Usunn streikekultur
Denne våren og til nå ut på sommeren har det vært lønnsforhandlinger og streiker. Noen er fornøyde, andre ville hatt mer og noen er misfornøyde. I 2010 så brukes streikeretten aktivt, men har man dratt det for langt? Er streikeretten iferd med å bli misbrukt?
Spørsmålene rundt dette stilles.
For enhver pris
Transportstreiken er over, renholderne og kommuneansatte har fått sitt. Så var det Operaens tur før vekterne tok over. Skal det aldri ta slutt? Har dette blitt et slags NM-2010 i å tøyle strikken lengst mulig for mest mulig penger? Som tidligere poengtert er det helt greit med streikerett og krav som holder mål. Men igjen peker jeg på metoder som ligner på reneste mafiametodikken.
Vekterne vet godt at deres aksjoner stenger flyplasser og gjør butikker, huseiere og alle andre blir berørt av deres tjenester til fritt vilt. Hvorfor kan ikke de eller deres ansatte lage en forhandlingsmodell på årlig basis istedet der man igjennom et kontinuerlig prosess blir enige om lønnsøkning eller ei fra år til år?
Usunt
Dagens streikekultur er usunn fordi den har et snev av å stoppe opp og sabotere alt arbeide med vitende og vilje. Grove og klare brudd fra arbeidsgivers side forstår jeg, men rene pengekravsmessige streiker derimot har jeg liten forståelse for. Dette blir kun for ren grådighet og fråtsing for å regne. Husk på at mens man må stramme inn livreimen i Europa så skal vi ha mer og mer i Norge.
Enhver med litt mellom ørene forstår at denne utviklingen er iferd med å gjøre nordmenn til storforlangende, grådige og bortskjemte. Vi har det for bra og forstår ikke at en dag så er oljen borte og pengekrukken tom. Derfor er dagens streikementalitet farlig og et trygt skritt mot store problemer i fremtiden.
Kommentar: Grådighet skapte finanskrisen og den samme grådigheten vil gi oss store problemer også. Selvom vi ikke ser dette akkurat per dags dato. Kanskje nordmenn flest fornekter dette og ikke ønsker å ville se muligheten for det heller?
Publisert 15.06.2010, 04:00
Oppdatert 15.06.2010, 04:45
