier at nok er nok.

Skrevet for Torsdag 18. august 2011.

Publisert  18.08.2011, 22:00
Oppdatert 18.08.2011, 23:00

Del på Facebook Del på Twitter

Mobbing er et alvorlig problem og ikke noe man kan feie unna med ansvarsfraskrivelse.

MÃ¥ ta ansvar

Han pleier å si at en av hundre er slemme og viser til at 99 av 100 personer ikke klarer å ta vare på seg selv. Hvor har han så disse tallene fra og når blir de presentert for oss? Og vet psykolog Andesen hvor de 99 av 100 ikke klarer å ta vare på seg selv? Jo, fordi de aldri har fått eller mest trolig vil få noen form for hjelp. Hverken i barnehage, på skole, i jobb eller det offentlige tar mobbingen alvorlig nok.

For å klare seg selv, må man ha drahjelp og det er litt merkelig at en psykolog nærmest kan drive å avfeie dette. Nesten som man lurer på om det med dette, betyr at mobbingen og mobberne legitimeres. Hvorfor? Ord kan gjøre like vondt som voodoo eller trolldom i det hele tatt. Ikke undervurdèr et ords sprengkraft.

Samfunnet må ta mer ansvar og bekjempe mobbing med konkrete tiltak, strafferammer, sanksjoner og preventive metoder. En psykolog som forsvarer mobbere bør vel få sin autorisasjon vurdert på nytt også.

Likegyldighet

Videre fremmes jo nærmest likegyldigheten og dens skremmende prinsipper og merk deg disse ordene:
– Jeg vil ikke definere det, nÃ¥r man blir spurt om hva mobbing er. Man unngÃ¥r altsÃ¥ temaet og vil ikke ta noen stilling til det. Kan dette tolkes som noe annet enn likegyldighet? Og dette er ikke akkurat et enestÃ¥ende tilfelle. Holdningen sprer seg som ild i umoralskt, knusktørt gress.

Mobbing begynner med uskyldig lek og erting, så utvikler det seg til noe mer. Enten på mentalt og fysisk plan over kort som lengre tid. Ethvert trent og våkent øye kan da se dette. Det er ikke snakk om å føle i øst eller vest, men faktisk å føle et ubehag på kroppen direkte.

Orm vs fisk

Et menneske klarer da å se forskjell på en orm og en fisk. Det samme mennesket vet når alt kommer til alt forskjellen på rett og galt også. Selvfølgelig finnes det de som kan utnytte en situasjon og føle seg mobbet. Også for manipulasjonens skyld. Og misforståelser eller feilbedømmelse av en situasjon oppstår. Men tror man virkelig at 1 av 2 nordmenn som sier de har opplevd mobbing i barndommen lyver?

Det er så drøyt og hovmodig at jeg ikke finner helt ord for hva man skal svare til slikt. Muligens greit, siden jeg nok ville angret i ettertid. Men at jeg er betenkt og føler en viss avsky skal ikke stikkes under en stol.

Ingen ønsker å grue seg for å gå på skolen eller jobben. Heller ingen ønsker å få ødelagt barndommen sin, slik mange har pga nettopp mobbing. Noe mobbing er ikke mobbing og det kan man rydde opp i, dersom man har effektive tiltak og tar ansvar.

Kommentar: Det betyr ikke at man skal ignorere og ufarliggjøre mobbing som samfunnsproblem, metodikk og virkemiddel. Ved å legitimere mobbing begår man en grov feil og i et rettssystem som virker, burde dette vært straffbart uten noe om eller men. Hvorfor forsvarer du mobberne? Hvorfor oppmuntre de?

Publisert  11.02.2011, 19:00
Oppdatert 12.02.2011, 14:48

Del på Facebook Del på Twitter

Dette blir ikke hyggelig, men nødvendig lesning.

De er tjukke i huet og late smeller det fra Linnéa Nodelijk (20) nÃ¥r Dagbladet blir spurt om norsk ungdoms holdninger til arbeide. Noe tabloid, veldig dømmende og leit Ã¥ lese. Riktignok har jeg lurt til tider om vi har det for godt i Norge, men Ã¥ si at man ikke liker et helt folk basert pÃ¥ visse gitte erfaringer, blir Ã¥ latterliggjøre et helt folk og en jobb. Siden hun i artikkelen kaller jobben for en «skitjobb».

Skittkasting hører ingen plass hjemme. Det er spøkelser av gammelt bitterhet og blodshat som forlengst burde vært glemt og ordnet opp i på en sivilisert måte. Idag virker det som dette holdes ved hevd nærmest som en slags ufrivillig og smått ekkel, vulgær arv.

Når er mobbing greit? Jeg har et enkelt svar på dette: aldri. Mobbing er aldri greit og er kanskje vårt største samfunnsproblem. VG har satt igang med en anti-mobbekampanje de kaller for Bry Deg og allerede har 50.000 mennesker tatt klar og tydelig avstand til mobbing. Mange har også avlagt et mobbeløfte, noe som er gledelig. Tine Mari (24) sin sak og hilsen til mobberne igår var sterk lesning.

Mobbingen forekommer hver eneste dag. Overalt i hele vår vidspredte verden. Det begynner gjerne med litt erting, knuffing og utvikler seg til noe langt mer alvorlig. Jeg vet, etter ni år med mobbing mer eller mindre daglig på barne og ungdomsskole.

Den er som kreft, snikende, lumsk og livsfarlig. Ja, den krever akkurat kreften liv, fordi den sprer seg og i lik styrke tiltar den bare også. Latent ligger den i oss alle, akkurat som kreften og bør bekjempes på samme vis. Medisinen? At du og jeg tar ansvar, bryr oss og sier ifra når noen blir mobbet.

Penger og kontraktslengder, men ikke lidenskap. Fotballen har såvisst forandret seg og ihvertfall i de store ligaene som man finner i England, Italia og Spania. Den feiende fine fotballen og de gode opplevelsene har blitt byttet med skandaler, bortskjemte spillere som gir blaffen og alt annet enn fotballen selv. Fokuset?
Det er borte, trolig for godt. Fotballen har mistet sin sjel.

Fernando Torres fortviler etter en mislykket debut i Chelsea mot sin gamle arbeidsgiver. Foto: Glyn Kirk/AFP

Nylig stengte overgangsvinduet i England blant annet og klubbene brukte svimlende 1,2 milliarder kroner på overganger. I et land der man sliter med en svært vanskelig økonomi og hvor folk virkelig sliter. Selv på høyt regjeringshold reageres det nå.

Forståelig nok. Ikke har jeg HD-TV og ikke gidder jeg lenger bruke svimlende summer på en idrett som har tapt seg. Ingen spiller er verdt 500 millioner kroner og ingen er større enn sin klubb og historien. Jeg har gitt opp fotballen, den er for gjennomsyret av ting jeg tar totalt avstand fra. Nok er nok for meg.

Skrevet for Tirsdag 08. Februar 2011

Publisert  08.02.2011, 21:00
Oppdatert 08.02.2011, 22:15

Del på Facebook Del på Twitter