Ord-10-07-2011
Mye har skjedd siden sist jeg leste en papiravis etter fast mønster. Like mye har skjedd med journalistikken. På godt og vondt. Idag er det slutt for en avis og det markerer også slutten på en tid, en æra og et helt kapittel.
Det er kanskje like bra også.
Skandaler har lenge fulgt pressen og særlig i Storbritannia der det har gått sport i sensasjonsjournalistikk, dyneløfting, fabrikerte saker, løgn og sladder over en lav sko. Og leserne har alltid hatt et elsk-hat forhold til nettopp denne aviskulturen. Men det aller meste har en begynnelse og slutt. Slik er det nettopp blitt for den britiske tabloidpressen også.
En avlytningsskandale i ren Wiki-Leaks stil har sørget for dette. Idag tok man farvel med News Of The World som nå legges ned etter 168 års drift. Lenge har jeg tenkt med meg selv i mitt stille sinn, at denne formen for journalistikk måtte få konsekvenser og det fikk den også.
Mitt første bekjentskap med denne avisen (om man nå kan kalle den for det?) var i 1995, på min andre tur til London. Det var en salig blanding av lettkledde damer, porno, tull og nyhetssaker som minnet meg mer om en utgave av Donald. Ett ord beskriver det hele: skandalejournalistikk. Men News Of The World var og er ikke alene. Andre aviser følger godt etter. Som (u)verdige arvtakere
Men nok om det. Spørsmålet er hva som skjer nå. Hva vil dette få å si for britisk presse og da særlig den mer lettkledde og sladrete delen av den? Hva får den å si for pressen generelt? Dette burde ihvertfall fortelle en og annen avis noe. Om etikette, spilleregler, redaktøransvar, fornuft og ikke minst innhold.
Når avispressene stoppes, lyset slukkes og siste mann/kvinne forlater kontoret må man spørre seg selv:
Vet en journalist og redaktør når grensen er nådd og når nok virkelig er nok? Vil man lære av dette i det hele tatt?
Publisert 10.07.2011, 21:00
Oppdatert 10.07.2011, 22:45
