Hvorfor blir ting som de blir?

Hva er så meningen med livet? Hvor er ting slik de er? Kunne det ikke vært annerledes? Jeg er sikker på at mange spør seg om dette spørsmålet hele tiden. Uten at noe godt svar finnes. Det er frustrerende og en del av vår virkelighet som nærmest er konstant.

Er det som skjer fra den ene tiden til den andre vår egen feil?

At skyldes valg

Det er ikke bare ved Stortings eller kommunevalg at man må gjøre valg. Daglig er vi nødt til å ta valg. Gode eller dårlige valg. I alle tider har det også vært slik, men nå i vår tidsalder med all teknologi tilgjengelig, utdanning, sterk bevisshet og agressive medier så synes det tydelig. Kanskje for tydelig. I 1880 årene så man konturene til det som skulle bli dagens politikere.

Siden dannelsen av Venstre har det gått slag i slag. Det ble begynnelsen på hva som idag går for å være det politiske systemet i Norge. Forvaltning, regjering og systemet som bestemte, rådet og tok beslutninger for folket. Hjulet som fikk kongeriket til å rulle sin gang.

I et fungerende samfunn som er bygd på demokrati, slik det meste av verden er, så blir valgene man tar så utrolig avgjørende og viktige. Enten blir de til det bedre for folk eller til det langt verre.

Metthet

Jeg tror man begynner å komme til et ytterpunkt hvor metthetsfølelsen nå er iferd med å sette inn. Politikerne er så mange og en helt ny generasjon er på vei. Men som med veldig mange mennesker ellers i hverdagen så synes de nå å være mette. Men hvorfor? Er det fordi vi har alt som trengs? Har det for trygt og godt?

Hvileskjær? Kan det være mulig? Stopper velferdsutviklingen opp? Prioriteringene er jo allerede feilslåtte.

Mistanken styrkes for hver dag som går. Særlig når det kommer frem at politikere gir blaffen i at landet råtner og kulturminner smuldres bort, mens mange er bekymret over fremtiden og klør seg i hodet over tilstanden generelt. Kanskje er livet i ferd med å bli kjedelig, statisk og på stedet hvil.

Likegyldighet

Det som skjer når noen styrer, steller og ordner for deg for lenge, er at du blir vant til dette, slutter å tenke og gidder ikke å bry deg lenger. Alt blir en rutine og dette er vår egen feil. Fordi folk kunne sagt nei på slutten av 1880 og langt på vei sagt at samfunnsstyringen skulle vært et fellesanliggende der alle innbyggerne måtte bidra. Idag er vi likegyldige og drikker oss fulle istedenfor å bli sinte, gjøre opprør og kreve endringer.

Direktedeltagelse, folkeavstemninger og direktedemokrati tror jeg ville gjort livet langt bedre i store deler av verden. Alle ville da vært tvunget til å være og bli langt mer bevisste over de valgene man tar hver eneste dag. Dog så vil dette først snu den dagen noe virkelig dramatisk skjer. Smertegrensen varer ikke til evig tid.

Publisert  12.03.2010, 17:00
Oppdatert 13.03.2010, 03:20