I uføret

Det er ikke lett å være ufør i dagens samfunn. Med debatten om sykefraværet og kostnader gjallende i bakgrunnen, tenker man sitt. Latsabb, snylter, skaff deg en jobb eller gjør noe med livet ditt er kjente og vanlige fordommer. Men alt har sin historie og årsak.

Er du ufør så har du også havnet i uføret.

FÃ¥r ikke lov

Sku ei en hund ved hårene uten grunn. Mange utføre vil, men får det ikke til. Eller rettere sagt, de får ikke lov til å jobbe. Et arbeidsmarked som stadig blir smalere, gjør ei saken noe lettere. At det finnes ett regelverk i NAV og ett i Statens Pensjonskasse som ikke samsvarer, bidrar bare til å komplisere ting.

I verste fall avstumpes det man får i trygd eller andre hjelpesatser til et minimum.

Med andre ord så blir du straffet dersom du er ufør og ønsker å gjøre litt nytte for deg. Dette til tross for at stat og regjering er de som klager over at antallet trygdede og uføre øker i foruroligende tempo. Men å legge noe til rette for de som ønsker seg tilbake finnes i liten grad. Forstå det, den som kan.

Kolliderende logikk

Så at lenge det ikke eksisterer noe klart regelverk rundt dette på politisk nivå, blir det heller ingen endringer med det første. Noe som kolliderer fullstendig med regjeringens logikk og intensjoner rundt det å få de uføre tilbake i arbeid. Da hjelper det så fint lite med IA-avtaler eller mange fagre løfter. Tilsynelatende oppgående politikere snakker med flere tunger samtidig og alle vet at da blir det bare rot.

For å få noe må man også gi noe. Ingen er uføre fordi de vil eller ønsker dette. Alt har som sagt sin historikk og årsak. Psykisk syke, kronisk syke eller langtidssykemeldte blir møtt med fordommer, formaninger og de mange pekefingre. Men fornuften og gode ordninger for å kunne komme tilbake derimot, de er fraværende.

Uteblivelse

Hvorfor vil de ikke tilbake i arbeide? Dette spør NAV, politikere og en rekke eksperter seg om. Årsaken er enkel nok, det går på hvordan arbeidslivet behandler mennesker. Noe jeg har tatt opp ved andre anledninger. Du brukes, du tømmes og kastes vekk som en tom ølboks. Arbeidspresset og klimaet på arbeidsplassene sliter ut folk. Sykdom og frafall er uungåelig.

Kristin Clemets hestekurer, nekt av ytelser og vrangvilje fra byråkratiets side hjelper ihvertfall ikke.

Befinner du deg i uføret så blir man også stående utenfor. De bedriftene som tar imot folk og som greier å få folk tilbake i arbeid skal ha ros dette. Regjeringen har til dags dato ikke gjort nok for de som står utenfor og så gjerne vil inn og tilbake igjen. Inkluderende arbeid betyr ikke for noen. Alle eller ingen. Punktum.

Publisert  15.03.2010, 19:00
Oppdatert 15.03.2010, 22:30