Mine klimabekymringer

Nå er vi såvidt er kommet inn i femte dag av klimatoppmøtet i København. Det spisser seg til om man skal tro på NU sine observasjoner. Selvsagt er jeg spent på om man greier å få på plass en klimaavtale.

Samtidig er jeg bekymret for fremtiden og de klimaendringene som allerede er igang.

De fattigste lider

Det er bare å innse først som sist at klimaendringene allerede er godt igang. Disse er et resultat av fossil brensel og kjør-på mentalitet gjennom de siste 30-35 årene. Nå har resultatene begynt å åpenbare seg for alvor. Noe av det som har gjort mest inntrykk denne uken, er Leah Wickhams fortvilte appell til klimatoppene. Jeg forstår hun godt og frykten er reell.

Fiji er ett av mange land som pr idag ligger svært utsatt til når havnivået øker. Jeg sier når, fordi det ikke er et spørsmål om, men når det vil skje. Det vil ramme verdens aller fattigste som I-landene står i dyp gjeld til. Både moralsk og økonomisk. Bare Afrika alene vil allerede ha tap på opptil 26 milliarder dollar i året.

Ingenting er som før

Det som bekymrer meg aller mest, er at ingenting er som før. På 1980 tallet og begynnelsen av 90 tallet så var det kalde og snørike vintre med helt ned til -30 kuldegrader. Sist jeg kan huske det, var i 2002. Siden da har det bare blitt varmere. Både om sommeren såvel som vinteren. Været er mer ekstremt, stormene er flere enn noengang og naturkatastrofene er blitt fler og hyppige. Spesielt i Asia.

Europa har også fått føle at klimaet endrer seg med kraftige stormer, mer nedbør og større skadeomfang. Tornadoer i England, Frankrike og en mindre mini-tornado i Østfold forteller tydelig sitt språk. Jeg frykter at dette er starten på noe større, som i voldsomme naturkatastrofer.

Lytt til oss

Grip muligheten sa jeg mandag. Det kan ikke gjentas nok. Urfolk er lei vestens arroganse og krever respekt. Selv krever jeg at politikerne tenker lenger enn fire år om gangen og iverksetter øyeblikkelige tiltak. Det er på tide å etablere underjordiske drivhus for kunstig fremstilling av mat, satse på ny teknologi og sette av mer penger. Til forskning, kollektivtrafikk og alternative energikilder.

Når Greenpeace stiller krav til Obama og demonstrantene uttrykker frustrasjon, så er dette en måte å si ifra at man må bli hørt. Det er en grunn til at miljøvernere og den vanlige kvinnen og mannen i gaten er urolige. De ser forandringene og vet at dette kan ende virkelig ille.

Som i 2012? Nei, det er film. Men at klimaet endrer seg så dramatisk på kort tid at vi ikke er rede til å stå imot. Slutter havet å ta opp CO2 har vi problemer. Like store problemer som når matproduksjonen stopper opp pga tørke og at havet blir surt, så fisken forsvinner.

Kommentar: Jeg vet at dette er en orgie av pessimisme og dårlige fremtidsvisjoner. Men det går ikke lenger å lukke øynene og fornekte realiteten. Blir ikke noe gjort snarest, så har menneskeheten en serie av svært ubehagelige hendelser i vente. Som vi selv er skyldige i.

Publisert  12.12.2009, 05:55
Oppdatert 12.12.2009, 06:00